Symfoni nr. 6 (Mahler)

Symfoni nr. 6 i a-moll av Gustav Mahler, også kjent som «den tragiske», ble komponert mellom 1903 og 1905.

Symfonien er unik blant Mahlers symfonier, ved at den avsluttes i en definitiv tragisk stemning. Alle de andre symfoniene avsluttes i en lykkelig eller tilfreds stemning bortsett fra symfoni nr. 9 som ofte beskrives at avslutter i en stille resignasjon. Mange har kommentert denne uventede tragiske tonen, ettersom den ble komponert i en eksepsjonelt lykkelig tid for Mahler. Han hadde giftet seg med Alma Schindler i 1902, og mens han komponerte denne symfonien ble hans to første døtre født.

Dirigenten Bruno Walter hevdet at Mahler selv ga symfonien dets tilnavn «den tragiske». Det ikke er bevist at dette er korrekt, men Mahler kjente til tilnavnet og selv om han ikke brukte det da han utga symfonien, protesterte han ikke mot tilnavnet.

Symfonien er ikke blant Mahlers mest populære, noe som kanskje skyldes stemningen. Den regnes imidlertid av mange som en av hans beste, og både Alban Berg og Anton Webern lovpriste den etter å ha hørt den første gang. Den settes også høyt av musikere.

Symfonien er skrevet for et stort orkester som består av fire fløyter, to piccolofløyter, fire oboer, engelsk horn, klarinetter, en bassklarinett, fire fagotter, en kontrafagott, åtte franske horn, seks trompeter, tre tromboner, en basstrombone, en tuba, timpani, klokkespill, kubjeller, bjeller, rute, hammer (se nedenfor), cymbaler, tromme, xylofon, triangel, to harper, celesta og strykere. I motsetning til flere av de andre av Mahlers symfonier er denne uten vokale innslag.

Lyden av hammer, som forekommer i siste sats, skulle ifølge Mahlers angivelser være «kort og mektig, men dump i resonans og med en ikke-metallisk karakter». Ved premieren nådde ikke lyden langt nok vekk fra podiet, og den dag i dag er det et problem både å oppnå den riktige klangen og et tilstrekkelig volum. Mange metoder har vært forsøkt – en treklubbe mot tre, en slegge mot en trekasse, en spesielt stor basstromme eller noen ganger samtidig bruk av flere av disse metodene.

Verket har fire satser:

Allegro energico, ma non troppo. Heftig, aber markig.
Andante moderato
Scherzo: Wuchtig
Finale: Sostenuto – Allegro moderato – Allegro energico

Det er disputt om rekkefølgen av de to midterste satsene. Mahler plasserte opprinnelig scherzoen foran andanten i sitt manuskript. Ved urfremførelsen i 1906 satte Mahler andanten foran scherzoen. Han hadde også ett tillegg til partituret som indikerte den endrede rekkefølgen. På tross av dette ble scherzoen plassert foran andanten da det ble laget en nyutgivelse i 1963 som inkorporerte mange revisjoner Mahler hadde foretatt. Erwin Ratz, som redigerte utgivelsen, hevdet dette skyldtes at Mahler hadde skiftet mening igjen mot slutten av livet. Dette var basert på informasjon fra Alma Mahler, som imidlertid ikke regnes som en pålitelig kilde. Nyere forskning har påvist at Mahler selv aldri fremførte symfonien med scherzoen foran andanten, og at denne praksis først oppstod etter hans død. Selv om nyere partiturutgaver plasserer andanten først, er det mange dirigenter som fremfører den med scherzoen først.

Formelt sett er denne symfonien en av Mahlers mest konvensjonelle, med fire satser slik tradisjonen tilsier. Form og karakter av hver av de fire satsene er også tradisjonell. Den første satsen har en rimelig standardisert sonateform. Den har til og med en eksakt repetisjon, noe Mahler nesten ikke brukte. De to midtsatsene har en langsom og en livlig sats, og finalen i sonateform, er raskere og repeterer mye av stoffet som er brukt tidligere.

Første sats som stort sett har karakter av en marsj, har et motiv som består av en a-dur-treklang.

Dette motivet som noen kommentatorer har koblet til skjebnen, kommer tilbake i etterfølgende satser. Første sats har også et tema som komponistens kone, Alma Mahler, hevder representerer henne. Denne melodien er i dag ofte kjent som «Alma-temaet». Satsens avslutning er den lyseste delen av symfonien. Her repeteres Alma-temaet.

Andanten er en hvile fra den brutale intensiteten i resten av verket. Orkestreringen er delikat og reservert i forhold til de andre satsene.

Scherzoen returnerer med marsj rytmene fra første sats. Trioen (midtdelen) er markert Altväterisch (gammeldags). Den er rytmisk irregulær og har en litt mildere karakter.

Siste sats har en utvidet sonateform, og karakteriseres av store vekslinger i stemning og tempo. En svevende melodi kan raskt endres til en dyp smerte. I denne satsen uttrykker Mahler en tilsvarende angst som i Kindertotenlieder.

Premieren fant sted i Essen i Tyskland, 27. mai 1906 og ble dirigert av komponisten selv.