Svein Blindheim
Svein Lavik Blindheim (født 29. august 1916 på Voss, død 17. mars 2013[2]) var en norsk motstandsmann og en av Norges høyest dekorerte offiserer. I etterkrigstiden arbeidet han som etterretningsoffiser og ble i media kjent som historiker med fokus på moderne historie og i forbindelse med den såkalte Blindheimsaken ble han også varsler, da han ble dømt til betinget fengsel for avsløring av militære tjenestehemmeligheter.
| Svein Blindheim | |||
|---|---|---|---|
 Svein Blindheim under litteraturfestivalen 2007 på Café Sting | |||
| Født | Svein Lavik Blindheim 29. aug. 1916  Voss | ||
| Død | 17. mars 2013 (96 år) | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, friidrettsutøver, militært personell, etterretningsoffiser | ||
| Utdannet ved | Krigsskolen (1945–1946) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen[1] Deltagermedaljen Krigskorset (1947)[1] | ||
| Troskap |  Norge | ||
| Våpenart | Hæren, Etterretningstjenesten | ||
| Tjenestetid | 1940–1945 | ||
| Militær grad | Major | ||
| Enhet | Kompani Linge, Milorg-distrikt D-13 | ||
| Kommandoer | Aks.13.000 | ||
| Dømt for | Brudd på taushetsplikten | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
Krigsinnsats rediger
Svein Blindheim gikk befalsskole i 1937/1938 og tjenestegjorde ved krigsutbruddet som sersjant i Hæren, nærmere bestemt i mitraljøsekompaniet i 2. feltbataljon av Jegerkorpsets infanteriregiment nr. 2, Oslo-regimentet. 12.- 13. april 1940 deltok han som sersjant og troppsjef i en styrke på 129 mann i kamp mot de tyske styrkene ved Fossum bro i Østfold. 15 norske soldater fra denne avdelingen falt i kampene. Etter kapitulasjonen reiste han til Sverige, hvorfra han sommeren 1941 kom seg videre til Skottland via Odessa, Baku, Persia og India. I Skottland ble han med i Kompani Linge.
Den 16. april 1943 ble han sluppet ned i fallskjerm nord for Drammen, hvor han arbeidet med å organisere Milorg i Stor-Oslo. Den 17. november samme år ble han arrestert av tyskerne, men greide å skyte seg ut av situasjonen og kom seg over til Sverige.
Blindheim returnerte til Norge i januar 1944. Han var med på å opprette sabotasjegrupper i Milorg Oslo, blant disse Aks.13.000, og var selv leder for en slik gruppe. Ett år senere, i januar 1945, ble han beordret til London. Han vendte tilbake til Norge for siste gang under krigen i april samme år, og ble da leder for Milorg-distrikt D-13.
Blindheim var, etter krigen, den første formannen i Lingeklubben.
Den militære etterretningstjeneste rediger
I perioden 1945 til 1946 gjennomgikk Svein Blindheim Krigsskolen, tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene fra 1947 til 1948 og fra 1949 ble han tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. Arbeidet besto blant annet i organisering av Stay Behind-grupper og instruksjonsvirksomhet, særlig i sabotasje.
I 1953 ble han gitt et oppdrag i Finland der han ble satt til å lære opp finske agenter for spionasje mot Sovjetunionen. Kort etter at han hadde vært med på denne virksomheten «fikk han følelsen av at det var noe kriminelt og avskyelig han hadde vært med på»[3] og søkte seg over i annen tjeneste i Forsvaret. Blindheim oppnådde majors grad i løpet av sin militære karriere.
Blindheim ble i 1956 sendt til Midtøsten som militær-observatør. Han ble der imponert over hva staten Israel hadde klar å utrette på få år, og skrev en artikkel om sine synspunkter til Dagbladet. Utenriksminister Halvard Lange reagerte sterk og tok offentlig avstand fra artikkelen. Forsvaret gav Blindheim en reprimande, og han ble pålagt å tie om konflikten. Blindheims syn på Israel ble av noen koplet sammen med hans motstand mot atomvåpen og kritikk av innsatsen til mange offiserer i 1940. Dette forsterket bilde av en venstrevridd offiser som fungerte som løpegutt for de kommunistorienterte skribentene i Dagbladet.[4]
I 1966 søkte han avskjed og begynte i sivilt arbeid som lærer samtidig som han begynte å studere filologi med moderne historie som hovedfag. Dette studiet ble han ferdig med i 1974.[5]
Blindheimsaken rediger
I 1976 fortalte Svein Blindheim Ivar Johansen om sin medvirkning i spionasjevirksomheten mot Sovjetunionen fra Finland i 1953. En artikkel om denne virksomheten ble publisert av Ivar Johansen og Ingolf Håkon Teigene i avisen Ny Tid den 21. juli 1977 uten å nevne Blindheims navn. Ifølge Ny Tid var Magnus K. Bratten (død 1971) og major Jack Helle ved legasjonen i Helsinki på 1950-tallet sentrale i virksomheten. Fordi en annen avis bestred disse opplysningene ble Blindheim på ny kontaktet av avisen og sto i neste nummer (27. juli) fram og bekreftet opplysningene. I mellomtiden hadde han også blitt intervjuet av Dagsrevyen, Dagsnytt og Ukeslutt om sin befatning med den finske spionasjen. Forsvarsminister reagerte sterkt på Blindheims avsløring som han mente satte viktige nasjonale interesser på spill. Redaktør i Morgenbladet Chr. Christensen kritiserte forsvarsministerens reaksjon. Christensen mente etterretningsvirksomheten i Finland ikke var noe så skamme seg over. Både Christensen og Blindheim fikk kraftig kritikk av deres tidligere sjef Vilhelm Evang. Blindheim var på 1950-tallet kaptein og tjenestegjorde i etterretningsstaben ved Forsvarets overkommando. Ved reisen til Finland hadde han pass med yrkestittelen «konsulent». Etter Helsinki-virksomheten søkte Blindheim seg ut av etterretningstjenesten og over til Heimevernets stab. Han avsluttet sin militære karriere i 1966. Blindheim ble først siktet etter § 90 («spionparagrafen»), men på grunn av bevisene valgte påtalemyndigheten i tiltalen den mildere § 69.[6][7] I mai 1978 idømte Oslo Byrett Blindheim en betinget fengselsstraff på 75 dager for overtredelse av militær straffelovs § 69 som omhandler avsløring av militære tjenestehemmeligheter. I februar året etter stadfestet Høyesterett dommen.[8]
Et viktig element i Blindheims forsvar gikk ut på at saken ikke kunne regnes som en hemmelighet ettersom flere personer utenfor de militæres rekker allerede var kjent med den. Chr. Christensen, tidligere offiser i etterretningstjenesten, hadde fått vite om saken utenom sin militære tjeneste. Tidligere statsråd, professor Gunnar Bøe hadde ifølge Blindheim fortalt Johansen om den (Bøe nektet imidlertid å gå god for opplysningene som fremkom i Ny Tids første artikkel). I Finland hadde saken allerede vært gjenstand for oppmerksomhet ved at flere av de finske agentene som hadde deltatt i spionasjen var blitt idømt straffer for å ha latt seg verve (byretten bemerket her at disse var dømt ved hemmelige retterganger), og to bøker hadde også omtalt spionasjen; en bok av den tidligere finske forsvarsminister Skog fra 1972 og en bok av Esa Antakla. Etter Blindheims avsløringer sendte finske myndigheter ut melding om at tre finske borgere hadde blitt dømt (i 1951 og 1970) for etterretningsvirksomhet til fordel for Norge.[3][6] Blindheims forsvarer Alf Nordhus argumenterte også med oppdraget i Finland var i strid med folkeretten og dermed var ikke hemmelighetene betrodd Blindheim i lovlig tjeneste. Nordhus og Blindheim mente også at opplysningene fremgikk av CIA-sjef William Colbys bok som akkurat kom ut. Ifølge Nordhus gikk Blindheim ut med opplysningene fordi han ble provoserte av det han mente var løgn fra embetsverkets side. Blindheim mente dommen var politisk.[7]
Annet rediger
NRK fjernsynet sendte et dokumentarprogram om Svein Blindheim den 5. juni 2006, i reprise den 25. november 2007.[8] Her la Blindheim hovedansvaret for den tyske invasjonen på Regjeringen Nygaardsvold, både fordi den ikke viste evne eller vilje til å forsvare nøytraliteten før krigen kom til Norge, og på grunn av dens håndtering av Altmark-saken. Blindheims tese var at hvis Norge hadde hatt den væpnede nøytraliteten landet var forpliktet til, ville Tyskland visst at kostnadene med å besette landet ville bli altfor store, det var allerede skepsis til en invasjon under de rådende forhold. Videre mente han at det tyske angrepet ble fremprovosert av Storbritannia, både gjennom deres etter folkeretten ulovlige aksjon mot Altmark, hyppige nøytralitetskrenkelser ved overflyvninger, og aksjoner som truet de tyske jernmalmleveransene via Narvik.
I 2007 gav journalisten Arvid Bryne ut boka Vi sloss for Norge der han intervjuer Svein Blindheim og den tidligere NS-mannen og frontkjemperen Bjørn Østring om deres roller som fiender under andre verdenskrig og seinere forsonende krigsveteraner.[9] Blindheim og Østring traff hverandre første gang i 1972 og var nære venner og naboer på Høvik i Bærum.
Blindheim døde den 17. mars 2013 i en alder av 96 år.[2]
Utmerkelser rediger
For innsats under felttoget i 1940, der han med fare for eget liv reddet en såret soldat, ble Blindheim tildelt Krigsmedaljen.[10] Blindheim ble også hedret med Krigsmedaljen for innledende fase av Operasjon Puffin i 1943.[11][12] For sin innsats i Operasjon Puffins avsluttende fase ble Blindheim 7. mars 1947 tildelt Krigskorset med sverd.[12] Blindheim ble også tildelt Deltakermedaljen.[13]
Bibliografi rediger
- Den lange reisen, et oppgjør med krigen, Oslo, Pax, 2006, ISBN 82-530-2948-9
- Blindheim, Svein (1916-2013) (1981). Offiser i krig og fred. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252120407.
- Blindheim, Svein (1916-2013) (1977). Nordmenn under Hitlers fane: dei norske frontkjemparane. [Oslo]: Noregs boklag. ISBN 8252203620.
Referanser rediger
- ^ a b Krigskorset.no, «Mottakere av Krigskorset: Svein Blindheim», utgitt 17. mars 2013, besøkt 9. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Jentoft, Morten (17. mars 2013). «Svein Blindheim er død». NRK. Besøkt 19. januar 2023.
- ^ a b Høyesteretts og Oslo Byretts domsslutninger. «Blindheimsaken. Høyesteretts dom». Ivar Johansen. Arkivert fra originalen 30. april 2004. Besøkt 12. november 2006.
- ^ Svein Blindheim: Offiser i krig og fred. Det Norske Samlaget 1981 ISBN 82-521-2040-7 side 231 til 235
- ^ Svein Blindheim (1974). Hovedoppgave i historie (PDF) (avhandling).
- ^ a b «Udisiplinerte majorer i retten». Norwegian Pictorial Review (juli-august-september 1978). 1978. s. 287.
- ^ a b Aaraas, Einar (1978). Dømt for brudd på den militære straffelov. Norgesrevyen - Norwegian pictorial review. Oslo: Faktum. s. 198–199.
- ^ a b «Et oppgjør med vår krigshistorie - Kultur - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. Besøkt 9. desember 2015.
- ^ Bryne, Arvid (1938-) (2008). Vi sloss for Norge: frontkjemper og motstandsmann : fiender i krig, venner i fred. [Oslo]: Cappelen. ISBN 9788202282882.
- ^ Arne Bryne (2007). Vi sloss for Norge (norsk). Oslo: J. W. Cappelens Forlag. s. 41-42. ISBN 978-82-02-27543-3.
- ^ Okkupasjonen (17. april 1943). «Operasjon Puffin: William Houlder og Svein Blindheim hopper ut i fallskjerm over Modum for å bygge opp Milorg i Drammen- og Oslo-området. De skal bidra». Okkupasjonen live. Besøkt 19. januar 2023.
- ^ a b Gjems-Onstad, Erik (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Grøndahl Dreyer. ISBN 8250421906.
- ^ «Svein Blindheim (96) er død». dagbladet.no (norsk). 17. mars 2013. Besøkt 19. januar 2023.
Eksterne lenker rediger
- «(no) Svein Blindheim». Norsk biografisk leksikon. (Av forfatter Lars Borgersrud)