Tragikomedie

skjønnlitterær og dramatisk genre

Tragikomedie refererer til et dramatisk verk som har noe til felles med både tragedien og komedien. Tragikomedien er et fiktivt verk som bevisst har en blanding av to sjangre, og således skaper en beslektet sjanger.

Den opprinnelige betydningen ble etablert av renessansens poetikk-forfattere og i fransk klassisisme, og innebar at dramaets helt overlever en dramatisk konflikt, og det blir en lykkelig utgang. I engelsk litteratur fra William Shakespeares tid (se Engelsk renessanseteater) og fram til 1800-tallet beskrives også tragikomedien som et seriøst teaterstykke som har en lykkelig slutt.

Det finnes ingen fullstendig formell definisjon av tragikomedien i antikken. Det synes som om Aristoteles hadde et begrep tilsvarende renessansens mening av begrepet: seriøst eller alvorlig handling med lykkelig, forsonende slutt. I sin Poetikken diskuterer han tragedien med en dualistisk avslutning. I denne forståelsen kan en rekke greske og romerske teaterstykker, eksempelvis Alkestis, bli betraktet som tragikomedier, selv uten en endelig bestemt egenskap utenfor handlingen. Begrepet i seg selv har sin opprinnelse fra romerske Plautus (død 184 f.Kr.): i prologen til sitt burleske stykke Amfitryon (navnet er tatt fra en mytologisk gud, og betyr faktisk «trakasserer begge sider») bruker han begrepet tragikomedie for å rettferdiggjøre at stykket bringer inn gudene til et ellers overveiende borgerlig skuespill.

Tragikomedie har også vært benyttet om dramatiske verk hvor alvor og munterhet, det opphøyde og det burleske er vevd inn i hverandre som i det romerske drama, spanske Lope de Vega, og engelske Shakespeare. Den franske tragedie-forfatteren Pierre Corneilles stykke Le Cid (Herren, 1637) ble merket som tragikomedie på den trykte utgaven, som en indikasjon på at det bevisst trosset den klassiske sondringen mellom tragedie og komedie. Handlingen er holdt på et høyere, «tragisk» plan, men stykkets helter går ikke til grunne.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger