Talehandling kan best beskrives som «når vi sier noe, gjør vi noe», slik som når en prest sier jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være eller som en handling utført ved hjelp av språket, for eksempel å beskrive noe (det snør), stille et spørsmål (snør det?), be om noe eller gi en ordre (kan du sende saltet?, slipp våpenet, ellers skyter jeg deg) eller å gi et løfte (Jeg lover å gi det tilbake). Andre vanlige eksempler på talehandlinger er å hilse, å unnskylde (seg) eller å fornærme (noen).

I store deler av lingvistikkens og språkfilosofiens historie har språk primært blitt sett på som en måte å bekrefte fakta, og det har vært tendenser til å ignorere de andre bruksmåtene språket har. Men arbeidet til J. L.Austin førte til at filosofer begynte å bli mer oppmerksomme på hvordan språket brukes i dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen Adolf Reinach i 1913.

Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså uttrykk som for eksempel Jeg utnevner Jon til statsminister, Jeg dømmer deg til ti års fengsel eller Jeg lover å betale det tilbake. I disse uttrykkene blir handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger som ikke er de samme som uttalelsen,

Studiet av talehandlinger utgjør en del av pragmatikk, som igjen er en del av lingvistikken.

I filosofi, særlig i etikk og juridisk filosofi, blir talehandlingsteori relatert til studiet av normer.