Med svensk kunst menes her kunst utført i Sverige av en svensk kunstner. Artikkelen forsøker å beskrive kunsten og kunstlivet i Sverige utfra et historisk perspektiv med hovedfokus på billedkunsten samt gi et innblikk i dagens kunstliv i Sverige.

«En premiär» av Anders Zorn fra 1888.
Maleri av Albrekt Målare i Härkeberga kirke (ca. 1480).

Svensk kunst har alltid vært påvirket av omverdenen, men påvirkningen har kommet fra forskjellig hold i ulike perioder. Den svenske kunsten er en del av den svenska kulturen og den vestlige kulturtradisjonen. Påvirkningen har først og fremst kommet fra det kontinentale Europa og særlig Vest-Europa; det øvrige Norden og land som Frankrike, Tyskland og Italia. Etter andre verdenskrig har innflytelsen fra USA øket kraftig.

Den svenske samtidskunsten har en stor produksjon per capita, delvis på grunn av en generøs statlig kunstunderstøttelse.[1]

Historie rediger

Forhistorisk kunst rediger

 
Helleristninger i Häljesta (1800–550 f.Kr).
 
Detalj fra Tjängvidestenen som forestiller guden Odin (900-tallet e.Kr).

Da innlandsisen dro seg tilbake ble Den skandinaviske halvøy etter hvert befolket av jegere og samlere som kom sydfra. Kunstuttrykkene som er bevart fra denne steinalderen er enkle og avspeiler tidens materialer; helleristningene er en slik uttrykksform. De tidligste helleristningene i form av symboler, figurer og avbildninger er hugget inn i fjellhuler og på løse klipper. Man begynte å fremstille dem kanskje allerede rundt 7 000 år f.Kr. I Sverige finnes en av verdens største konsentrasjoner av helleristninger med et lokalt sentrum i Bohuslän.

 
Kopi fra 1630-årene av Urban målares maleri «Vädersolstavlan» er den eldste kjente avbildningen av Stockholm. Maleriet finnes i Storkyrkan (original 1535).

I bronsealderen fremkom en spiralornamentikk i samme stil som fantes i Danmark.[2] Fra rundt 400 e. Kr. utviklet den nordisk dyreornamentikken seg, en svært rik og fantasifull stil som nådde sitt høydepunkt på 600-tallet med den såkalte vendelstilen. Dyreornamentikken opplevde en fornyet blomstringstid i forbindelse med runestenene. Enkelte av runestenene er helt dekorert med illustrasjoner og kalles gjerne billedstener. Runestenene er fra mellom 200 og 1130 med en storhetsperiode mellom 980-1100.

Som kunstform er runestenene spesifikke for det nordiske kulturområdet og Sverige er verdens mest runestenstette land med 2 800 innskrifter. Cirka 85 % av alle identifiserte stener har blitt funnet i Sverige.[3] Særlig i Mälardalen var aktiviteten høy og landskapet Uppland er Sveriges runestenstetteste med 1300 identifiserte verk. Stenene kombinerer tekst med ornamentikk og stiliserte figurer og var opprinnelig malt. De kan deles inn i syv ulike stilarter.[4] Noen av de første kjente billedskaperne i Sverige er runerissere, for eksempel Fot, Öpir samt Balle den röde som virket på slutten av 1000-tallet.

Middelalderen og gotikken rediger

 
«Døden spiller sjakk» av Albrekt Målare

Med kristendommens inntog fulgte også en ny ikonografi som fra starten av ble etablert i kirkene blant annet i form av alterskap, krusifiks og stenarbeider. Skapergleden viste seg i kunstprodukter som vev og gullarbeider. Fra 1200-tallet ble Gotland et senter for billedhuggere. Navngitte mestere derfra inkluderer Hegvald og Sighraf. Gotikken kom til i andre halvdel av 1200-tallet. Linköpings domkirke er for en stor del utført i engelsk høygotisk stil og er rikt utsmykket med skulpturer. I flere verk fra perioden kan man se en fransk påvirkning, for eksempel Öjakrusifikset fra Gotland og St. Eriks-statuen i Roslags-Bro kirke i Uppland. Gotiskt monumentalmaleri på tre finnes det gode eksempler på fra Dädesjö gamle kirke (1200-tallet), Södra Råda gamle kirke (13-1400-tallet) og Björsäters kirke (ca. 1350)[2]

Billedkunsten skjøt fart i kirkene i Midt-Sverige mot slutten av 1400-tallet med mestere som Nils Håkansson. Albertus Pictor, eller Albrekt Målare, kom til å bli kjent for sine kirkemalinger i Uppland. Motivene i denne perioden var ofte religiøse eller mytiske. Albrekt Målares motiv med en sjakkspillende dødning i Täby kirke ga inspirasjon til Ingmar Bergmans film Det sjunde inseglet nesten 600 år senere.

Også skulpturen «Sankt Georg og dragen» i Storkyrkan i Stockholm kom til på denne tiden.[5] Den er utført av den tyskfødte maleren og billedhuggeren Bernt Notke, en av senmiddelalderens mest betydningsfulle nordeuropeiske kunstnere.[6] Notke, som periodevis bodde i Sverige, var svært produktiv og fikk stor innflytelse med en ekspresjonistisk og intensiv stil.[7] En innfødt mesterskulptør var Håkan Gullesson.

Renessanse og karolinsk barokk (1500-og 1600-tallet) rediger

Vasatidens kunst besto for en stor del av portretter av fyrster som ble malt av utenlandske kunstnere som var virksomme i Sverige. Urban målare med sin «Vädersoltavla» fra 1535 utgjorde et unntak. Han er en av få svenske kjente kunstnerne fra Vasatiden. Stilmessig omfatter epoken renessansen.[5]

 
Georg Stiernhielm malt av David Klöcker Ehrenstrahl (1663).
 
Alexander Roslins staselige portrett av Gustav III (1777.

Det pompøse, praktglade og dekorative gjorde sitt inntog med 1600-tallets karolinske barokk. Stormaktstiden – på 1600-tallet og 1700-tallets første desennier – var i høy grad en arkitekturens tid. En rekke slott, herregårder og kirker ble oppført, for eksempel Stockholms slott, og man kalte fremdeles på kunstnere fra utlandet. Disse lærte opp nye generasjoner av svenske kunstnere. I form av krigsbytte kom flere betydningsfulle kunstsamlinger og viktige enkeltverk til Sverige.

Et stort navn var hoffmaleren David Klöcker Ehrenstrahl.[5] Ehrenstral virket også som portrettør og dyremaler og arbeidet med Drottningholms slott sammen med Johan Sylvius. Erik Dahlbergh, som var arkitekt og feltherre i tillegg til kunstner, avbildet stormaktstidens offisielle Sverige i det store verket Suecia antiqua et hodierna.

Andra malere var David von Krafft og Michael Dahl.[2]

Rokokko og gustaviansk stil (1730–1810) rediger

Frihetstiden og den gustavianske tiden innebar et stort kulturelt oppsving i Sverige. Stilen var i begynnelsen rokokko. Tidens portrettmaling gjorde det svenske maleriet internasjonalt kjent.[2] I perioden flyttet mange svenske kunstnere ut i Europa. En representant for rokokkoen var Gustaf Lundberg. Hans teknikk ble lenge bestemmende innen svensk portrettkunst og han er representert på Louvre, Nationalmuseum og Konstakademien. Den franske maleren Guillaume Thomas Taraval ble innkalt som dekoratør till Stockholms slott. Sammen med Carl Hårleman sto han for den nye lettere stilen. En ledende stilkunstner ble Jean Eric Rehn, som hadde vært elev av Hårleman og som virket som kunsthåndverker, arkitekt og tegner.

Alexander Roslin hentet sin inspirasjon fra Frankrike og utførte mange svært følsomme portretter av tidens fornemme personligheter. Noen av Roslins portretter tilhører de mest reproduserte fra perioden. Stor betydning fikk også Carl Gustaf Pilo, som ble hoffmaler i Danmark. Pilo var inspirert av såvel venetianske kunstnere som av nederlenderen Rembrandt van Rijn. Pilo vendte tilbake til Sverige og malte det store verket «Gustav III:s kröning i Storkyrkan».[2]

Andre fremstående navn var Johan Pasch, Per Krafft d.ä., Peter Adolf Hall og Johan Tobias Sergel.

Fra rundt 1770 ble rokokkoen etterfulgt av den gustavianske perioden. Etter 1785 betraktes denne som en forsvensket variant av nyklassisismen. Den gustavianske perioden ble preget av såvel fransk som engelsk innflytelse.

 
Dalahestene har blitt et uttrykk for svensk kunsthåndverk. De er dekorert med kurbits-mønster.

Etter Gustav IIIs død inntrådte det en stagnasjonsperiode i den svensk kunsten. Derimot blomstret allmuemaleriet i blant annet Dalarna og Hälsingland med kurbitsmaling og dalahester på denne tiden. Allmuemaleriet kom til å bli en stor inspirasjon for 1800-talls kunstneren Carl Larsson. Götisismen og nyklassisismen preget deretter kunsten i flere desennier, med blant annet navn som billedhuggeren Bengt Fogelberg.[5] Fogelberg var inspirert av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og han utførte kraftfulle statuer av nordiske guder og historiske personer.

 
«Soluppgång över taken» av Eugène Jansson (1868).

Karl-Johan-stilen (1810–1840) rediger

Fra midten av 1800-tallet og noen tiår fremover dominerte naturmalerne med Marcus Larson i spissen. Kunstnere som pekte mot noe nytt var Egron Lundgren og Carl Fredrik Hill. Hill regnes som en av de fremste svenske landsskapsmalerne med vyer som speilet hans person og ofte uttrykker fortvilelse eller mørke. Egron Lundberg utviklet akvarellkunsten, han reiste mye i Europa og Asia og malte i reportasjeform. Også historiemaleri forekom i stor omfattning i denne perioden, med navn som Carl Gustav Hellquist og Gustaf Cederström.[5] En annen maler var August Malmström som skapte historiske og naturromantiske verk og illustrerte mange eventyr.

 
«Ateljeidyll» av Carl Larsson. Kunstnerens hustru og datteren Suzanne (1885).

Romantikk (1840–75) og naturalisme (1870– ) rediger

Tross sin sterke utvikling førte den svenskproduserte kunsten en tilværelse i skyggen sett med internasjonale øyne. Dette varte til slutten av 1800-tallet. Da begynte enkelte svenske kunstnere å få oppmerksomhet utenfor Sveriges grenser. Spesielt 1880-tallet og de to følgende tiårene var storhetsperioder i svensk kunst. Den kanskje mest kjente kunstneren av disse er maleren, etseren og billedhuggeren Anders Zorn, som senere blant annet ble tildelt førstemedalje på Verdensutstillingen i Paris i 1889. Zorn var en svært dyktig oljemaler med en presis, men ledig stil der hvert penseldrag ofte betyr mye for helheten. Anders Zorn malte gjerne landskap og mennesker og er kjent for sine nakenstudier. Zorn ble regnet som en av de fremste malerne i Europa på slutten av 1800-tallet og utførte mange portretter av samtidens berømtheter.[8] Noen kjente verk er «Kärleksnymf» (1883), «En premiär» (1888), «Midsommardans» (1897), «President Grover Cleveland» (1899) og «Badande kullor» (1906). Zorn finnes idag representert ved blant annet Musée d'Orsay i Paris og Det hvite hus i USA, og hans verk tilhører de høyest vurderte av alle svenske kunstnere.

Et annet stort navn fra denne generasjonen er Carl Larsson. Larsson, akkurat som Zorn, virket i Dalarna og er en av de mest folkekjære svenske kunstnerne. Larsson malte først og fremst i akvarell og hans motiver kommer fra hverdagen; han portretterte ofte sin egen familie og deres hjem i Sundborn. Hans stil er luftig, svært lys og preges av samspill mellom det ytre og linjer. Larsson utførte også fresker og veggmalerier, for eksempel Midvinterblot og flere andre fresker i Nationalmusem i Stockholm. Larsson ble svært berømt i Tyskland i forbindelse med en kunstbok som ble utgitt der.

En annen maler som oppnådde stor folkelig popularitet var Bruno Liljefors med svært eksakte malerier av natur og dyr i bevegelse.

 
«Avslutad seans» av Richard Bergh (1884).

To malere med stor stilistisk evne var Eugène Jansson og Ernst Josephson. Janssons malerier henter stilmessig inspirasjon fra Vincent van Gogh og er ofte geometrisk enkle storformer, rolige Stockholmsmotiv eller kraftfulle mannsskikkelser. Josephsson er mer variert og kjent for mesterlige oljeportretter. Han ble en inspirator for den senere modernismen. Portrettmaleriet ble også utviklet av Richard Bergh og Nils Kreuger.

En betydningsfull utvikling kom i 1885 med kunstnergruppen Opponenterna som ville fornye det svenske maleriet og som samlet mange av de nevnte navnene. Noen år senere, i 1890-årene, grunnla Bergh og Kreuger også den såkalte Varbergsskolan sammen med Karl Nordström. Disse reagerte mot den realistiske landskapsstilen og fant inspirasjon fra Paul Gauguin. Spesielt Nordström var inspirert av de franske impresjonistene. En nær venn av Nordström var forfatteren og universalgeniet August Strindberg. Også han er en betydningsfull svensk maler fra perioden. På denne tiden begynte også kvinnelige kunstnere å få oppmerksomhet, for eksempel Eva Bonnier og Hanna Pauli som blant annet hentet inntrykk fra Rembrandt.[5]

1900-tallet, modernismen rediger

 
Carl Milles` statue «Pegasus».

Modernismen begynte å komme inn i svensk kunst med 1909 års män som var en gruppe yngre mannlige kunstnere hovedsakelig fra Konstnärsförbundets skola. Mer abstrakte former var representert av Hilma af Klint, Nils von Dardel og Gösta Adrian Nilsson (GAN).[5]

Fra midten av 1920-årene og et par tiår fremover karakteriseres kunsten dels av surrealismen, med eksempelvis Halmstadgruppen, dels av ekspresjonismen, som omfatter Göteborgskoloristerna, Sven Erixson og Bror Hjorth og en strengere formalistisk, abstrakt minimalisme med kunstnere som eksempelvis Olle Bærtling.[5] Blant billedhuggere fra perioden finner man Carl Eldh og Carl Milles. Begge disse har hatt stor innflytelse og Milles er kanskje den mest kjente svenske skulptøren gjennom tidene.

Etter andre verdenskrig hadde den svenske kunsten en høykonjunktur og en mengde kunstnere etablerte seg. Med den nye demokratiske idéen om kunst for alle ble Folkrörelsernas konstfrämjande grunnlagt i 1947 og i samme periode ble det startet flere kunstforeninger over hele landet. Samme år som Folkrörelsernas konstfrämjande ble grunnlagt ble også konkretismen introdusert i Sverige gjennom 1947 års män med blant andre Lennart Rodhe og Olle Bonniér. 1950-årene inneholdt også ekspresjonister som Torsten Renqvist og mer uformelle malere som Rune Jansson og Eddie Figge.[5]

I begynnelsen av 1960-årene ble den svenske grafikken vitalisert med kunstnere som Philip von Schantz og Nils G. Stenqvist.[5]

Svensk samtidskunst rediger

 
Lars Vilks skulptur «Nimis» utforsket myndighetenes og byråkratiets respons på et verk uten offisiell sanksjon (1990-årene).

Begrepet samtidskunst refererer enten til kunst som skapes i vår samtid, eller utvidet; kunst fra sent i 1960-årene og fremover. I 1960-årene etablerte det seg mange kunstnere, enkelte influert av for eksempel 1930-årenes Dadaismebevegelse, som vendte seg bort fra modernismen. Man begynte å søke seg til andre uttrykksformer som film, performance, happenings, readings, lydkunst og lignende. Kunstbegrepet endret seg og sjangerne løste seg mer og mer opp. Politisk stillingstaken ble viktig. I sentrum for denne utviklingen i Sverige og også internasjonalt var Moderna museet med sin daværende overintendent Pontus Hultén. Museet produserte mange banebrytende utstillinger i denne perioden som for eksempel Rörelse i konsten, med blant andre Jean Tinguelys og Per Olov Ultvedts bevegelige skulpturer, og utstillingen 4 amerikanare fra 1962 med amerikansk popkunst der verk av kunstnere som Robert Rauschenberg og Jasper Johns ble vist for et svensk publikum før kunstnerne i det hele tatt hadde slått igjennom i USA. Viktige svenske kunstnere i denne perioden var for eksempel Öyvind Fahlström og Carl Fredrik Reuterswärd.

 
«Non violence»-skulpturen av Carl Fredrik Reuterswärd.

1970- og 1980-årene rediger

Den kunsten som vendte seg fra modernismens mer formelle karakter var grunnlaget for den bevegelsen som mot slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene kom til å bli kalt postmodernismen. I 1970- og 1980-årene dukket det opp en mengde svenske kunstnere som slo seg på maleriet. 1980-årenes overopphetede kunstmarked resulterte i at et antall kunstnere mer eller mindre solgte alt de produserte. Viktige navn i perioden var Cecilia Edefalk, Ola Billgren og Max Book.

1990- og 2000-årene rediger

 
Del av «Puzzled», Ann-Sofi Sidén, 2008, Campus Gärdet i Stockholm.

Samtidskunsten i dagens Sverige er sterkt involvert og påvirket av den internasjonale samtidskunsten. Viktige møteplasser er de større kunstbiennalene rundt om i verden som eksempelvis Veneziabiennalen og Documenta i Kassel. I forhold til tidligere kunstproduksjon har det rendyrkede maleriet fått tre tilbake for andre former som installasjoner, video, fotografi, lyd og performance, men mer klassiske uttrykk som maleri og tegning har fortsatt en selvsagt posisjon. Ofta er kunstverket idébasert og problematisering av kunstbegrepet i seg selv er ikke uvanlig. I 1990-årene var kunstnere som Dan Wolgers, Annika von Hausswollf og Ernst Billgren tidstypiske og viktige navn. Andre kunstnere som etablerte seg internasjonalt siden 1990-årene er for eksempel Ann-Sofi Sidén, Henrik Håkansson, Johanna Billing, Nathalie Djurberg, Annika Larsson, Carl Michael von Hausswolff, Annika Eriksson, J. Tobias Anderson, Miriam Bäckström, Jonas Dahlberg, Magnus Wallin, Matts Leiderstam, Tobias Bernstrup, Maria Friberg, Karin Mamma Andersson, Cecilia Lundqvist, Anneé Olofsson, Felix Gmelin, Annica Karlsson Rixon og Jockum Nordström.

Konseptkunstneren og tidligere kunstprofessor Lars Vilks har fått stor oppmerksomhet hos allmennheten med forskjellige verk som kommenterer kunst- og samfunnsdebatten. For eksempel verket Nimis som ble oppført uten myndighetenes tillatelse og en serie tegninger som forestiller Muhammed som hund.

Referanser rediger

  1. ^ Throsby, David (1994). “The Production and Consumption of the Arts: A View of Cultural Economics”. Journal of Economic Literature, 32: 1–29.
  2. ^ a b c d e Leif Østby & Frode Ernst Haverkamp (2009). Sverige - kunst. Store norske leksikon.
  3. ^ Samnordisk runtextdatabas
  4. ^ Gräslund, Anne-Sofie (2006). Dating the Swedish Viking-Age rune stones on stylistic grounds, Runes and their secrets: studies in runology. ISBN 978-87-635-0627-4
  5. ^ a b c d e f g h i j Hillman, 1993
  6. ^ Nationalencyklopedin: Bernt Notke[død lenke]
  7. ^ Encyklopedia Britannica: Bernt Notke
  8. ^ «Safran-Arts.com:Anders Leonard Zorn». Arkivert fra originalen 30. desember 2019. Besøkt 13. februar 2011. 

Litteratur rediger

  • Göran Hillman (1993). Vem är vem i svensk konst. Stockholm: Rabén & Sjögren. ISBN 91-29-61718-9. 
  • Mereth Lindgren (2002). Svensk konsthistoria. Lund: Signum. ISBN 91-87896-52-4. 
  • Sven Sandström (red.) (1991). Konsten i Sverige I&II. Stockholm: Norstedt. 

Eksterne lenker rediger