Trondenes fort
Trondenes fort ligger på halvøya Trondenes i Vågsfjorden nord for Harstad sentrum. Fortet ble anlagt i 1943 av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Det ble bestykket med fire av verdens største landbaserte kanoner, såkalte adolfkanoner (Schnelladekanone C/34), med kaliber 40,6 cm. Tre kanoner med samme grove kaliber ble plassert på Batterie Dietl på Engeløya i Steigen kommune samt ved et anlegg i Frankrike. Alle de fire kanonene ved Trondenes fort er fortsatt på plass. En av kanonene er operativ i museumssammenheng.
| Trondenes fort | |||
|---|---|---|---|
 En 40.6 cm Schnelladekanone C/34 (Adolf Gun) på Trondenes. | |||
| Land |  Norge | ||
| Grunnlagt | 1941 | ||
 Trondenes fort 68°49′56″N 16°34′32″Ø | |||
Kanonbatteriet på Trondenes fort er ett av 14 særskilt verneverdige forsvarshistoriske anlegg omtalt i Stortingsmelding 54 (1992–1993) om «nasjonale festningsverk».[trenger referanse] Batteriet har som helhet stor verneverdi både i nasjonal og internasjonal målestokk. På området finnes også flere andre fortifikatoriske anlegg fra krigsårene 1940–1945 i form av kanonstillinger, nærforsvarstillinger, bunkere og så videre.
Dimensjoner rediger
De store granatene veier 1.030 kg, mens Adolfgranatene (som er opphav til navnet Adolfkanonene) veier 600 kg, og er de minste. En Adolfgranat har en rekkevidde på 56 000 meter. Prosjektilbanen har en maksimal høyde på 21 800 meter. Det tar 90 sekunder fra utskyting til prosjektilet når maksimal skuddvidde. Sprengladningen er 76 kilo TNT.
Kanonrøret alene veier 158 864 kilo og har en levetid på 250-300 skudd.
Bakgrunn for anlegget rediger
Storbritannia var i krigens første fase for svakt militært til å iverksette en større invasjon på kontinentet. Men ved stadige raid og sabotasje en rekke steder i det okkuperte Europa ble det gjort betydelig skade samtidig som tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. ”Striking companies" eller "commandos" som gjennomførte disse aksjonene var Winston Churchills hjertebarn.
Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten. SOEs norske seksjon organiserte et første, vellykket raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore. I Norge er operasjon Claymore også kalt Svolværraidet. Målene var Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. 6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater.
I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operation Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operation Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert.
Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten og gjentatte raid mot mål i Lofoten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400.000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.
Etter disse raidene regnet Hitler med at det ville komme en stor, britisk landingsoperasjon våren 1942, og holdt det for sannsynlig at tyngdepunktet kom til å være i Nord-Norge. Det tyske Nordverstarkung-programmet ble endelig vedtatt den 13. november 1942.
Programmet gikk blant annet ut på å forsterke det langtrekkende kystartilleriet ved havner og andre krigsviktige anlegg. Narvik var på grunn av malmtransporten av så vital betydning at det ble stilt åtte 40,6 cm kanoner til disposisjon for to marinebatterier. Et av kanonløpene gikk tapt under transport over Skagerak. De syv gjenværende kanonene ble fordelt på Engeløy og Trondenes, med helholdsvis 3 og 4 kanoner. Kanonene på Trondenes dekket blant annet hele Vågsfjordbassenget. Engeløybatteriet dekket hele Vestfjorden samt ytre Ofotfjord.
Før kapitulasjonen i 1940 hadde de allierte styrkene etablert artilleristillinger på åsryggen ovenfor Trondenes kirke som standplass for antiluftskyts. Den første tyske etablering på Trondenes var et batteri helt nord på halvøya, Kråkenes-batteriet, bestående av tre 94mm engelsk luftvernkanoner etterlatt i juni 1940. Ellers var det relativt liten tysk militær aktivitet i Harstad i de første krigsårene, etter at de allierte dro seg ut i juni 1940.
1942–1945 Anlegg og utbygging rediger
40,6 cm-batteriene på Trondenes og Engeløy ble anlagt i tiden fra 1942 til 1943. Utbyggingen av Trondenes fort fortsatte så lenge krigen varte.
Kanonene med tilhørende bunkersystem ble lagt noe lenger ut på neset enn de britiske luftvernstillingene fra krigens første uker. Under byggingen ble det satt opp dekningsbatterier. Det var tre 21 cm Škoda K 39/40. Batteri Trondenes II ble satt opp på Rolløya.
Da 17 cm-batteriet på Kråkenes var operativt i oktober 1942, ble skytset ved Trondenes II flyttet til Andenes.
Kanondelene til 40,6 cm-batteriet ble transportert sjøveien til Trondenes. Syd for kirken ble det anlagt en egen kai med tungløftskran for lossing av delene.
Kaien brukes fortsatt, men landingssystemet for lektere ble fjernet etter krigen. Kanondelene ble fraktet på store lastebiler langs en egen vei opp til batteriområdet.
Anleggsarbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Det var etablert en egen fangeleir rett øst for kirken. Det tunge arbeidet og klimaet var en hard belastning for fangene. Om lag 800 fanger omkom under tvangsarbeidet – og ble gravlagt på en egen kirkegård. Etter krigen ble levningene etter alle disse overført til en egen, sovjetisk krigskirkegård på Tjøtta. Allerede 22. juni 1945 ble det avduket er eget minnesmerke, «Russemonumentet på Trondenes», for å hedre de sovjetiske fangene.[1]
Trondenes fort ble bygd for å kunne være selvforsynt under strid i lang tid. Fortet har tankanlegg for drivstoff, vann-reservoar, kraftforsyning, luft-renseanlegg og velutstyrte forlegninger for vakt-mannskapene – alt inne i de store bunkerne hvor også ammunisjon og granater ble lagret. Arbeidet med støpingen foregikk kontinuerlig for at betongen skulle få størst mulig styrke.
Batteriet stod operativt med tre kanoner i mai 1943, mens den siste kanonen sto klar i august samme år. Arbeidene med batteriet foregikk imidlertid helt frem til kapitulasjonen i mai 1945.
Etter krigen rediger
Kystartilleriet overtok artillerianlegget i Trondenes-området 17. juni 1945 og det ble standkvarter og øvingsplass for kystartilleriet i Nord-Norge.
En rekke tyskerbrakker som ble overtatt i 1945 var i dårlig forfatning. En nybyggings- og restaureringsplan ble utarbeidet i 1946. Den førte til en storstilet utbygging i årene 1951–54. De fleste bygningene i området er fra denne perioden.
40,6 cm-batteriet ble tatt inn i K.Brig Ns mobiliseringsoppsetning. Det ble foretatt flere fullkaliber prøveskytninger med to av kanonene i tiden fra 1951 frem til 1957.
Klokka 14:50 den 1. september 1958 gikk et ammunisjonslager ved fortet i lufta ved et uhell.[2] Fem liv gikk tapt. Braket som hørtes i Harstad sentrum var svært kraftig. Derfra kunne det også ses en mektig røyksopp.
40,6 cm-batteriet ble tatt ut av den norske mobiliseringsoppsetningen i 1961. All instrumentering i KO-plass ble demontert for å gi plass til nytt materiell, og kanonene ble stående uten vedlikehold i nesten 20 år.
Forsvarsdepartementet bekostet i 1978 full restaurering av kanon I, også kalt «Barbara». Restaureringsarbeidet pågikk i årene 1978–82. De øvrige kanonene ble sandblåst og malt i 1991 – etter 30 år.
Nåtid rediger
Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.
Referanser rediger
- ^ lokalhistoriewiki.no om «Russemonumentet» på Trondenes
- ^ «Eksplosjon minnet» Arkivert 5. desember 2021 hos Wayback Machine., artikkel i Harstad Tidende om eksplosjonen