Wikipedia

The Orioles

amerikansk sanggruppe

The Orioles var en suksessfullt og viktig amerikansk R&B gruppe fra slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-årene. Bandet var et av de første vokalgruppene som grunnla stilarten doo-wop.

The Orioles
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1995)[1]
OpphavBaltimore, USA (1948)
SjangerDoo-wop
Aktive år1946–
PlateselskapJubilee Records, Vee-Jay Records

The Orioles regnes vanligvis som den første vokalgruppa innenfor R&B. Disse karene fra Baltimore blandet rytmer med gruppeharmonier. De tok navnet etter delstatsfuglen til Maryland. The Orioles startet en trend der andre grupper tok lignende fuglenavn, som for eksempel The Cardinals, The Crows, The Flamingos, The Larks, The Penguins, The Ravens, The Wrens m.fl.). Oppskriften ga dem deres første hit med sangen It’s Too Soon To Know, som nådde førsteplass i september 1948. De fikk en ny hit i desember samme året med sangen «(It's Gonna Be A) Lonely Christmas»[2]

Originalmedlemmer rediger

  • Sonny Til (født Earlington Carl Tilghman, 18. august 1928, Baltimore, Maryland — død 9. desember 1981, Washington, D.C.) (tenor)
  • Alexander Sharp (født desember 1919, Baltimore — død januar 1970 [1]) (tenor)
  • George Nelson (født 1925, Baltimore — død 1959 [2]) (baryton)
  • Johnny Reed (født 16. august 1923, Baltimore, død 18. juni 2005) (bass vokal og double bass)
  • Tommy Gaither (født ca. 1919, Baltimore — død 5. november 1950, Baltimore [3]) (gitar).

De første årene rediger

Omkring 1947 opptrådte Sonny Til regelmessig i amatørshow på Avenue Cafe i Baltimore. Her møtte han Nelson, Sharp og Gaither. De bestemte seg for å danne en gruppe og kalte seg The Vibra-Naires. Den lovende låtskriveren and aspiring songwriter Deborah Chessler ble deres første manager. I april 1948 var gruppa med på radio i et talentshow i New York. Richard Williams hadde basstemmen, men han ble erstattet av Johnny Reed.

Gruppa fikk platekontrakt med selskapet It's A Natural, et underbruk til Jubilee Records. De skiftet så navn til The Orioles. I juli 1948 spilte de inn Chesslers sang It's Too Soon To Know, med Sonny som hovedvokalist. Plata solgte anslagsvis 30 000 eksemplarer den første uka. Plata nådde førsteplass på den nasjonale R&B-lista i november 1948, og den ble siden spilt inn av the Ravens, Ella Fitzgerald og Dinah Washington. Den var også en av de første «svarte» låtene som gjorde det godt i det vanlige markedet og nådde en 13.-plass på poplista.

The Orioles la ut på en omfattende turné og gjorde innspillinger for selskapet Jubilee. Deres neste store hit ble «Tell Me So» i 1949, som igjen nådde førsteplassen på R&B-lista, men nådde ikke denne gangen opp på Pop-lista. Andre store hiter var blant annet «Forgive And Forget» og «Lonely Christmas».

På scenen var The Orioles et fenomen, med publikummere som hylte, svimte av og forsøkte å nå deres idol Sonny. De skilte seg fra andre grupper som Mills Brothers og Ink Spots på den måten at de var en ren vokalgruppe med kun akkompagnement av Tommy Gaither på sologitar. Fra 1948 til 1954 gjorde de over 120 innspilninger for selskapene Natural og Jubilee. I løpet av året 1950 hadde de blitt store stjerner, selv om antallet topplåter hadde dabbet av.

I november 1950 skjedde det en stor ulykke. Gruppen reiste i to biler fra Baltimore. Gaither kjørte den ene, med Reed og Nelson som passasjerer. Han kuttet en sving og mistet kontrollen over bilen. De kjørte av veien og kræsjet inn i en drive-in restaurant. Gaither omkom og Nelson og Reed ble hardt skadet. Til og Sharp som satt i den andre bilen var ikke nærheten av ulykken og fikk vite om den da de kom hjem.

I en kort periode var det bare Til og Sharp som opptrådte med the Orioles. Men det gikk ikke lenge før to nye medlemmer kom til, gitarist/andretenor Ralph Williams og pianisten Charlie Harris. Nelson ble med igjen noen dager senere og Reed noen uker etterpå. Bare et år etter den forrige ble gruppa utsatt for nok en ulykke. Denne gangen skjedde det i nærheten av Akron i Ohio, men ingen ble alvorlig skadet. I 1952 fikk de en ny R&B-hit med bluessangen "Baby Please Don't Go", som var en tidlig 45rpm utgivelse, kun tilgjengelig på rød vinyl.

Tidlig i 1953 forlot George Nelson, som hadde et alkoholproblem, Orioles. Han ble erstattet av John «Gregory» Carroll, tidligere medlem av en annen Baltimore gruppe, Four Buddies. I juni 1953 spilte de inn en versjon av Darrell Glenns countrylåt «Crying In the Chapel». Dette skulle bli Orioles' største hit, lå på førsteplass på R & B-lista i fem uker i august og september, og nådde # 11 på hitlistene. Det skulle også bli deres siste store hit, med bare en versjon av «In The Mission of St. Augustine» senere samme år nådde R & B-listene.

Williams forlot bandet sent i 1953, og i 1954 sluttet gruppens manager Deborah Chessler. I februar 1955 forlot Reed og til slutt ble med i en versjon av The Ink Spots. Han ble erstattet av Maurice Hicks. Williams og Harris forlot kort tid etter. Gruppa fortsatte en stund til, men ble etterhvert oppløst.[3]

Anerkjennelse rediger

The Orioles ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1995 som innflytelse. Alle medlemmene fra 1946 til 1995 ble nominert.

Referanser rediger

  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID orioles[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ CD liner notes: Billboard Greatest R&B Christmas Hits, 1990 Rhino Records
  3. ^ http://home.att.net/~marvy42/Orioles/orioles1.html

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Orioles&oldid=24151110»