Tessarakonteres (gresk τεσσαρακοντηρς førti på norsk) er et enestående stort skip som var bygget og sjøsatt i det tredje århundret f.Kr på foranledning av Ptolemaios IV av Egypt for den store ptolemeer-egyptiske marinen. Navnet kom av åresystemet på et av de største fartøyene som er dokumentert for ettertiden, det skulle være førti roere i én vertikal seksjon.

Kilder rediger

Dette enorme fartøyet har blitt beskrevet av Callixenus fra Rhodos, en hellenistiske forfatter fra det tredje århundret f.Kr som etterlot seg verket «Peri Alexandreias» som bestod av fire bøker som var meget benyttet av den kjente retorikeren Athenaios i begynnelsen på det tredje århundret e.Kr. Opplysningene har blitt videreført fra Callixenus' verk til Athenaios' tredje og det eneste bevarte verket innenfor den antikke litteraturen, Deipnosophistæ som består av femten bøker som inneholder enkeltstående skrifter eller verker samt tidligere litterære verker av andre forfattere som har gått tapt i mellomtiden. Beskrivningen av det ptolemiske storskipet overlever til våre dager i dette overlevende verket.

Den kjente historikeren Plutark fra det første århundret e.Kr omtalte også storskipet i hans verket Livsskildringer, en serie historiske biografier om berømte romerske og greske skikkelser i den klassiske antikken. Plutark bekrefter at Ptolemaios IV med tilleggsnavnet «Filopator» eide et «førti» i hans regjeringstid 221 til 204 f.Kr. Sitatet er hentet fra livsskildringen om Demetrius:

 Ptolemaios Filopator bygget [et skip] på førti benker årer, som hadde en lengde på to hundre og åtti alen, og en høyde til toppen av akterstevnen med førtiåtte; hun var bemannet med fire hundre sjømenn som ikke rodde, og fire tusen riere, dessuten hadde hun rom på hennes ganger og dekker, for nesten tre tusen stridsmenn. Men dette skipet var bare for fremvisninger, siden hun skilte seg lite fra et stasjonært byggverk på land, ment for utstilling og ikke for bruk, ble hun flyttet med vanskeligheter og farer. Men Demetrios' skipene hvis deres skjønnhet ikke behjelpes deres kampevne, heller ikke nytte av deres storslagne utstyret, hadde en hastighet og effektivitet som var mer bemerkelsesverdig enn sin store størrelse. 

Hvor mange rader med årer? rediger

Triremen var det viktigste greske krigsskipet i flere århundrer inn i den hellenistiske perioden som begynte i slutten på det fjerde århundret etter Aleksander den stores død i 323 f.Kr med tre nivå roere i én av de opptil tretti vertikale seksjoner på skroget. Flere nye krigsskipstyper ble introdusert med tiden omkring en videreføring fra eldre åresystemer på to eller tre nivå roere. Deres betegnelser som «firer», «femmer», «sekser» og så videre skyldes antall roere i den samme vertikale seksjonen, tendensen fortsatte videre inn i de større «polyremer» med mer enn ti roere helt opp til «seksten» f.eks.

Meget lite konkret har blitt bevart om alle disse gigantiske skipene, og deres navnene har vist seg vanskelig å tolke ettersom det åpnet for ulike hypoteser om det aktuelle åresystemet. Den meste sannsynlige hypotesen om åresystemet er at skip av typen «polyrem» var egentlige bare større versjoner av biremen med to nivå roere og triremen med tre nivå med mer enn én roer per åre.

Fra senere tid omkring galeier brukt i middelalderen og renessansen samt tidlig moderne tid er det kjent at det maksimale tallet på menn som kan operere én åre effektivt er normalt åtte. Etter et slikt åresystem ville det største og praktiske krigsskipet hatt tre benker med åtte mann per åre på tre nivå, derav en «tjuefire». En av de meste hyppige nevnte storskipene fra den hellenistiske perioden var betegnet som en «seksten». Dette kan ha hatt to nivå med årer på hver side likesom en birem, med hver åre opereres av åtte mann. Til tross for denne sannsynlige hypotesen om «sekstenere», er det fremdeles et problem med å finne en tilfredsstillende forklaring på arrangementet omkring årer og roere som kunne produsere en «førti».

Konstruksjon rediger

Et skrog bygget i enorme dimensjoner på 280 greske alen eller 128 meter vil medføre meget store belastninger på konstruksjonen av en uante størrelse. Skipbyggingsteknikken for et krigsskip i antikken er basert på tappsammenføyningen ved bruk av tretapp og tapphull som var hugd ut innbyrdes på plankene for bordkledningen. Etter bordgangene var satt på plass med tappene, ble det satt inn trenagler for å låse fast tappene med plankene for ytterlig forsterkning. Dette er en meget arbeidsintensiv prosess som gjorde byggingen av et krigsskip i den samme størrelse som en trirem på cirka førti meter lengde meget kostbart, og dette skyldes at tretappene måtte settes inn i stor tetthet. Tretappen måtte være av mye hardere tresort som tyrkisk eik enn resten av skroget gjerne bygget av tømmer fra furutrær for å tåle stresset i konstruksjonen.

Med triremen var de greske skipsbyggerne nådde deres maksimale begrensninger innenfor skipsbygging i forholdet lengde mot bredde på skrogskonstruksjonen som dermed utsettes for sterke krefter fra sjøen i hogging som buet ned stevnene i vannet. For å motvirke dette strammet man konstruksjonen med to kraftige innvendige trosser mellom tverrgående bjelker i for- og akterstevnene. Denne kalles «hypozomata». Hvordan skipsbyggerne hadde bygget de mye større «polyremer» har aldri blitt forklart for ettertiden utover hypoteser og teorier om hvordan de større skipstyper videreutviklet fra triremen var gjort mulig. Det har ikke vært gjort arkeologisk funn av ét krigsskip fra antikken som kunne ha vært til stor hjelp.

Den gjeldende teorien om «Tessarakonteres» er at dette skipet bygget for Ptolemaios IV var en overdimensjonell katamaran med doble skrog eller to separate skipsskroger med en stor plattform lagt ovenpå med plass for flere tusen menn ombord. Beskrivningen av utseendet på skipet har blitt bevart, indikerte om at det hadde doble baug og doble stevn samt minst syv rambukk, hvorav den ene av meget stor størrelse. Det hadde tolv hypozomata innvendige trosser på over 900 fot lengde (275 m) mens en vanlig trirem hadde to og to i reserve.

Lionel Casson kom med et overbevisende argument om hvordan åresystemet på en «førti» var mulig, det er antatt at skipet som en katamaran egentlige bestod av to «tjue» med tre nivå roere fordelt på femti vertikale seksjoner. Arrangementet på «tjue» kunne forklares ved at det øverste nivået, «thranite» vil ha åtte mann, deretter «zygite» med syv mann og sist «thalamia» på fem mann. En «tjue» deretter skulle ha ett tusen roere ved årene.

Spesifikasjoner rediger

  • Lengde: 280 gresk alen, 128 meter
  • Bredde: 17,6 m (?)
  • Høyde fra vannlinjen: 24,3 m
  • Lengde på styreåre: 13–14 m
  • Lengste åre på skipet: 17 m
  • Deplasement: Ukjent, 10 000 tonn?
  • Antall roere: 4 000
  • Antall sjømenn: 400
  • Antall stridsmenn: 2 850

Litteratur rediger

  • Lionel Casson, Ships and Seamanship in the Ancient World, 1995
  • Lionel Casson, The Ancient Mariners, 1981

Eksterne lenker rediger