Triaksialkabel, ofte benevnt som Triax, er en kabel med en indre ledere omringet av to leder adskilt med isolasjon.

Triax var fra starten av 1990-årene til ca. 2010 standarden for å forbinde systemkameraer med sine kamerakontrollenheter (CCU) i TV-produksjon. Kabelen kan forsyne kameraet med strøm, styringssignaler (KK), videosignal fra kameraet, lyd fra kameraet, to-veis kommunikasjon, returlyd, samt et returvideosignal.

I dag blir hybridfiberkabel med strøm (kjent som kamerafiber) brukt til samme formål. Det finnes konvertere mellom triax og kamerafiber, slik at ferdigkablet triax-infrastruktur på eksempelvis fotballstadion eller kulturanlegg fortsatt kan benyttes med moderne utstyr som bruker hybridfiber. Dette var mer vanlig å bruke i overgangsperioden mellom disse to teknologiene ca. 2012[1], men brukes fortsatt blant annet i Holmenkollen for å produsere vintersport, der det ligger triax ferdigkablet på arenaen.

Ettersom at triaksialkabel er kobber i motsetning til fiberoptisk som bruker lys, møter man raskere på begrensninger når det gjelder kabellengder. Dette avhenger av mengde data som baseres på oppløsningen kameraene er konfigurert til. I SD-oppløsning er det uproblematisk å ha kabelstrekk på 250–300 meter. I HD-oppløsning derimot, vil man oppnå signaltap ved kabelstrekk som overstiger ca. 125m. Til sammenligning kan moderne hybridfiber strekkes flere kilometer.

Referanser rediger

  1. ^ «Speilrefleks, wirecam og snowboard». NRKbeta. Besøkt 30. januar 2021.