Symbolsk interaksjonisme
Symbolsk interaksjonisme (speilingsteori) er en sosiologisk teori innen mikrointeraksjonismen.
Formålet med teorien er å forklare samhandling, med vekt på hvilken forståelse eller mening informanten har med det som formidles, og kjennetegnes ved at kausalforklaringen går fra aktør mot struktur. Aktøren står i sentrum som både fri og kreativ.
Teorien nådde toppen på 1920-tallet, men på 1930-tallet ble den symbolske interaksjonismens stilling svekket etter at store tenkere som George Herbert Mead døde og Robert Park forlot universitetet i Chicago, som teorien ble assosiert med. Symbolsk interaksjonisme ble avløst av strukturfunksjonalisme som den største og viktigste sosiologiske retningen, men symbolsk interaksjonisme fortsatte å være en viktig kraft innen sosiologien inntil 1950-tallet.[1] Symbolsk interaksjonisme var en stor pådrivskraft for en aktørorientert sosiologisk orientering. Den symbolske interaksjonismen ville gå til kjernen i sosiologien som de mente var ansikt-til-ansikt samhandling, og et stort fokus innenfor retningen er aktørenes subjektive tolkninger av den sosiale verden.
Selv om den symbolske interaksjonismen har røtter fra den filosofiske pragmatismen, så er Herbert Blumer dens navngiver. Blumer skilte mellom symbolsk og ikke-symbolsk interaksjonisme, hvor symbolsk interaksjonisme krever abstrakt tenkning, mens ikke-symbolsk interaksjonisme er en ren reaksjon.[2]
Referanser rediger
- ^ Ritzer, George (International Edition 2011). Sociological Theory. McGraw-Hill. 7. utgave. Side 203 og 210. ISBN 978-007-108852-7
- ^ Ritzer, George (International Edition 2011). Sociological Theory. McGraw-Hill. 7. utgave. Side 366. ISBN 978-007-108852-7