The Pussycats

norsk band

The Pussycats var blant Norges viktigste popgrupper på 1960-tallet. The Pussycats ble dannet under navnet The Typhoones i Tromsø i 1962, og under dette navnet dro de i 1964 til Sverige for å prøve lykken. Der skiftet de først navn til The Arctics, som en slags markering av området de er fra. Der traff de Sten Ekroth, som tilbød seg å bli deres manager. Det var Ekroth som ga gruppa navnet The Pussycats. Han skaffet dem også den svenske organisten Ingemar Stjerndahl fra gruppa The Vexers.

Pussycats
The Pussycats spiller på Torskeholmen i Grimstad, 1967.
OpphavTromsø
Periode19641967
SjangerPop
Aktive år1964
Medlemmer
Sverre Kjelsberg
Ottar Aasegg
Trond Graff
Friedel Brandt
Ingemar Stjerndahl
Andre forhold

Artistnavn rediger

Som ledd i å bygge gruppas image hadde Ekroth også idéen om å gi hvert av medlemmene et pseudonymt artistnavn; Kjelsberg ble til Teddy, Aasegg ble hetende Jimmy, Brandt ble Freddy, Graff ble Eddy og Stjerndahl ble Reddy, alle med etternavnet Pussy. Bandet oppnådde, takket være store investeringer og promotering fra Ekroths side, og skandaleoppslag, en rask vei til gjennombrudd og suksess.

Gjennombruddet rediger

Pussycats' første PR-stunts var å få opptre på Hylands Hörna, i anledning avslutningen av innsamlingsaksjonen Røde Fjær. Dette fikk de til ved at Sten Ekroth hentet noe i overkant av 7 000 kroner fra safen på kontoret. Mynter og sammenkrøllede pengesedler ble lagt i en plastpose. Sten Ekroth leverte pengene til programleder Lennart Hyland og påsto at det var en gave fra et norsk band som ønsket å støtte saken ved å gi bort hele spillehonoraret. Dermed ble de også invitert til å spille på et av fjernsynets mest sette show. Dernest brakte Ekroth inn en eim av Swinging London ved å importere en rød toetasjes turnebuss, som stilte de svenske konkurrentene The Hep Stars' hvite bobilliknende GMC fullstendig i skyggen, og tok revansj på den svenske gruppa som etter manges oppfatning hadde laget en bedre versjon av hitlåta om kjæresten som stakk av med «Cadillac»en. Ekstra oppmerksomhet og store avisoppslag ble gruppa til del da bussen ble kjørt ut Sjølystveien og var for høy til å komme under planovergangen ved Skøyen, slik at de forårsaket en enorm trafikkork på en av hovedstadens største utfartsårer.

Sten Ekroth var utsøkt oppfinnsom og tøyde grensene for hva som ble oppfattet som god forretningsmoral, men nådde da også mange av sine ambisiøse mål for gruppa. Til stor forundring for de mer kjente og etablerte bandene i Oslo, som The Cool Cats, Beatniks og Vanguards klarte han også å selge inn nykommerne Pussycats som oppvarmingsband for selveste Rolling Stones, da de sommeren 1965 gjennomførte sin første skandinaviaturné til Oslo, København og Malmö.

Katzenjammer, strengelek og rullende steiner rediger

Med store tanker om sin egen betydning i den suksessen gruppa oppnådde har Ekroth skildret sin rolle som manager i boka Strengelek, hvor han (s. 66-74) har klart å skape en seiglivet myte om det store «kuppet» under konserten i Sjølysthallen i Oslo 24. juni 1965. Myten er flere ganger senere gjentatt av popskribenter, f.eks. av Willy B. i Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971 (s. 50), Tore Skoglund i Myke poter og kvasse klør... Pussycats (s. 62-66) og i utallige radio- og fjernsynsprogrammer om norsk rocks historie. Saken var at Ekroth hadde skaffet Pussycats en fanklubb i Malmö, og herfra fraktet han jenter til konserten i Oslo. De skulle rope på sine helter, kaste blomster opp på scenen til Pussycats og forlate konserten i protest så snart Rolling Stones viste seg på scenen. Bussen skulle tilbake til Malmö, og den som ikke var på plass måtte pent gå hele veien hjem (eller komme seg hjem selv på annen måte).

En fremstilling bygget på samtidige kilder og intervjuer med ulike øyenvitner til begivenhetene finnes gjengitt i NRK-journalist Per Kristian Olsens bok Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra (s. 93-114). Olsens kapitteloverskrift betegner opplegget som «Et mislykket kupp».

Sten hadde nøye planlagt protest-aksjonen. Men nå traff skuffelsen ham der han sto ved scenekanten. Sten ble stående og se på at opplegget hans smuldret opp. Flere av de som hadde fått gratis billett av ham lot være å gå i protest, deriblant den nyslåtte presidenten i den norske fanklubben, Turid Holt. Turid Holt: «Jeg sa til Sten at jeg har vært Stones-fan i flere år. Dere har jeg nettopp lært å kjenne.» Dessuten hadde hun kjøpt billetten sin selv. Hun satt og tviholdt på plassen sin og digget Stones. Det var vel bare vel 30 jenter som reiste seg og forlot plassene sine. De klarte riktignok å skape noe oppstyr, men Sten så at journalistene på benkene i buffersonen ikke riktig skjønte hva jentene drev på med. Bare de som satt aller nærmest de protesterende skjønte at det var noe i retning av en protest. For alle de 3000 andre i salen druknet «protesten» i den allmenne begeistringen. Den lille oppmerksomheten de vakte, klarte de bare å holde i noen sekunder. Publikum og presse ville heller se Mick Jagger og Rolling Stones.

Sten Ekroth hadde ikke som påstått kjøpt opp 200 plasser på de første to benkeradene, men 40-50 billetter fordelt på 4. og 5. og 6. rad. For å skape en spesiell effekt fikk han overtalt arrangøren til å ta strømmen og slå den på idet Pussycats sto klar. Bandmedlemmene var ikledd «rosa kapper, ildrøde fløyelsbukser, høyhælte sko, turkise skjorter og håret knyttet opp i hestehale med rosa bånd.»[trenger referanse]

Så startet murringen rediger

Albumene Psst! Psst! og Mrr… Mrr… ble begge svært godt mottatt av både presse og publikum. Likevel begynte problemene å tårne seg opp. Sten Ekroth kom på kant med gruppa og mente de skyldte ham betydelige pengesummer. I oktober 1967 ble Sverre, Aasegg og Graff innkalt til sesjon, men fikk et halvt års utsettelse. Sverre og Ottar ble dimittert, mens Kjelsberg ble innrullert.

The New Pussycats rediger

Høsten 1967 ble det omorganiseringer. Etter at 2nd Evolution Corps var blitt oppløst kom Jan Løseth over til Pussycats som vokalist og gitarist, mens Trond Graff overtok på orgel etter Ingemar Stjerndal, som hadde sluttet. Løseth skrev sangene for deres neste singel Vanja Maria / Death is Coming. Denne ble ingen hit, og etter vellykket gjestespill med The New Beatnicks i København i januar 1968 valgte han å forlate The Pussycats til fordel for sine nye venner. Løseth fulgte med videre over til Titanic.

Ole Paus fikk hjelp av Pussycats til innspilling av LP-en Garman 24.-26. april 1972. Gruppa opptrådte med Ole Paus på Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 7. juli, og spillte også alene som The New Pussycats på jazzkroa samme sted 8. juli 1972. I 1973 kom albumet Touch Wood. LP-en ble ingen storselger, men hadde et godt og variert innhold. Pussycats ble oppløst kort tid etter denne utgivelsen, men holdt flere gjenforeningskonserter utover i 1980-årene. I 1991 utga de et nytt albumet To You, hvor alle de opprinnelige medlemmene deltok. I de kommende år kom de sporadisk til å gjenoppstå og spille konserter flere steder i Norge.

Avskjedskonsert på Ski rediger

The Pussycats hadde tilbragt vinteren 1965/66 på Ski Hotell, og flere av bandets største slagere var blitt skrevet ser. Avskjedskonserten fant sted i Ski Rådhusteater 29. september 2007. Ottar Aasegg var blitt syk og kunne ikke spille, men ellers var hele originalbesetningen på plass.

Konsert på Buktafestivalen 2011 rediger

The Pussycats avsluttet lørdagen på Buktafestivalen 2011 på Paradisbukta-scenen. De spilte der med følgende besetning: Sverre Kjelsberg (vokal/bass), Trond Graff (gitar), Oddmar Amundsen (gitar), Leif Ovesen (trommer), Inge Kolsvik (orgel), pluss Ingemar Stjerndahl (orgel) og Friedel Brandt (trommer) spiller på utvalgte låter under konserten.[1]

Rockheim Hall of Fame rediger

 
Robert Meyers portrett av The Pussycats blir montert til åpningsutstillingen Icons of the 60'sRockheim.

The Pussycats ble i 2012 innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Opptreden på 60-talls-konsert rediger

The Pussycats er annonsert som største norske 60-tallsartister på rockegallaen We love the 60's and 70's i Telenor Arena 31.10.2015.[2] Av andre artister på samme begivenhet er Hep Stars, som nok var forbilder på deres første single Cadillac, og b-siden til den andre singlen, Donna. Dessuten opptrer The Animals som var inspirasjonen for The Pussycats på deres tredje single, Boom boom.

Besetning rediger

Diskografi rediger

Album rediger

Utgivelser på CD rediger

  • Psst! Psst!, (Karusell 551 411-2, 1995)
  • Mrr… Mrr… , (Karusell 551 410-2, 1995)
  • Garman (som musikere for Ole Paus), Karusell 550 349-2, 1994)
  • To You, Sonet SCD 15029, 1991)

Singel rediger

  • «Cadillac»/«Ebb Tide» (Karusell, 1965)
  • «Gonna Send You Back to Georgia»/«Donna» (Karusell, 1965)
  • «Boom Boom»/«Gone Gone Gone» (Teen Beat, 1965)
  • «Let Me Stay with You»/«Purdy Patsy» (Teen Beat, 1966)
  • «Purdy Patsy»/«Let Me Stay with You» (tysk utgivelse Polydor, 1966)
  • «Just a Little Teardrop»/«Baby Baby» (Teen Beat, 1966)
  • «Why Have We to Wait»/«Regret» (Teen Beat, 1966)
  • «The Craftsman»/«Song» (Teen Beat, 1966)
  • «A Night of Life»/«Rain» (Polydor, 1967)
  • «Vanja Maria»/«Death is Coming» (Polydor, 1967)
  • «Smile at Me» (Poppy Sound, 1967)
  • (som Sailor): «Sjøreisa»/«Mors minner»(Polydor, 1967)

Referanser rediger

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. april 2011. Besøkt 22. juli 2011. 
  2. ^ Telenor

Kilder rediger

  • Sten Ekroth: Strengelek. Oslo 1967.
  • Pussycats vil dra til Sverige. POP-Revyen nr. 25. Onsdag 11. oktober 1967, s. 8.
  • Willy B.: Norge i rock, beat & blues. Del 1 1955 – 1971. Oslo 1983.
  • Tore Skoglund: Pussycats : Myke poter og kvasse klør.... Forlaget Nord. Bodø 1987. ISBN 82-90552-06-8
  • Per Kristian Olsen: Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra. J.W. Cappelens Forlag. (Med CD inneholdende «Just a Little Teardrop», «Let Me Stay with You», «Ebb Tide» og «The Craftsman»). Oslo 1998. ISBN 82-02-17630-1

Eksterne lenker rediger