Svalerot
Svalerot (Vincetoxicum hirundinaria) er en flerårig urt i gravmyrtfamilien.
| Svalerot | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Vincetoxicum hirundinaria Medik. | |||
| Populærnavn | |||
| svalerot[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Divisjon | karplanter | ||
| Klasse | blomsterplanter | ||
| Orden | søteordenen | ||
| Familie | gravmyrtfamilien | ||
| Underfamilie | Asclepiadoideae | ||
| Slekt | svalerotslekta | ||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste:[2] | |||
 EN — Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog, steinete steder, naken jord | ||
| Utbredelse: | Europa og tilstøtende områder | ||
Utseende rediger
Den er middels høy, glatt eller noe håret, med en opprett stilk som ikke er forgrenet. Bladene er motsatte, helrandede, hjerte- til lansettformede med kort stilk og får en gul høstfarge. Blomstene er grønngule, gulhvite eller mer sjeldent lysebrune, og sitter 6–8 sammen i klaser i de øvre bladhjørnene. Blomstringstida er juni–september. Frukten er en 5–6 cm lang belgkapsel med mange hårete frø og spres med vind.
Levested rediger
Svalerot vokser i skog og på steinete steder og naken jord, helst der grunnen er kalkholdig. Den er utbredt i Sør- og Mellom-Europa inkludert middelhavsøyene og finnes også noen steder i Nord-Afrika, Anatolia, Transkaukasia og Vest-Sibir. I Nord-Europa forekommer den spredt, men den er ganske vanlig på de danske øyene, øst i Svealand og på Öland, Gotland og Åland. På De britiske øyer mangler den helt. Den er forvillet noen steder i sørøstlige Canada og nordøstlige USA.
Forekomst rediger
Arten ble funnet flere ganger nord i Oslo på 1800-tallet mens dette området var landsbygd. Det er ikke gjort funn i Norge i nyere tid, og de nærmeste funnstedene ellers er ved Göteborg. Svalerot vurderes av Artsdatabanken som mest trolig å være en hjemlig art i Norge. Den er ikke dyrket i hager i nyere tid, men kan ha blitt plantet som medisinplante i middelalderen.
Rødlistevurdering rediger
Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Utafor Norge vokser arten oftest på tørr grasmark og i skogkanter, av og til på svaberg, på baserik grunn. Den har en stor utbredelse i Europa og Vest-Sibir og er nokså vanlig fra Sør-Sverige og sørover. Svalerot er blitt svært vanskelig å vurdere. I forrige vurderingsrunde ble den regnet som mest trolig en hjemlig art (eller i hvert fall etablert før 1800), men som regionalt utdødd. Det er seks herbariebelegg som dokumenterer forekomster i Oslo på 1800-tallet: "Christiania" 1833, anonym samler; Disen 1861, N.G. Moe; Disen 1865, N.G. Moe, "Christiania" 1883, P. Norvik [Nøvik?]; "Paa en Bakke ved Linderud? eller Græfsen vild ved Christiania!!" udatert, N.G. Moe; og Linderud udatert, N.G. Moe. Arten synes å ha vokst på minst to steder nord i Oslo på den tiden dette området var ren landsbygd, og den faller inn i et mønster med flere andre arter, bl.a. skoggulltvetann Lamiastrum galeobdolon subsp. montanum. Det kan dreie seg om hjemlige forekomster (de nærmeste kjente er ved Göteborg) eller om tidlige innførsler, men det er ingen opplysninger om bruk av denne arten i hager etter år 1800. Det kan være rester etter dyrkning som medisinplante i middelalderen. Det er ingen funn i Oslo de siste 145 år. I 2009 ble arten rapportert i Artsobservasjoner, med bilde, fra Ho Ulvik: Bergaberget, (observatør D. Holtan), i 2011 fra nærliggende “vegkant ca. 0,5 km øst for Aurdal, sørøstvendt og solrikt berg med rik vegetasjon” (observatør A. Tillung), og så i 2020 fra et uspesifisert sted, men med koordinater noe ulikt de andre, (observatør B. Gehrke). De 2-3 forekomstene ligger i samme dalside, men minst to av dem i ca. 1 kilometer avstand, i lia opp fra Ulvikfjorden mot Aurdal. Artsdatabanken kjenner ikke til at arten er dyrket i Norge. Inntil bakgrunnen for disse forekomstene er klarlagt, vurderer Artsdatabanken dem, ut fra ‘føre var’-prinsippet, som mulig hjemlige. Svalerot vurderes som sterkt truet (EN) ut fra D-kriteriet, på grunn av et trolig meget lite individtall, anslått av oss til å ligge mellom 10 og 200 (som gir et beregnet individtall på 67). Dette er en endring fra forrige vurderingsrunde hvor arten ble vurdert som regionalt utdødd (RE). Endringen skyldes de nye funnene i Ulvik; Artsdatabanken vurderer forekomstene her som mulig hjemlige inntil annen informasjon foreligger.[2]
Galleri rediger
-
Vekstform og typisk voksested -
Blomsterstand -
Bladverk -
Frukt -
Frø
Litteratur rediger
- C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4.
- «Tulkört». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 18. november 2017.
- K. Marhold (2011). «Vincetoxicum hirundinaria». Asclepiadaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 18. november 2017.
- Svalerot i Artsdatabanken. Besøkt 18. november 2017.
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 12. februar 2022. Besøkt 12. februar 2022.
- ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av svalerot Vincetoxicum hirundinaria som RE→EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
Eksterne lenker rediger
- (en) Svalerot i Encyclopedia of Life
- (en) Svalerot i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Svalerot hos Artsdatabanken
- (sv) Svalerot hos Dyntaxa
- (en) Svalerot hos ITIS
- (en) Svalerot hos NCBI
- (en) Svalerot hos The International Plant Names Index
- (en) Svalerot hos Tropicos
- (en) Kategori:Vincetoxicum hirundinaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Vincetoxicum hirundinaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Vincetoxicum hirundinaria – detaljert informasjon på Wikispecies
