Torpo stavkirke
Torpo stavkirke er en treskipet stavkirke av borgundtypen, med hevet midtrom. Bare kirkeskipet er bevart etter den opprinnelige kirken, som også har hatt kor med apside. Den står på Torpo i Ål kommune i Hallingdal i Buskerud fylke. Lorentz Dietrichson klassifiserte stavkirken som en treskipet stavkirke «av den mangesøylede gruppen».
| Torpo stavkirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Eier | Fortidsminneforeningen (1880–)[1] | ||
| Område | Ål | ||
| Plassering | Torpo | ||
| Bispedømme | Tunsberg bispedømme | ||
| Byggeår | ca. 1160 | ||
| Viet til | St. Margareta | ||
| Kirkegård | Ja, felles m/leggplass | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | romansk | ||
| Teknikk | stavkirke | ||
| Byggemateriale | tre | ||
| Støpul | revet i 1880 | ||
| Portal | vestportal og sørportal i skipet | ||
| Kor | revet i 1880 | ||
| Beliggenhet | |||
 Torpo stavkirke 60°39′51″N 8°42′30″Ø | |||
| Torpo stavkirke på Commons | |||
Dietrichson oppga opprinnelig seks søyler på hver langside og to på hver av kortsidene, i alt 16 søyler, alle med samme innbyrdes avstand.[2] Søylene danner et midtskip med forhøyet tak og fire siderom (omgang) med lavere pulttak.[3] Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo stavkirke (sammen med Heddal stavkirke) som bindeledd eller overgangsformer mellom «borgundgruppen» og «kaupangergruppen», fordi den har trekk etter begge.[4]
I 1880 ble det reist en ny kirke i lafteverk med utvendig bordkledning rett nord for den gamle stavkirken, etter tegninger av arkitekt F. von der Lippe.
Historie rediger
Hallingdal tilhørte Stavanger bispedømme i middelalderen, og Torpo var hovedkirken i et prestegjeld med Ål og Hemsedal som annekser, og sete for prosten i øvre del av dalen. Etter reformasjonen ble Torpo anneks til Ål. På det nåværende kirkestedet kan det ha stått en eldre kirke. Da koret i stavkirken ble revet i 1880, ble det funnet et stykke av en planke med treskurd i urnesstil, som kan ha tilhørt en portal i denne eldre kirken. Dietrichson mente at planken har avvikende stil i ornamentene og derfor kan skrive seg fra en eldre kirke på samme sted.[2]
Stavkirka er antatt bygd omkring 1160, (tømmeret er datert til denne perioden ved dendrokronologi (årringsdatering), men trolig er kirka først oppført noe senere). Kirka er den eldste bygningen i hele Hallingdal. Den eldste skriftlige kilden som omtaler kirken, er et diplom fra 1310, beseglet av «sira Biarnar a Thorpom». Dietrichson siterer en runeinnskrift på gammelnorsk fra en planke i kirken «Torolf gjorde denne kirke.» Dietrichson mente teksten ikke kunne være særlig yngre enn år 1200 og at Torolf var den samme som bygde nabokirken Ål.[2] Deler av kirkekonstruksjonen kan være 50–100 år eldre enn resten av kirka. Dette kan indikere at det har stått en tidligere bygning der, kanskje ei tidligere kirke med jordgravne stolper.
Stavkirka på Torpo er den eneste bevarte stavkirke fra middelalder i Hallingdal, og kun den ene av to kirker i dalen som overlevde. Den andre er Gol stavkirke, som nå står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. I tillegg er det blitt oppført en kopi av Gol stavkirke på ei tomt nær Pers Hotell på Gol.
Ved det store kirkesalget i 1723 kom stavkirken i privat eie, men den ble kjøpt av kommunen i 1875. Det var først planen å utvide den med et tilbygg mot øst, men i 1879 ble det i stedet besluttet å modernisere den innvendig med bl.a. ny himling og galleri. Fortidsminneforeningen protesterte mot slik vandalisering, og kommunen vedtok da å bygge en helt ny kirke. Mens den var under oppføring sommeren 1880, ble koret i stavkirken revet. Samme høst fikk Foreningen kjøpe skipet for 280 kroner mot å vedlikeholde det på stedet. Dieterichson har en skisse av kirken slik den så ut i 1855 før koret ble revet.[2]
Kirkeklokkene fra middelalderen og materialer fra det nedrevne koret ble brukt i den nye kirken.[3]
Bygningen rediger
Av den opprinnelig stavkirken er bare skipet bevart etter at koret med apsis ble revet i 1880. Svalgangene som omga skip og kor ble revet tidligere.[3]
Torpo stavkirke er av type B med indre stolpereisning rundt et hevet midtrom, omgitt av en omgang med lavere tak. Midtrommet er omgitt av 14 staver som står på en ramme av grunnstokker. Konstruktivt har den mange likhetstrekk med den revne stavkirke i Ål og med kirkene i Sogn, og den blir gjerne regnet med i Borgund-gruppen.[trenger referanse] Anders Bugge omtaler Torpo-gruppen som foruten Torpo stavkirke inkluderer den nedrevne Grinaker kirker på Hadeland. Bugge mente Torpo forbedret konstruksjonssystemet brukt i Urnes stavkirke med elementer brukt i Borgund stavkirke.[5] I Torpo stavkirke danner stavene rundt midtrommet tette kolonnader rundt alle fire sider, ingen av dem er utvekslet, slik det ble gjort i mange kirker av samme type. Nedre del er frittstående. Omtrent ved halve høyden er stavene utstyrt med romanske terningkapiteler. De danner vederlag for parstilte bueknær, som sammen fremstår som rundbuer, ca. 1 m høye. Over denne illuderte arkaden blir stavene holdt sammen av en tang; to bjelker forbundet med trenagler. Over tengene er utskårne andreaskors innfelt mellom stavene, og over disse kommer en ny buerekke under svillestykkene som bærer ytterveggene i midtrommet. Øverst avsluttes stavene av stavlegjen som bærer midtrommets tak. Det har fem sperrebind med samme utforming som i andre kirker av borgundtypen.
Spor i skipets østvegg viser at kirken opprinnelig hadde et smalere kor enn det som ble revet i 1880, ca. 4,6 meter bredt. Allerede i middelalderen ble det smale koret revet og erstattet av et i samme bredde som skipet, med nær kvadratisk grunnplan, avsluttet med en noe smalere apside. Koret ble ifølge Bugge utvidet i 1811.[6]
Rundt hele kirken har det opprinnelig gått svalganger, også etter at koret ble utvidet. Svalgangene eksisterte i 1686 og ble trolig revet tidlig på 1800-tallet.[2][3] De hadde antagelig dvergarkader (som i Borgund stavkirke) men ble revet tidlig på 1800-tallet.
For forklaring av faguttrykk se tegning på Stavkirke
Eksteriør rediger
Takene var opprinnelig tekket med spon, men fikk skifertekking tidlig på 1800-tallet. Ytterveggene (omgangsveggene) har stående planker eller tiler med not og fjær, satt inn i rammer av sviller, hjørnestaver og stavlegjer. Midtrommets vegger over omgangstakene har også stående tiler mellom stavene, og i hvert felt er det små runde glugger, de eneste opprinnelige lysåpningene, bortsett fra dørene. Vinduer fikk kirken etter reformasjonen; de eldste ble trolig innsatt over omgangstaket.
Den kvadratiske takrytteren har hjelm med valmtak og øverst et åttekantet spir.
-
-
Vestportalen -
Sørportalen
Interiør rediger
Da Fortidsminneforeningen overtok kirken, ble alt inventar fra tiden etter reformasjonen fjernet. Bare de middelalderske benkene langs omgangens yttervegger er bevart.
I østveggen står fremdeles den stengte åpningen til det revne koret, overdekket med en bue i hele skipets bredde. I hjørnestavene er det innhogg som må være rester av sidealtere fra tiden før koret ble utvidet.
Gulvet har brede, telgjede planker liggende på falser i grunnstokkene. I midtrommets gulv er innskåret omrisset av et menneske i legemsstrørrelse med fotenden mot østre grunnstokk og hodet vendt mot vest. Det antas å være markeringen av en grav, og en ubekreftet teori er at en Stavangerbiskop skal ha vært gravlagt her.
-
Indre stolpereisning -
Interiørdetaljer -
«Den hellige Margaretas martyrium»
Baldakin rediger
I østre del av skipet ble det mot slutten av 1200-tallet bygget et lektorium, med et gulv hvilende på bjelker spent mellom de tre østre stavene, og et rekkverk mot den åpne delen av skipet. Over lektoriet ble det bygget en baldakin i form av et rundbuet tønnehvelv av tre i skipets fulle bredde. På hvelvet og endeveggen mot øst finnes godt bevart malt dekor fra middelalderen, utført i limfarger. Mot endeveggens bakgrunn av diagonale bånd med blomsterdekor i mellomrommene står to figurgruppe. På venstre side Ecclesia (kirken] med korsfane og kalk, deretter Maria nærmest midten, på høyre side av midten følger Johannes og ytterst Synagoge. Over begge grupper svever engler med røkelseskar.
Hvelvet har et rikt billedprogram med den tronende Kristus i midten, omgitt av evangelistsymbolene. På begge sider flankeres han av friser med de tolv apostler. Nederst følger friser i to høyder med scener fra den hellige Margaretas martyrium. Hun blir pint og forsøkt henrettet av den forsmådde hedenske frier Olybrius, en prefekt i tjeneste hos keiser Diokletian. Men flere av hans grusomme henrettelsesforsøk mislykkes, Margareta reddes ved gjentatte undre, inntil hun til slutt blir halshugget. Olybrius selv blir imidlertid tatt av djevelen. Margareta av Antiokia, ifølge legenden død år 305, skal ha vært en av de 14 nødhjelperne.
Runeinnskrifter rediger
På en brystning som tidligere har sittet over den revne korskilleveggen, står følgende runeinnskrift: «Torolf gjorde denne kirke – Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolf – Tore ristet – Olav». Torolf må ha vært byggmesteren og de andre hans svenner. Denne Torolf var antagelig også mesteren for den revne Ål stavkirke, hvor en lignende innskrift fantes: «Torolf gjorde denne kirke. Geirstein var medarbeider og Gunnar, Vidar, Eyvind, Eirik, Gunnar. Nå har jeg ristet alles navn – Alv var og med». Torolf er en av de få navngitte stavkirkebyggerne vi kjenner. Han var åpenbart en ekspert som kanskje reiste rundt og tok oppdrag, og som fikk hjelp av lokale tømrere. Ingen navn utenom hans er felles for begge kirkene. Planken er oppbevart ved Universitetet i Oslo (oldsaksamlingen).[6]
På en av stavene på midtrommets sørside er innrisset: «Tormod S..sson på Torpo gjorde meg». Det finnes også andre mindre inskripsjoner flere steder i kirken.
Kirkestedet rediger
Torpo stavkirke og nye kirke har felles kirkegård med leggplass.
Før sto det også en laftet støpul (et frittstående lite klokketårn) nord for kirken. Denne vises på en blyanttegning fra 1855 av arkitekt Georg Andreas Bull. Den ble revet i 1880, da den nye kirken ble oppført. Rester etter grunnmuren antas å være i behold under gulvet i den nye kirken.
I det nordvestre hjørne av tunet på nabogården, tidligere synonym med prestegården Torpo, lå Kyrkjestugu, en gammel tømmerbygning som ble brukt som oppholdsrom for kirkelyden. Kyrkjestugu ble solgt i 1880 og flyttet til en annen plass i Torpo, men i slutten av 1970-årene ble den kjøpt av Fortidsminneforeningen, flyttet og gjenreist like nordvest for stavkirken.
Referanser rediger
- ^ Fortidsminneforeningen, «TORPO STAVKIRKE», besøkt 24. april 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Dietrichson, Lorentz (1892):De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Kristiania: Cammermeyer.
- ^ a b c d Valebrokk, Eva og Thomas Thiis-Evensen: Levende fortid. De utrolige stavkirkene. Boksenteret, 1993.
- ^ Bugge, Gunnar og Bernardino Mezzanotte (1994): Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer.
- ^ Bugge, Anders (1953): Norske stavkirker. Oslo: Dreyer.
- ^ a b Bugge, Anders (1956): Torpo stavkirke Utgitt av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.
Litteratur rediger
- Dietrichson, Lorentz: De norske Stavkirker, Kristiania og Kjøbenhavn 1892 s. 276-280.
- Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino, Stavkirker, Oslo 1994. ISBN 82-504-2072-1
- Christie, Håkon: Da Fortidsminnesmerkeforeningen reddet stavkirkene, i Fortidsminneforeningens Årbok 1978.
- Christie, Sigrid og Håkon: Torpo kirke, i Norges kirker – Buskerud, Oslo 1981 bind 1, s. 116-145. ISBN 82-05-13123-6
- Weisser-Svendsen, Eva Andreassen; Middelaldermaleriet i Torpo stavkirke [død lenke], Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo2007
Eksterne lenker rediger
- (en) Torpo stavkirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Torpo gamle kirke i «Norges kirker»
- Torpo stavkirke hos stavkirke.info
- Torpo stavkirke hos Fortidsminneforeningen
- Kirkesøk: Torpo stavkyrkje
- Olavsrosa: Torpo stavkirke Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine.
- Miljøstatus i Norge: Torpo stavkirke
- Bilder av stavkirken
- Stavkirker i Buskerud
- (no) «Torpo stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
