Trolovelse

Trolovelse eller festemål betegner en formalisert, bevitnet og bindende avtale om inngåelse av ekteskap som er bekreftet av kirken ved innføring i kirkeboken og som i en periode på ca. 250 år av norsk historie var lovbestemt. Trolovelse i denne formen skiller seg fra «forlovelse». Trolovelse skulle skje i kirken i nærvær av prest og fem vitner.

W.A. Bouguereau: Frieriet.

Magnus Lagabøtes lovgivning anerkjente kvinnens rett til selv å trolove seg. En trolovelse forutsatte partenes frivillighet for å være gyldig, og de måtte være over minstealder, for kvinnens vedkommende 12 år. Fra Danmark kjennes eksempelet med den adelige Cecilie Akselsdatter, som 11 år gammel ble forlovet med Jonas Bing mot sin vilje. Det var i strid med kanonisk rett, siden kvinnen var uenig og dessuten under 12 år. Erkebiskopen opphevet trolovelsen, og Cecilie giftet seg siden med en annen.

I Norge ble trolovelse i første omgang innført i Oslo (inkludert Hamar stift) ved kongelig forordning i 1555. Kongen (Christian III) ønsket å gjøre slutt på skikken med at bøndene tok seg hustruer uten prest til stede, inngikk vielse ved kirkedøren, feiret bryllup og så levde sammen som ektefolk. Norsk sedvane var at menn og kvinner selv festet hverandre, feiret bryllup og deretter bodde og levde sammen uten noen videre, offentlig stadfestelse av ekteskapet. Det var en privatsak som angikk slektene, familiene og lokalsamfunnet, men som ikke angikk prest eller fut.

I 1565 (Frederik II) ble reglene om lysning, trolovelse og ekteskap gjort gjeldende for Bergenhus len, og den nye, formaliserte ordningen som omfattet lysning, trolovelse og vielse ble gjort gjeldende for hele Norge gjennom ekteskapsordinansen av 1589 (Christian IV). Denne lovgivningen tilsiktet å erstatte det verdslige festemålet med en kirkelig trolovelse.

Etablerte sedvaner med festermål og bryllup skulle ikke lenger ha rettskraftig gyldighet som ekteskapsstiftende handlinger. Samtidig ble samleie (leiermål) før ekteskapsinngåelsen kriminalisert. Trolovede som hadde samleie før de var viet i kirken, ble straffet med bøter, men også pisking («kakstryking») eller fengsel kunne være subsidiære straffer, i tillegg til at forbryterne måtte avlegge offentlig skriftemål og be om tilgivelse i kirken.

Teologene understreket at trolovelsen kun var et løfte: «Bryllupet er den handling, hvorved bruden mottas og tidligere løfte innfris. For å love noe er noe helt annet enn å gjøre tingen.» Dette skapte forvirring rundt hva som ble forventet av et kommende ektepar. Frem til rundt 1750 måtte de kirkelige myndighetene finne seg i å registrere barn født av trolovede par som «ektefødte». Foreldrene fikk høyst en bøte for «utideligt sengelag». Etter svensk kirkelov av 1686 ble trolovelse regnet som ekteskap, såfremt de trolovede hadde hatt samleie.

Trolovelse i form av en bekreftet og uoppsigelig overenskomst om inngåelse av ekteskap er også kjent fra de tidligere germanske land som et ledd i ekteskapsstiftelsen. Også romerkirken gjorde trolovelsen til en kirkelig handling, men ifølge den dansk-norske ekteskapsordinans av 1582, var det bare selve vielsen (copulering) som var ekteskapsstiftende.

Ordningen med trolovelse som bindende ekteskapsløfte ble avskaffet i Norge i 1799.

Men så sent som i 1921 ble en mekaniker dømt til 30 dagers fengsel for «brutt ekteskapsløfte». Han ville ikke gifte seg fordi han var blitt arbeidsledig, men hans forlovede var blitt gravid og anmeldte ham for å la henne bli sittende med skammen.

Rundt 1850 fødte mer enn halvparten av kvinnene i Julitasogn i Södermanland barn i løpet av sine første syv måneder som gift kone. Tidspunkt for bryllup ble ofte avgjort etter en unnfangelse «i utide». Av 1800-tallets norske bruder fødte omkring 2/3 barn snart etter bryllupet, mens 36 % av svenske bruder på slutten av 1800-tallet var gravide. Det tyder på at man hadde oppfattet seg som «trolovet», og at førekteskapelige forhold oftest var knyttet opp mot et løfte om ekteskap.

Se også

• Forlovelse
• Ekteskap
• Bryllup
• Samboerskap