Teodebert I
Teudebert I (fransk: Thibert eller Théodebert) (født ca. 500, død 547/548) var frankisk konge av i Metz og Reims, eller også kalt for Austrasia fra 533 og til sin død i 548. Han var sønn av Teoderik I fra merovingerdynastiet og var selv far til Teodebald I. Allerede mens han far ble konge i Metz var Teudebert I en betydningsfull hærfører som Gregorius av Tours beskrev som «en kjekk og tapper sønn».[2]
| Teudebert I Konge av Austrasia | |||
|---|---|---|---|
 Gullmynt med portrett av Teodebert I British Museum | |||
| Født | ca. 500 | ||
| Død | 547 eller 548 | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Deuteria | ||
| Far | Teoderik I av Austrasia[1] | ||
| Mor | Ne[1] | ||
| Søsken | Théodechilde[1] | ||
| Barn | Teodebald I | ||
| Nasjonalitet | Frankerriket | ||
| Regjeringstid | 534–548 | ||
Kildene rediger
Det meste som er kjent om Teudebert er avledet fra Gregorius av Tours' Historia Francorum, eller «Historien til frankerne», et latinsk verk skrevet på andre halvdel av 500-tallet. I tillegg finnes det en del diplomatisk brevveksling skrevet ved hoffet i Austrasia, kjent som De austrianske brev,[3] diktene til Venantius Fortunatus, en redegjørelse fra Prokopios' verk[4] og et lite antall andre kilder. Hovedkilden er Gregorius' verk.
Liv og virke rediger
Allerede under sin fars styre viste unge Teudebert seg som en dyktig kriger. I henhold til Gregorius beseiret han rundt 516 en hær av nordboere som hadde angrepet og herjet nordlige Gallia, eller Frisland. Gregorius kaller nordboerne for daner, slik frankere gjerne omtalte alle nordfra, og deres konge ga han navnet Chlochilaich, og som ble drept i dette sammenstøtet. Denne Chlochilaich er blitt identifisert med figuren Hygelak, en konge av gøterne, som omtales i det angelsaksiske episke diktet Beowulf.[5] Teudeberts omdømme ble ytterligere forsterket av en rekke militære kampanjer i Septimania i sørlige Gallia mot vestgoterne.[6]
Ved sin fars død i 534 ble Teudebert nødt til bekjempe begge sin onkler Kildebert I og Klotar I for å arve sin fars rike. Til sist hadde hans militære framgang overbevist Kildebert om å avslutte striden og isteden adoptere Teudebert som sin arving, da han selv var uten mannlige etterkommere.[6] Deretter endret alliansene seg da Kildebert og Teudebert samlet sine styrker og erklærte krig mot Klotar. Innledningsvis beseiret de ham og tvang ham til å søke tilflukt i en skog for å redde livet. Mens Klotar var beleiret, blåste det opp til et fryktelig uvær som herjet utstyr, veier, hester og spredte hæren. Kildebert og Teudebert ble tvunget til å oppgi beleiringen og inngå en fred med Klotar.[7]
Etter at innbyrdesstriden mellom de frankiske kongene var bilagt inntil videre, ble Teudebert innviklet i goterkrigen (535–554) som begynte med at den bysantinske keiser Justinian forsøkte å underkaste østgoterne i Italia. Justinian vurderte Teudebert som den ideelle allierte: Austrasias landområder flankerte østgoterne i nordlige Italia. Keiseren betalte Teudebert rikt for hans støtte, men Teudebert viste seg som en upålitelig alliert. De frankiske hærene så på den italienske konflikten som anledning til å plyndre, skaffe seg rikdommer, og en mulighet til hevde egne krav på nordlige Italia. Til sist var bysantinerne tvunget til å bekjempe frankerne like mye som østgoterne. il sist stilte Justinian en styrke på rundt 35 000 mann (2000 ble skilt ut for å angripe vestgotiske Spania) under kommando av Narses.[8] Hæren nådde Ravenna i juni 552 og beseiret østgoterne avgjørende i slaget ved Busta Gallorum i fjellkjeden Appenninene. Under slaget ble østgoternes konge Totila drept. Etter et andre slag ved Mons Lactarius i oktober samme året ble motstanden til østgoterne endelig knekt. I 554 ble en storstilt frankisk invasjon beseiret ved Casilinum, og Italia var sikret for Østromerriket, selv om det tok Narses ytterligere flere år å erobre de gjenværende gotiske festningene. Mot slutten av krigen var Italia besatt av en hær på 16 000 mann.[9] Gjenerobringen av Italia kostet østromerne rundt 300 000 pund med gull.
Teudebert synes å ha frydet seg over sin voksende makt på den europeiske scene. Hans brev viser at han la krav på et stort landområde rundt Austrasia, inkludert bysantinsk land.[10] Siden Romerrikets fall hadde de frankiske kongene alltid viset en form for ærbødighet for den bysantinske keiseren, men Teudebert avviste sin status som en underordnet hersker: eksempelvis brøt han den keiserlige skikken ved å prege mynter som hadde hans eget bilde. Til da hadde de frankiske kongene respektert den keiserlige konvensjon og sirkulert gullmynter med bildet av keiseren. Ikke overraskende nedtegnet den bysantinske kronikøren Agathias Scholastikos ryktene i Konstantinopel om at bysantinerne mistenkte Teudebert for å planlegge en invasjon av Trakia.
Som andre frankiske herskere på denne tiden tok Teudebert flere hustruer samtidig. Som arving av sin fars kongerike ble han forlovet til Wisigard,[11] datter av Wacho, konge av langobardene. Denne formen for politisk ekteskapsallianse skjedde sjeldent blant merovingerkongene, men på grunn av en seksuell affære som Teudebert hadde med gallo-romersk kvinne ved navn Deoteria ble planene for denne alliansen avbrutt. I kulissene ble det fortsatt arbeidet, og til sist måtte Teudebert oppgi Deoteria og en gang i 537 eller 538 giftet han seg med Wisigard likevel. Kort tid etter bryllupet døde Wisigard.
Foruten å være kjent for sine militære framganger ble Teudebert rost av sine samtidige for sin beskyttelse av den galliske kirken. Gregorius av Tours, som selv var geistlig, fant dette særlig aktverdig, men Teudeberts påståtte fromhet er også omtalt av Venantius Fortunatus.
Teudebert døde i det fjortende året av sitt styre, enten ved begynnelsen av 547 eller tidlig i 548. Hans sønn Teodebald I, som hadde fått med Deuteria, etterfulgte ham. I kontrast til hva som skjedde med andre merovingerkonger var Teodebald tiltredelse på tronen fredelig og uten strid.
Referanser rediger
- ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 63-65[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 1 Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Arndt, W. & Krusch, B., red. (1885): Epistolae Austrasicae, Monumenta Germaniae Historica
- ^ 'Procopius and Britain', Vortigern Studies
- ^ Newton, Sam (2004): The Origins of Beowulf and the Pre-Viking Kingdom of East Anglia. DS Brewer, ISBN 978-0-85991-472-7, s. 27
- ^ a b Pflugk-Harttung, Julius Albert G. von; Wright, John Henry (1905): The Early Middle Ages, bind 7, Lea Brothers
- ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 28.
- ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries, s. 251
- ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries, s. 233
- ^ Epistolae Austrasicae, XX
- ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 20, III, 27.
Eksterne lenker rediger
- (en) Theodebert I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Teoderik I |
Konge av Reims |
Etterfølger: Teodebald I |