Stridsvogn med ljå

Stridsvognen med ljå var en modifisert hestetrukket stridsvogn som trolig ble oppfunnet av den persiske keiseren Kyros den yngre senest 401 f.Kr. Den hadde kniver montert på begge sider av akslingen. Bladene gikk horisontalt ut en meter på sidene av vognen og roterte etter som vognen ble trukket.

Angrep av persiske stridsvogner med ljå i slaget ved Gaugamela, illustrasjon ved Andre Castaigne (1898-1899).

Historie

Stridsvogner med ljåer var en modifisert stridsvogn. Knivbladene strakte seg ut på rundt 1 meter på begge sider av hjulene. Den greske hærføreren Xenofon (430−354 f.Kr.), som var vitne til slaget ved Kunaxa, fortalte om dem: «Disse hadde tynne ljåblader som strakte seg ut i vinkle fra akslene og dessuten ut under førerens sete, vendt mot bakken.» Xenofon tilskrev denne nyvinningen til den første persiske konge, Kyros den yngre (død 401 f.Kr.), skjønt moderne historikere har bestridt dette, og mener de ble innført ved et senere tidspunkt, under perserkrigene mellom 467 og 458 f.Kr., som svar på persernes erfaring i å bekjempe tungt gresk infanteri.

Stridsvognen ble trukket av fire hester og bemannet av opp til tre mann, en fører og to krigere. Teoretisk ville stridsvognen pløye gjennom infanteriets linjer og kutte de kjempende i to, eller i det minste skape åpninger i linjene som kunne utnyttes. I praksis var det flere problem med disse stridsvognene. Det var vanskelig å få hestene til å angripe inn i de tette falanksformasjonene til de greske/makedonske hoplittene (infanteri). I tillegg kunne en disiplinert hær dele seg når stridsvognen ankom og så slutte seg sammen når den hadde passert, og på denne måten slippe stridsvognen gjennom uten at den anrettet vesentlig skade. For det tredje hadde stridsvognen begrensede militære muligheter. De var kun et offensivt våpen og var best mot infanteri i åpne angrep hvor stridsvognene hadde plass til å manøvrere.

Til tross for begrensningene ble stridsvogner med ljå brukt med noe suksess av perserne, kongedømmene i den hellenske perioden og senere Romerriket.

Sent i den imperiets periode eksperimenterte romerne med en uvanlig variant som brukte lanser i katafrakt-stil som ble montert på en eller flere av hestene som trakk stridsvognen for å øke effekten i angrepet. Enheten ble ikke brukt lenge, noe som antyder at ideen ikke var særlig effektiv.

Litteratur

• Nefiodkin, Alexander K. (2004): «On the Origin of the Scythed Chariots» i: Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, 53 (3), s. 369–378
• Rivet, A.L.F. (1979): «A note on scythed chariots» i: Antiquity 53, York, UK: University of York, ISSN 0003-598X, s. 130–132