Wikipedia

Thaïs

Thaïs (gresk: Θαΐς) var en berømt hetære som levde på samme tid som Aleksander den store og fulgt ham på hans militære kampanjer. Hun er berømt for å anstiftet brenningen av Persepolis. På den tiden var hun elskerinnen til Ptolemaios I Soter, en av Aleksanders generaler. Det har blitt foreslått at hun var også elskerinnen til Aleksander på grunnlag av Athenaios uttalelse om at Aleksander like «å holde Thaïs med seg», men det kan ganske enkelt bety at han likte hennes selskap. Det er sagt at hun var meget vittig og underholdende. Athenaios forteller også at etter Aleksanders død giftet Ptolemaios seg med henne, og hun fødte ham tre barn.

Thaïs fører an i brenningen av palasset i Persepolis, utsnitt av maleri av Joshua Reynolds, 1781

Brenningen av Persepolis rediger

Thaïs kom tilsynelatende fra Athen og fulgte Aleksander på hele hans kampanje i Anatolia. Hun fikk historisk betydning da Aleksander i 330 f.Kr. brente ned palasset i Persepolis etter en fyllefest. Thaïs var deltagende i selskapet og ga en tale som overbeviste Aleksander om å brenne palasset. Kleitarkos, en av Aleksanders historikere, hevdet at ødeleggelsen var et innfall. Plutark og Diodorus Siculus' redegjørelse var at det hadde til hensikt å være hevn for Xerxes I av Persias brenning av tempelet til Athene i Athen i 480 f.Kr. (det ødelagte tempelet ble erstattet av Parthenon i Athen).

«Da kongen [Aleksander] hadde tatt fyr av deres ord, sprang alle opp fra sine seter og sendt ord om å danne en seiersporsesjon til ære for Dionysos. Straks ble mange fakler samlet. Kvinnelige musikanter var tilstede ved banketten, slik at kongen ledet dem alle ut for Komos [gud for festivaler] til lyden av stemmer, fløyter og sekkepiper. Thaïs kurtisanen ledet hele framføringen. Hun var den første, etter kongen, til å slynge sin brennende fakkel inn i palasset. Da alle andre gjorde det samme, ble hele palassområdet ødelagt, så stor var brannen. Det var bemerkelsesverdig at den ugudelige handling til Xerxes, persernes konge, mot akropolis i Athen kunne ha bli gjengjeldt slikt etter så mange år av en kvinne, en borger av det land som hadde lidd, og da i lek.» - Diodorus Siculus[1]

Folket i palasset ble gitt nok tid til å forlate bygningen; det er ikke nedtegnet noe om tap av liv.

Det har blitt argumentert at på denne tiden var Thaïs elskerinnen til Aleksander, og følgelig at Ptolemaios overtok henne ved et senere tidspunkt, men andre forfattere har argumentert at hun alltid hadde vært i følge med Ptolemaios.[2]

Senere liv rediger

Thaïs' påfølgende karriere er usikker. I henhold til Athenaios giftet hun seg med Ptolemaios som etter Aleksanders død ble konge av Egypt.[3] Selv om de aldri ble lovmessig gift, synes det som om deres forhold ble oppfattet som eller fikk en status som «kvasilegal».[4] Hun fødte ham tre barn, to gutter og en pike: Lagos, Leontiscos, og Eirene. Uansett hvilken status deres forhold hadde, ble Thaïs aldri framstilt som Ptolemaios' dronning, heller ikke ble hennes barn oppfattet som arvinger til hans trone. Ptolemaios hadde andre hustruer, først Eurydike og deretter Berenike som ble hans fremste gemalinne og mor til hans arving.

Thaïs' datter Eirene ble gift med Eunostos, en konge av byen Soloi på Kypros.[5] Lagos er kjent fra en referanse til hans seier i et løp med hestevogn på Lykaia, en festival i Arkadia på Peloponnes, i tiden 308/307 f.Kr. Leontiscos synes å ha vært på Kypros sammen med sin søster ettersom han er nedtegnet der for å ha blitt tatt til fange av Demetrios Poliorketes (som var gift med hans halvsøster Ptolemais (Ptolemaios' datter med Eurydike) etter at han invaderte øya. Leontiscos ble senere sendt tilbake til Egypt.[4]

Datoen for Thaïs' er ikke kjent.

I litteraturen rediger

 
Alessandro e Taide (Alexander og Thaïs), maleri av Lodovico Carracci, 1611
 
Thaïs i Dantes helvete. Illustrasjon av Gustave Doré

Thaïs' personlighet som større-enn-livet har ført til at litterære figurer ved navn Thaïs har dukket opp i flere litterære tekster, blant de mest kjente er listet opp nedenfor. Etter klassisk tid har hun heller blitt framstilt som elskerinnen til Aleksander enn til Ptolemaios, hovedsakelig ettersom Aleksanders navn og berømmelse aldri dalte.

Klassisk tid rediger

I Eunuchus, en komedie av romerske Publius Terentius Afer (død 159 f.Kr.), er den en kvinnelig hovedrolle som er kurtisane og som heter Thaïs etter den historiske figuren. Thaïs' ord fra skuespillet er sitert i Ciceros essay De Amicitia.

I Ovids Remedia Amoris (383) er Thaïs satt opp som en motsats til Andromakhe. Sistnevnte er framstilt som idealet av den lojale hustru mens Thaïs er framstilt som bildet på seksualitet. Thaïs er, sier Ovid, emnet for hans kunst.

Athenaios' bok Deipnosofistene har nedtegner et antall iakttakelser som er tilskrevet Thaïs, eksempelvis: En av hennes elskere «luktet som en geit», og da hun ble spurt om hvem hun besøkte, sa hun «Å bo med Aigevs, den store Pandions sønn».[6]

Etter klassisk tid rediger

I Dantes Den guddommelige komedie (mellom 1308 og 1321) er en figur ved navn Thaïs en av de få kvinner som Dante møter på sin reise gjennom Helvete.[7] Hun er lokalisert i sirkelen til smigrerne, kastet i en dynge av avføring, og blitt sendt dit, forteller ledsageren Vergil, for å ha ytret til sin elsker at hun var «utrolig glad» i ham. Dantes Thaïs kan være eller ikke være en referanse til den historiske kurtisane, men ordene tilskrevet henne er avledet fra Ciceros sitat fra Terentius.

Thaïs og Aleksander den store er manet fram i Christopher Marlowe drama Doktor Faustus (ca 1592) for å muntre den tysk-romerske keiser Karl V.

Thaïs opptrer også som Aleksanders elskerinne i John Drydens dikt «Alexander's Feast, or the Power of Music» (1697). Diktet begynner med en beskrivelse av Aleksander som sitter på tronen med «den vakre Thais ved sin side» og hun som satt «som en blomstrende østlig brud». Diktets redegjørelse av festen ender med å sammenligne Thaïs med Helena av Troja: «Thaïs led the way/To light him to his prey/And like another Helen, fired another Troy.» Diktet ble senere satt til musikk som et oratorium med samme tittel av Georg Friedrich Händel.

Dikteren Robert Herrick (død 1674) konkluderte i diktet «What Kind of Mistress He Would Have» med: «Let her Lucrece all day be, Thaïs in the night to me, Be she such as neither will, Famish me, nor overfill.»[8]

Thaïs er en bifigur i to romaner om Aleksander av engelske Mary Renault: Fire from Heaven (1969) og The Persian Boy (1972), men også i Renaults biografi over Aleksander, The Nature of Alexander (1975).

Thaïs er heltinnen i en roman fra 1972 av den russiske forfatteren Ivan Jefremov, Thais of Athens. Den forteller om hennes liv fra hun møtte Aleksander og til hun ble dronning i Memfis i Egypt.

Referanser rediger

  1. ^ Diodorus Siculus, XVII.72
  2. ^ Ogden, T.D. i: McKechnie, Paul R. & Guillaume, Phillipe (2008): Ptolemy II Philadelphus and his World, BRILL, s. 353-355
  3. ^ Borza, Eugene N. (1968): «Cleitarchus and Diodorus' Account of Alexander» i: PACA 11, 35 n. 47
  4. ^ a b Ellis, Walter M. (1994): Ptolemy of Egypt, Routledge, London, s. 15.
  5. ^ Athenaios: Deipnosofistene, bok 13, 576e.
  6. ^ Aigevs var i henhold til tradisjonen «geitmannen» som ga sitt navn Egeerhavet.
  7. ^ Dante: Den guddommelige komedie, Inferno, XVIII,133-136
  8. ^ «What Kind of Mistress He Would Have», Luminarium.org

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thaïs&oldid=19477069»