Tollekniv

Tollekniv (av norrønt tálguknifr til tálga ‘telgje’), er en tradisjonell slirekniv til telging (forming, spikking).

Typisk tollekniv og slire av lær

Bladet ble formet i jern, med innlagt plate av stål til eggen. Dermed fikk en smidig montasje som kunne ta og holde på en skarp egg og innkapslet slik at stålet ikke så lett brakk.

Skjeftet/skaftet var vanligvis i tre, men kunne få forsterkninger i horn eller bein.

Norge

Tradisjonelle, norske kniver har ei beskyttende slire eller holk, som gjerne er i lær, ofte med innpregede eller innbrente dekorasjoner. Slike kniver hørte alltid til det vanlige mannsutstyret. Til finstasen hørte vanligvis en ekstra forseggjort kniv og slire med besetninger av sølv eller nysølv.

Knivsmiing var oftest en bistilling for bygdesmeden. Gode knivsmeder ble ofte velkjente nok til at de var tilnærmet heltidssysselsatt bare med dette.

Noen distrikter hadde knivsmeder som eksperimenterte med utforming av skaftet etter håndens form, mens andre holdt på en oval eller rørformet fasong.

I Norge er det i dag forbud mot å bære kniv, dersom en ikke har skjellig grunn for det, så som yrkesbehov eller som del av bunad/uniform.

• 
  Kommunevåpenet til Gjerstad kommune i Agder har avbildet Gjerstadkniven.
• 
  Vestre Toten kommunevåpen

Andre land

Sørover i Europa, sees mest av tveeggede kniver, som daggert, stilett og dolk (Navnene blir ofte brukt om hverandre, alt etter hvilken språkgruppe kniven kommer fra). Solingen i Tyskland leverte knivblader, men knivene derfra var ofte upraktiske i daglig bruk, og ble helst brukt som jaktkniver eller ren pynt.

Både finnene og svenskene er kjent for å lage gode kniver. Best kjent er de svenske knivene fra Mora. Dette hadde sammenheng med at man hadde god jernmalm, og god styring på fremstillingsprosessen. Masseproduserte morakniver var før utstyrt med rødt treskaft, men kommer nå med blått formstøpt plastskjefte. Slira var før i kraftig impregnert fibermateriale, men er i dag i plast.

Våpen og verktøy

Fra gammelt ble kniven brukt som universalredskap. Den kunne kutte, forme, slakte, sløye fisk, skjære til og stikke huller. I verste fall kunne den brukes som våpen. Tvekamper med kniv er blant annet beskrevet i ættesoger og andre skrifter fra vikingtiden. Diktet Fanitullen beskriver et kjent hendelsesforløp fra Bygde-Norge fram mot 1800-tallet.

Speiderbevegelsen hadde slirekniv som en del av uniformen. Kniven var utstyrt med sklistopp mellom skaft og blad for at en ikke så lett skulle skjære seg. Småkutt i fingrene var likevel ikke helt til å unngå, mens en lærte seg å håndtere kniv.

Litteratur

(opplysningene er tatt fra «Den store knivboken» som er fra 1988, og oppsummerer hva som var tilgjengelig på den tid)

• I Finland kom første bok om denne typen kniver i 1976 ( «Puukot» av Jukka-Kempinen)
• «TOLLEKNIVEN», Redskap, våpen og symbol av Thomas Breivik, 1982 var den første i Norge.
• «NORSK KNIVBOK», Kniven i norsk folkeliv og kultur av Øystein Kostveit
• «Tinndølsmeden gjennom 200 år» av Tore Fæhn og Sigmund Holthe (lokalhistorisk oppslagsverk)
• «Lag dine egne kniver» av Per Thoresen og Dag Olav Bollingmo – og
• «KNIVEN, en knivmakers hemmeligheter» av Olav H. Wåle handler om knivmakerfaget
• «DEN STORE KNIVBOKEN, Tolleknivens kulturhistorie» av Thomas Breivik, Alma Mater forlag, Bergen 1988 ISBN 82-419-0013-9
• "«Pauting»"av Knut Dahl, Landbruksforlaget, 2. opplag 1995, ISBN 82-529-1715-1
• "«Kniv og slire»" av Øivind Berg, Grøndahi Dreyer, 3. opplag 1993, ISBNN 82-504-1837-9