Svensk slavehandel
Svensk slavehandel er kjent i vikingtiden og på 16- og 1700-tallet. Svenske vikinger tok slaver, som ble kalt treller, særlig ved krigføring og raid blant sine slaviske naboer i øst. På 16- og 1700-tallet hadde Sverige, som andre europeiske sjøfartsnasjoner, handelsfort på Gullkysten og en koloniøy i Karibia, uten at dette kastet spesielt mye av seg.
Slaveri før og i vikingtiden rediger
I tiden før vikingene, og i vikingtiden, gjorde svenske stammer medlemmer av nabosamfunn til slaver. Vikingenes samfunn var et lagdelt samfunn, der trellene ifølge nordisk mytologi var avkom av en gud av samme navn, og det nederste lag i samfunnet. Trellene kunne bli født inn i slaveri, eller bli slaver ved å begå kriminalitet. Disse forhold var alminnelige i Skandinavia og Danelagens England.
Svenske vikinger reiste østover, inn i Russland, og var kjent for å plyndre de slaviske folk og ta fanger som ble solgt som treller. Trellene kom også fra germanske eller vesteuropeiske stammer, og ble noen ganger solgt til arabiske og jødiske kjøpmenn, som transporterte dem ennå lenger.
Begynnelsen på slavehandelen i Afrika rediger
På 1500-tallet kjempet Sverige og Danmark om å være den førende makt i Nord-Europa. Begge land etablerte handelsfort langs den vestafrikanske kyst. Den svenske slavehandelen i Afrika ble aldri vellykket, og da den svenske koloni i Nord-Amerika, Nye Sverige, ble overtatt av hollenderne i 1655, var grunnlaget for svensk slavehandel borte. Sverige oppga denne virksomheten og konsentrerte seg i stedet om krigføring øst og sør for Østersjøen. Danmark, derimot, lykkes med å beholde sine kolonier og fortsatte med slavehandel.
Slavehandel på Saint-Barthélemy rediger
I 1771 ble Gustav III konge av Sverige. Han ville gjenskape Sveriges posisjon som europeisk stormakt, og inspirert av Danmarks fortjeneste fra sine kolonier i Karibia, planla han å etablere nye svenske kolonier. Kolonier var i samtiden symbol på makt og prestisje. I 1784 henvendte han seg til kongen i Frankrike og kjøpte den vestindiske øya Saint-Barthélemy.
Den første rapporten angående øya kom fra det svenske rigsrådsmedlem Simon Bérard, fra den franske by L'Orient. I rapporten het det:
"(Saint-Barthélemy) er en ubetydelig øy uten strategisk position. Den er tørr og ufrugtbar og med svært liten befolkning. Det blir kun produsert salt og bomull. En stor del av øya er bart fjell. Øya har ikke drikkevann; alle brønner på øya gir kun brakkvann. Vann må importeres fra naboøyene. Der er ingen veier."
Ifølge Bérards rapport var det små muligheter for å dyrke noe på grund af jordens ufrugtbarhed. Øyas eneste store pluss var den gode naturlige havna.
Bérard anbefalte at øya ble frihandelsområde for slaver. På denne tida hadde Frankrike problemer med leveranser av slaver til sine kolonier i området. Sverige kunne prøve å eksportere et antall slaver til de franske kolonier i området hvert år.
Hvis handelen på Saint-Barthélemy ble suksess, kunne Sverige seinere utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Den svenske kongen kjente til at de største slavehandelsnationene i Europa -Storbritannia, Frankrike, Portugal, Spania og Holland – tjente store summer på slavehandelen. Gustav III fulgte Bérards anbefalinger og prøvde å skape Saint-Bathélemy om til et center for slavehandelen.
Høsten 1786 ble et svensk handelskompani, Det svenske vestindiske kompani etablert på øya. Kongen fortalte børshandlerne at de kunne se fram til stor profitt. Enhver, som hadde råd, kunne kjøpe aksjer i kompaniet, men kongen beholdt selv 10 prosent av aksjene, som gjorde ham til den største aksjeeier.
31. oktober samme år ble det utstedt et privilegiebrev til Vestindisk Kompagni. Kompaniet ble tildelt rettighetene til å handle med slaver mellom Afrika og Karibia. Paragraf 14 i brevet lyder: "kompaniet er frittstilt til å operere slavehandel på Angola og den afrikanske kyst, hvor det er tilladt."
All fortjeneste i det Vestindiske kompani blev delt slik at kongen fikk 1/4 og Kompaniet 3/4, selv om kongen kun eide 10 prosent av selskapet. I 1790, ble en ny normalskatt og forfatning introdusert på øya. Begge skulle gjøre Saint-Barthélemy til et fristed for slavehandlere. De nye lovene ga uforutsette muligheter for alle kjøpmenn.
Alle som direkte importerte slaver fra Afrika til Saint-Barthélemy, skulle slippe toll: Fri import av slaver og handel med sorte slaver eller såkaldte neger fra Afrika er gitt til alle nationer, uden at have skulle betale for nogen told eller afgift ved aflastningen.
Mennesker fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. Folk som kom fra andre øyer for at kjøpe sine slaver på Saint-Barthélemy skulle betale toll, når de tok med seg en slave fra øya. Der var også forskjell på om en slave var transportert til Den Nye verden på et svensk skip eller på et utenlandsk skip. Tollen på å eksportere en svensk-eiet slave var kun 50% af en "utenlandsk". Den svenske konge prøvde å stimulere landets slavehandel.
Den nye forfatning slo fast: Frihed for alle på Saint-Bartélemy, levende og ankommende bevæbnet at sende skip ut og skibsladninger til Afrika til at købe slaver på steder, der er tilladt for alle nationer. Den vei er veien frem for en ny branche for den svenske handel i Afrika og på Guineus kyst.
Nedleggelse rediger
Men slavehandelen gikk mot sin slutt. I 1790-åra vokste motstanden mot slavehandel seg sterkere, særskilt i det landet som var ledende i bransjen, Storbritannia. Flere og flere nasjoner begynte å overveie å avskaffe handelen med slaver. Da temaet kom opp for alvor, besluttet den svenske regjering å avslutte landets slavehandel, og handelen på Saint-Barthélemy blev nedlagt.
Nøyaktig hvor mange slaver som ble brakt til den Nye Verden på svenske skip er umulig å si i dag. De fleste dokumenter som kunne kastet lys over virksomheten er forsvunnet. Det er hevdet at ikke flere end par tusen mennesker er bragt over Atlanten.
I 1788 sendte den engelske komite for avskaffelse av slaveri, Anders Sparman, en svensk motstander av slavehandel til Gustav III. Komiteen fryktet at andre nasjoner ville ekspandere sin slavehandel, hvis England avskaffede sin egen. De sendte bøker om emnet og et brev hvor kongen ble oppfordret til å hindre sine undersåtter til å delta i denne utålelige handel. I kongens svar, avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet, hadde deltatt i slavehandelen og at han ville gjøre alt i sin makt til å holde dem fra å gjøre det.