Svetambara
Svetambara eller Shvetambara er den største av de to hovedretningene innenfor den indiske religionen jainismen, den andre er digambara.
Begge retningene er asketiske, da dette er en hovedsak i jainismen. Svetambara kalles for hvitkledte og gjenkjennes på sine hvite klær; digambara kalles for luftkledte eller himmelkledte, det vil si nakne. De to retningene har sitt kjerneområde i hver sin del av India: svetambara i delstatene Gujarat og Rajasthan i nordvest, og digambara i delstaten Karnataka i sørvest – med pilegrimsmålet Shravana Belgola.[1]
De læremessige ulikhetene mellom de to retningene er forholdsvis små, og gjelder i første rekke spørsmål om livsførsel, men det er også meningsforskjeller om hellige tekster, om Mahaviras biografi og om den oppvåknedes egenskaper. Svetambaramunker går kledd i hvite klær, og tigger sin mat i skåler, mens digambaramunker er enda mer asketiske: de går nakne omkring, og bruker ikke skåler for å tigge eller spise, men får maten rett i hendene.[2]
De to retningene er ikke enige seg imellom om når skillet mellom dem oppsto. Svetambaraene mener at skillet oppsto 609 år etter Mahaviras død (han antas å ha levd 599–527 f.Kr.), mens digambaraene mener at det skjedde 160 år etter Mahaviras død. Kildene til de to retningenes historie er imidlertid fra hhv 400-tallet og 900-tallet, og kan ikke regnes som gode historiske kilder.
Referanser rediger
- ^ Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002 ISBN 82-02-19667-1
- ^ Jens W. Borglands innledning til Jainismen, 2011.