Torpedokrysser
Torpedokrysseren, også betegnet som torpedokanonbåt, var en skipstype basert på den ubeskyttede krysseren fra midten av 1880-tallet, med en hastighet på omkring 20 knop, og beregnet på oppklaringsoppdrag og aktiv bekjempelse av de nye torpedobåtene.
Torpedokrysseren hadde tungt artilleri i forhold til størrelsen, med et deplasement på mellom 500 og 1000 tonn, og var vanligvis 55 og 80 meter i lengde. De større torpedokrysserne i Tyskland og Frankrike på mellom 1100 og 1700 tonn i deplasement ble kalt «aviso», forgjengeren for den lette krysseren. Klassifiseringen mellom de mindre og de større torpedokryssere basert på deplasement er ikke tydelige. De tyske avisoerne var ansett som havgående krigsfartøyer med kapasitet for angrep med torpedoer fremfor som spesialiserte fartøyer mot de mindre torpedobåtene.
Torpedokrysseren var egentlig et mislykket konsept, med utilstrekkelig fremdriftsmaskineri og dårlige sjøegenskaper, som skulle foreta angrep med torpedoer mot fiendtlige skip tross deres størrelse. Ved århundreskiftet var denne skipstypen erstattet av de nyere jagere, som til og begynne med ble betegnet som torpedo boat destroyers. Den største fordelen var et mer pålitelig fremdriftsmaskineri. Problemet med forgjengeren skyldtes maskineriet som ikke tålte press for å komme opp i stor hastighet.
Konseptet var mislykket fordi skipstypen egentlig var en kryssertype med utilstrekkelig hastighet for å innhente og ødelegge fiendtlige torpedobåter som allerede ca. 1890 hadde en fart på 23-25 knop. Betegnelsen ubeskyttede krysser er noe malplassert ettersom torpedokrysseren hadde et tynt panserdekk som den armerte krysseren, men er så tynt at den hadde vært ansett for å være ineffektivt.
Den svenske torpedokrysseren HMS «Örnen» levert som kommandoskip for flotiljer av torpedobåtene i den svenske orlogsflåten, hadde et panserdekk på bare 19 mm tykkelse. Som de andre torpedokryssere hadde den også tung bestykning i forhold til deplasementet på bare 800 tonn, 2 stk 12 cm kanoner med panserskjold og 4 stk 57 mm hurtigladende kanoner samt et undervannstorpedorør i forstevnen.
Verdenshistoriens første senkning av et stort krigsskip med den selvdrevne torpedoen skjedde den 22. april 1891 under den chilenske borgerkrigen, under et angrep av torpedokrysseren «Almirante Lynch» mot sentralbatteriskipet «Blanco Encalada». Totalt ble fem eller seks torpedoer sendt under angrepet ved Caldera, bare én traff slagskipet, som sank på mindre enn ti minutter. Som en torpedokrysser på 713 tonn i deplasement hadde «Almirante Lynch» fem torpedotuber for et direkte angrep.