Trirem
Triremer (gresk Τριήρεις fl. (Τριήρης entall)) er flere forskjellige typer antikke krigsskip. På norsk gjøres det ikke forskjell mellom de greske trieres og de latinske triremes. Noen språk beskriver disse skipene med forskjellige navn.
Den tidlige typen hadde tre rekker med årer på hver side, bemannet med en mann per åre. De har sin opprinnelse hos fønikerne og er best kjent fra flåtene til antikkens Hellas. De tidlige triremene var en utvikling av pentekonter, eldre krigsskip med en enkel rekke på 25 årer på hver side. Triremen var ordnet slik at den kunne ha tre beker per vertikale seksjon med en roer på hver. Utriggeren over relingen holdt den tredje rekken av årer på dekk ute av veien for de to første under dekk. Tidlige triremer var de dominerende krigsskipene i Middelhavet fra det 7. til det 4. århundre f.Kr.
De tungt beskyttede gresk/fønikiske triremene var hovedskipene i de fleste mariner i tiden til quinquiremer/penterer. Som disse var alle roerne nå beskyttet under dekk og slaget ble hovedsakelig utkjempet av marinesoldater. Et annet klassifiseringssystem ble også brukt som henviste til menn per vertikal seksjon, slik at de ikke nødvendigvis hadde tre rekker med årer lenger.
Lette romerske triremer erstattet liburniernes i den sene romerske marine. De var som de tidlige triremene en lett type krigsskip, men med 150 roere under dekk i stedet for 170, hadde lett beskyttelse, men betydelig flere marinesoldater og mindre strukturell støtte for å ramme fiendtlige skip. Senere utviklet den seg til den tyngre dromonen.
Opprinnelse rediger
Tidspunktet for introduksjonen av triremen er usikker, ikke bare på grunn av tvetydighetene i de få spredte gangene triremer nevnes av antikke greske forfattere som Herodot og Thukydid, men også på grunn av utviklingen av skipet ikke er godt nok forstått.
Ifølge Thukydid ble triremen introdusert av Ameinokles fra Korint sent i det 8. århundre f.Kr. Men vi vet også at triremer ikke var virkelig effektive i sjøoperasjoner før rundt 525 f.Kr. da herskeren Polykrates fra Samos klarte å bidra med 40 triremer til en felles invasjon av Egypt, ifølge Herodot. De 40 skipene Polykrates bidro med var fremdeles relativt primitive, og athenerne klarte på ti år i det tidligere 5. århundre f.Kr. å forbedre designet såpass mye at de sikret herredømmet til sjøs i 60 år. Noen historikere hevder derfor at introduksjonen av triremer ikke fant sted før under styret til Polykrates, siden det er kjent at han hadde en flåte av pentekontere i begynnelsen av sitt styre, men likevel hadde gått over til triremer innen 525 f.Kr. Dette ville gjøre athenernes revolusjon av designet mer antagelig.
Legg dette til usikkerheten rundt terminologien som ble brukt i antikke tekster, så blir introduksjonen sent i det 8. århundre svært tvilsomt. Der er ingen garantier for at når antikke forfattere faktisk henviste til triremer og brukte begrepet «trieres», ikke mente hvilket som helst «krigsskip».
Men der er noen momenter som antyder en tidligere introduksjon. Herodot nevner at den egyptiske faraoen Neko (610–595 f.Kr.) bygget triremer på Nilen for tjeneste i Middelhavet og i Rødehavet for tjeneste i Indiahavet. Faraoen hadde sterke bånd til Hellas og særlig med Korint hvor det er antagelig, dersom korinterne faktisk introduserte skipet sent i det 8. århundre, at han skaffet seg designet.
I tillegg er der et fragment av attisk keramikk som dateres til mellom 735 og 710 f.Kr. og som ser ut til å vise et skip med tre nivåer av roere, selv om den tredje etasjen er ubemannet i illustrasjonen. Det er antatt at bildet representerer et tidlig eksempel, eller til og med en prototype, av en trirem. Det ubemannede tredje nivået er vurdert gjennom proporsjoner av tidligere introduksjonsteori som ganske naturlig, siden illustrasjonen er del av et relieff som avbilder en evakuering og roere ville være mangelvare.
Det er fremdeles usikkert om hvilken av de to teoriene som er den virkelige, og mye forskning pågår fremdeles rundt spørsmålene som tar for seg introduksjonen av dette krigsskipet.
Konstruksjon og evne rediger
Sjøkamp under triremens fremvekst fant hovedsakelig sted ved å ramme fiendens fartøyer som da ble umanøvrerbare og kunne erobres. For at dette skulle fungere godt, måtte båtene både være raske og manøvrerbare som betyr at de måtte ha et stort antall roere, men måtte forbli så tynne og korte som mulig. Tidligere ble langbåter av økende lengde brukt, noe som kulminerte i pentekonter som var rundt 35 meter lange med 25 årer på hver side. Dette var den praktiske størrelsesgrensen for det designet. Triremer var en måte å konstruere raskere skip uten å gjøre dem for lange.
Triremer utgjorde mange utfordringer for de antikke båtbyggerne. Inntil nylig betvilte noen historikere at triremer bestod av tre rekker med årer da de mente at konstrueringen var umulig for båtbyggerne på den tiden. Noen foretrakk å forklare navnet ved å antyde at triremer hadde en rekke med årer med tre mann på hver åre, andre foreslo at roerne var delt inn i fremre, midtre og bakre seksjoner.
Triremer måtte stabiliseresm noe som begrenset deres høyde. Den laveste rekken av roere var bare rundt en halv meter over vannlinjen. Årene deres stakk ut gjennom hull med lær rundt for å holde vannet ute. Topprekken hvilte på en utrigger som stakk ut fra skroget med rundt 60 cm. Roerne ble pakket tett sammen, de nederste hadde nesen nesten presset inn i baken på mennen over og foran seg, en ukomfortabel posisjon som ble kommentert av Aristofanes.
En athensk trirem var rundt 35 meter lang, med en bom på rundt 5 meter. Den hadde 170 roere i tillegg til en kaptein, 20 i mannskapet og 10 marinesoldater. På hver side av fartøyet var der 31 thranites (topprekken, fra thranos, utriggeren) med årer på rundt 4 m, 27 zygites (midtre rekke som satt på zygos, kryssbjelken) med årer på rundt 3 m og 27 thalamites (den nederste rekken) med årer på 2 m. Kapteinen på en trirem ble kalt trierark.
Tolkningen av forskjellige årelengder er bestridt av Trireme Trust som bygget «Olympias», en reproduksjon av en trirem. Årer av forskjellige lengder kunne ikke svinge i buer på samme radius. Derfor ble «Olympias» konstruert med årer med like lengder på alle tre nivåer med bladene satt i linje rundt 15 cm fra hverandre. Det lyktes i å ro med «Olympias» i tester på sjødyktigheten i flere år og farten kunne passere 10 knop i full fart. Dette indikerer antagelig at Trireme Trusts tolkning, basert på romekanikk, er mer sannsynlig.
Bladene på årene var mindre enn 30 cm fra hverandre, noe som gjorde det svært vanskelig å ro uten å blande årene. De to hovedtaktikkene ved ramming var forsøk på å ta fienden i flanken og forsøk på å gli langs siden på fienden med årene trukket inn, dermed knakk de fiendens årer og gjorde at den ikke kunne flytte på seg. Disse vanskelige manøvrene krevde stor dyktighet og konsentrasjon fra roerne. En eneste mann ute av rytmen kunne få hele mannskapet ut av rytmen. Mannskapet på triremer måtte trene hardt og lenge, men var godt betalte. I motsetning til tradisjonene til noen andre antikke mariner, var ikke roerne på triremer slaver, men frie fattige borgere rekruttert fra bystatene. Slaver som ble innkalt til galeiene i nødstilfeller ble satt fri før de ble satt inn i tjeneste. Den resulterende frigjøringen av et stort antall slaver etter de persiske invasjonene førte til endringer i det athenske samfunnet. Dermed var det viktig for mannskapet at deres by overlevde og en kunne regne med at de ville trene hardt og var pålitelige i kamp.
De tre rekkene med roere betydde at triremene ikke satt særlig lavt i vannet og hadde en tendens til å tippe over, særlig i dårlig vær. De var utstyrt med seil som ble tatt ned før slag, men dårlig plass gjorde dem lite passende for reiser over lange distanser dersom de ikke var nær vennligsinnede områder som de kunne slå leir på om natten, særlig siden de vanligvis ikke hadde forsyninger av ferskvann med seg. Noen ganger ble de og andre galeier brukt til å frakte last, men relativt mer stabile skip ble som oftest brukt.
Taktikk rediger
Flåter med triremer brukte svært varierte taktikker. Periplovs (gresk for «å seile rundt») involverte flanking eller omringing av fienden for å angripe dem i den sårbare bakdelen. Diekplovs («seile ut gjennom») involverte et konsentrert angrep for å lage et hull i fiendens linje. Dette gjorde at galeiene kunne bryte gjennom og angripe linjen bakfra. Kuklos («sirkel») var en defensiv sirekl som ble brukt mot disse taktikkene. I alle disse manøvrene var evnen til å akselerere fortere, ro fortere og snu skarpere enn fienden svært viktig.
Begynnelsen av det 5. århundre f.Kr. var tidspunktet for en konflikt mellom byene i Hellas og det ekspansjonistiske persiske riket under Dareios I og Xerxes I av Persia som leide skip fra sine fønikiske byer.
Grekerne beseiret den første invasjonsstyrken i slaget ved Marathon i 490 f.Kr., men innså at slag på land mot de mer tallrike perserne ikke kunne vinne krigen i lengden. Da nyheter ankom om at Xerxes samlet en enorm invasjonsstyrke i Lilleasia, ekspanderte de greske byene sine mariner. Den athenske statsmannen Themistokles startet et program for byggingen av 200 triremer i 482 f.Kr. Prosjektet må ha vært svært vellykket siden 150 athenske triremer skal ha deltatt i slaget ved Salamis i 480 f.Kr. hvor Xerxes' andre invasjonsstyrke ble beseiret.
Triremer kjempet i sjøslag i peloponneserkrigen, inkludert slaget ved Aegospotami som beseglet nederlaget til det athenske sjøforbundet for Sparta og dets allierte.
Endringer i trefninger og konstruksjon rediger
I hellenistisk tid var den lette triremen erstattet av større krigsskip i de dominerende marinene, særlig penter/quinquerem. Det største antallet var tre årer over hvenadre for å koordinere effektivt. Tallene referete ikke lenker til rekkene med årer (birem, trirem og wuinquerem), men til antallet roere per vertikale seksjon, ofte med flere menn per åre. Grunnene til denne utviklingen var beskyttelse på skrogene til krigsskipene mot ramming som igjen krevde tyngre skip for vellykkede angrep. På denne måten økte behovet for roere per skip og begge deler gjorde det mulig å bruke mindre trent personell for å bevege disse nye skipene til den minste angrepsfarten på 10 knop. Denne endringen ble fulgt av en økt avhengighet på taktikker som bording, trefningsstyrker som brukte prosjektiler og bruke krigsskip som plattformer for artilleri.
Triremer fortsatte å være hoveddelen av alle mindre mariner. Mens grekerne utviklet quinquerem, hadde det greske hjemlandet og koloniene ikke råd til triremer. Den ble brukt av diadoki–rikene og sjømakter som Siracusa, Karthago og senere Roma. Forskjellen fra de athenske skipene var at de var beskyttet mot ramming og bar betydelig flere marinesoldater. Lettere versjoner av triremen og mindre fartøyer ble ofte brukt som støttestyrker og var ganske effektive mot tyngre skip, takket være deres større manøvrerbarhet.
Med Romas vekst hersket den største flåten av quinquiremer midlertidig over Middelhavet, men under borgerkrigene etter Cæsars død var flåten på feil side og en ny krigsmetode med lettere liburniere utviklet. I keisertiden var flåten relativt liten og hadde for det meste politisk innflytelse siden den kontrollerte kornforsyninger og bekjempet pirater som vanligvis brukte lette biremer og liburniere. Flåten var igjen sentrert rundt de lette triremene i stedet for de vellykkede liburnierne fra borgerkrigen, men fremdeles med mange marinesoldater. Ut av denne skipstypen ble dromonene utviklet.
Rekonstruksjon rediger
I 1985–1987 bygget en skipsbygger i Piraeus en rekonstruksjon av den athenske triremen «Olympias». Han ble finansiert av Frank Welsh (en bankmann, forfatter og trirem–entusiast fra Suffolk) og fikk råd av historikeren J.S. Morrison og marinearkitekten John F. Coates. Skipsbyggeren og Welsh grunnla Trireme Trust som satte i gang og ledet prosjektet. Skipet ble bygget på informasjon fra bevis fra undervannsarkeologi.
«Olympias» hadde et mannskap på 170 frivillige roere og oppnådde i 1988 9 knop (17 km/t). Disse resultatene som ble oppnådd med et uerfarent mannskap, antyder at de antikke forfattere ikke overdrev ytelsen i rett linje. I tillegg klarte «Olympias» å foreta en vending på 180° på et minutt og i en bue som ikke var bredere enn to og en halv skipslengde. Ytterligere tester fant sted i 1987, 1990, 1992 og 1994. I 2004 ble «Olympias» brukt seremonielt for å transportere den olympiske ild fra havnen til Keratsini til hovedporten til Piraeus da den olympiske fakkelstafetten gikk inn i sine siste etapper til åpningsseremonien i Sommer-OL 2004.
Byggerne av rekonstruksjonsprosjektet regnet det som effektivt bevist det som tidligere var i tvil, at athenske triremer var ordnet slik at mannskapet var plassert i tre nivåer med en person per åre. Dette ville ha utgjort den optimale bruken av de tilgjengelige indre dimensjonene. Men siden moderne mennesker er i gjennomsnitt 6 cm høyere enn de antikke grekerne, og de samme dimensjonene kan antas å gjelde for roere og andre atleter, førte konstruksjonen til et fartøy som fulgte de nøyaktige målene til det antikke fartøyet til trange trange roforhold og restriksjoner på det moderne mannskapets evne til å drive fartøyet med full effektivitet, som kanskje forklarer hvorfor den antikke fartsrekorden ikke er slått.
Litteratur rediger
- Lionel Casson, The Ancient Mariners, 2nd edition, Princeton University Press, 1991, ISBN 0-691-01477-9.
- John F. Coates, The trireme sails again, Scientific American, 261(4):68–75, April 1989.
- Vernon Foley and Werner Soedel, Ancient oared warships, Scientific American, 244(4):116–129, April 1981.
- Fik Meijer, A History of Seafaring in the Classical World, Croom and Helm, 1986.
- J. S. Morrison, Greek naval tactics in the 5th century BC, International Journal of Nautical Archaeology and Underwater Exploration, 3(1):21–26, 1974.
- J. S. Morrison and John F. Coates, Athenian Trireme: the History and Reconstruction of an Ancient Greek Warship, Cambridge University Press, 1986.
- J. S. Morrison and R. T. Williams, Greek Oared Ships: 900–322 BC, Cambridge University Press, 1968.