Tormod Kolbrunarskald
Tormod Kolbrunarskald (Norrønt: Þormóðr Kolbrúnarskáld) eller Tormod Bersasson var islandsk skald som falt på Stiklestad i 1030 på Olav Haraldssons side. Han er også en av hovedpersonene i Fosterbrødrenes saga (Fóstbrœðra saga) og den tilknyttede Tormodståtten.[1]
| Tormod Kolbrunarskald | |||
|---|---|---|---|
| Født | 998 | ||
| Død | 1030 | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, skald | ||
| Far | Bessi Halldórsson | ||
Tormod Kolbrunarskald beskrives som svartr á hárslit («svart og krøllet»)[2], noe som kanskje kan grunnes i en Egil-effekt lik greske diktere ofte ble fremstilt som blinde, en antatt effekt på grunn av Homers autoritet. Skalder ble ofte beskrevet som dystre og mørke menn, kanskje på grunn av det levende og markante bildet av Egil Skallagrimsons framtoning.
Tormod Kolbrunarskald er kanskje mest kjent for fyndordet han kom med rett før han døde. Olav den helliges saga forteller at han fikk en pil i brystet og da han etter slaget selv trakk pilen ut fulgte deler av hjertet med. Da sa han ettertenksomt: «Godt har kongen fødd oss, ennå er jeg feit om hjerterøttene».
Tormod var født i nordvestlige Island. Sitt tilnavn fikk han for at han diktet et lovkvad til ei kvinne som på grunn av sine mørke øyenbryn ble kalt for «Kolbrun» – dette kvadet har gått tapt.
Etter at Tormod hadde hevnet sin forsterbrors død gikk han i tjeneste hos kong Olav Haraldsson. Han fulgte Olav på dennes flukt vekk fra Norge og til Gardariket, og fulgte senere med ham tilbake til Norge. I slaget ved Stiklestad i 1030 ble han dødelig såret:
Tidlig om morgenen før slaget vekket Tormod hæren på kongens anmodning ved å synge det gamle heltekvadet Bjarkamål.[3] Kongen gir ham en gullring i lønn. Tormod takker og sier: «Vi har en god konge, men nå er det ikke lett å si om kongen får et langt liv. Jeg har en bønn, konge, den at du ikke lar oss to skilles verken i liv eller død.» – og slik gikk det. Til bonden på Stiklestad sier han: «Om det skulle hende at jeg falt i dette slaget, vis da mitt lik den siste tjeneste som trengs, om det da ikke blir nektet deg.»
Etter kampen dreiv den hardt sårete Tormod rundt og ble etter hvert tatt hånd om av kvinnelig lege som spør: «Hvorfor er du så bleik, mann? »
Da den hardt skadde Tormod ble tatt hånd om ble han tilbudt løkgrøt. Det var noe den skadde åt og om det så luktet løk av såret var de indre organene skadd. Men Tormod nektet, han led ikke av grautsott, sa han.
Ingen større dikt er bevart etter Tormod Kolbrunarskald, men det finnes en dråpa om fosterbroren Torgeir (Þorgeirsdrápa), flere lausaviser, og atskillige enkeltstrofer knyttet til hans navn.
Fosterbrødrenes saga, en islandsk saga om Tormod Kolbrunarskald og hans fosterbror Torgeir Hávarsson, ble skrevet tidlig på 1200-tallet. Denne sagaen ble benyttet som grunnlag for Halldór Laxness’ sagaparafrase Gerpla fra 1952. Tittelen betyr kampsaga, hvilket er ironisk ment ettersom boken ikke skriver om to helter, men om to dårer som tror de er helter. Hvor Fosterbrødrenes saga og Snorre Sturlasons Olav den helliges saga framstiller helgenkongens slag som forbilder for ettertiden gjør Laxness det motsatte. I hans versjon er de enten blinde dårer eller mordere av verste sort.
Tormod Kolbrunarskald er en viktig rollefigur i friluftsteaterstykket Spelet om Heilag Olav, som framføres på Stiklestad hver sommer ved olsok. Her framfører Kolbrunarskalden flere av sangnumrene, blant annet de tre Tormodskvadene og Grottesongen, som handler om Grottekverna og Fenja og Menja.
Referanser rediger
- ^ Tormod Berseson Kolbrunarskald i Norsk biografisk leksikon
- ^ Sagaen om Fosterbrødrene, Aschehoug (1927), s. 5
- ^ Bjarkamål er et norrønt, kanskje opprinnelig dansk, heltedikt. Bare noen få strofer finnes i islandsk overlevering, resten av innholdet er kjent fra Saxo, som har diktet det om til latinske heksametre. Det er en dialog mellom Bodvar Bjarke (derav navnet) og Hjalte, to av kong Rolv Krakes tolv berserker under Rolvs siste kamp. Bjarkamál begynner med at Hjalte vekker kongens kjemper til strid, derfor kaltes Bjarkamál også Húskarlahvöt / «Hirdmannseggingen».