Sumpfuru (Pinus palustris) er en art i furufamilien som vokser på kystslettene i sørøstre USA.

Sumpfuru
Sumpfuru i Florida
Nomenklatur
Pinus palustris
Mill.
Populærnavn
sumpfuru
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseNakenfrøede planter
OrdenBartrær
FamilieFurufamilien
SlektPinus
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: skog
Utbredelse:

Beskrivelse rediger

Den blir opptil 47 m høy med en stammediameter på 120 cm. Stammen er rett, og krona er avrundet. Barken er oransjebrun med furer som deler den i rektangulære plater. Nålene sitter tre sammen og er skinnende gulgrønne og 20–45 cm lange. Hannkonglene er sylindriske, 3–8 cm lange og purpurfargede. Hunnkonglene er eggformede til sylindriske og 15–25 cm lange. De bruker to år på å bli modne.[2][3]

Økologi rediger

Arten vokser i fuktig subtropisk klima med hete somre og milde vintre. Årsnedbøren ligger mellom 1090 og 1750 mm. Til tross for både det norske og vitenskapelige navnet, vokser treslaget ikke i sumper. Grunnforholdene varierer fra våte sletter til tørre åsrygger. Den vokser fra havets nivå opptil 600 moh. i Alabama, men de fleste sumpfuruskogene er lavere enn 200 moh.

Sumpfuru vokser i rene bestander eller danner skog sammen med andre furuarter. Denne vegetasjonstypen er avhengig av jevnlige skogbranner, og skogene er parkaktige med en undervegetasjon som stort sett består av gras. Hvis forebyggende tiltak gjør at hyppigheten av skogbranner avtar, kommer virakfuru og løvtrær inn og kan etter hvert fortrenge sumpfuru.[4]

Småplanter av sumpfuru har et såkalt gras-stadium som kan vare fra to til mange år. Stammen er svært kort, og de lange nålene gjør planten minner om ei grastue. Rotsystemet er omfattende, og småplantene er motstandsdyktige mot brann. De er tilpasset å vokse under kronene på voksne sumpfuruer der skogbranner regelmessig fjerner annen vegetasjon som kan kvele småplantene. Hvis småplantene står i full sol, er de utsatt for en soppsykdom på nålene, men skygge fra voksne trær beskytter mot dette.[4]

Vanlige løvtrær i sumpfuruskog på middels fuktige steder er vasseik og andre eikearter, blomsterkornell, sumptre, ambratre, Diospyros virginiana og sassafras. Av busker finnes blant annet kristtorn, Morella cerifera, bærlyng og arter i bjørnebærslekta. På tørre steder er busk- eller treaktige eikearter og kvithickory vanlige. På våte steder omfatter undervegetasjonen kristtorn, Serenoa repens, Magnolia virginiana, Cyrilla racemiflora, Cliftonia monophylla og arter i bærlyng- og bjørnebærslektene.[4]

Utbredelse rediger

Utbredelsen omfatter kystslettene mot Atlanterhavet og Mexicogolfen fra sørøstlige Virginia til østlige Texas og sørover til de nordligste to tredjedelene av Florida. Treslaget finnes også oppe i åsene i Alabama og nordvestlige Georgia.[4]

Nytte rediger

Sumpfuru har et utmerket trevirke som brukes til mange formål. De harpiksrike stubbene brukes til å produsere terpentin. De åpne skogene er viktig habitat for nordkrattvaktel, og det foregår omfattende jakt på disse fuglene. Ved europeernes ankomst var kanskje så mye som 24 millioner hektar dekket med sumpfuruskog. Hogst og påfølgende planting av andre, mindre krevende arter har redusert arealet så det i 1985 bare var igjen 1,6 millioner hektar. Dette gjør at sumpfuru er vurdert til sterkt truetIUCNs rødliste.[4][1]

Galleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b A. Farjon (2013). «Pinus palustris». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2013-1.RLTS.T39068A2886222.en. 
  2. ^ «Pinus palustris». Flora of North America. Besøkt 8. januar 2016. 
  3. ^ «Pinus palustris». The Gymnosperm Database. Besøkt 8. januar 2016. 
  4. ^ a b c d e W.D. Boyer. «Longleaf Pine». Silvics of North America. Besøkt 8. januar 2016. 

Eksterne lenker rediger