Stridsvagn 103
Stridsvagn 103 er en svensk stridsvogn med 105 mm kanon. Den ble utviklet for svensk forsvarsstrid, og har ikke tårn. Resultatet er en vogn med svært lav profil. Den var i tjeneste for det svenske forsvaret i perioden 1967 - 1997.
| Stridsvagn 103B | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Produsent | Bofors | ||
| Produsert | 290 | ||
| Mannskap | 3 | ||
| Tekniske data | |||
| Lengde | 7040 | ||
| Bredde | 3630 | ||
| Høyde | 2140 | ||
| Toppfart | 50 km/t | ||
| Motor | Gassturbin og diesel | ||
| Motoreffekt | 365 + 179 kW 490 + 240 hk | ||
| Drivverk | Belter | ||
| Hjuloppheng | Hydropneumatisk | ||
| Bakkeklaring | 400 mm | ||
| Vekt | 39 700 kg | ||
| Maks grøftbredde | 2300 mm | ||
| Maks vadedybde | 1500 mm (amfibisk med forberedelser) | ||
| Vertikalt hinder | 900 mm | ||
| Klatrehelling | 60 % | ||
| Rekkevidde | 390 km | ||
| Annet | |||
| Hovedbestykning | 105 mm kanon | ||
| Annen bestykning | 3×7,62 mm mitr. | ||
| Pansring | Gradert | ||
Det norske forsvaret vurderte stridsvagn 103 på slutten av 1960-tallet, men etter tester ble Leopard 1 valgt.[1]
Historie og utvikling rediger
I midten av 1958 fikk Bofors en kontrakt for å utvikle en stridsvogn uten tårn, med automatlader og med et justerbart hydropneumatisk hjuloppheng og styresystem. I midten av 1960 bestilte den svenske hæren 10 vogner i en førproduksjonsserie. Den første stridsvagn 103 sto ferdig i 1966, og produksjonen fortsatte til 1971, og mer enn 300 vogner ble bygget.
Da svenskene approberte Leopard 2A4 som stridsvagn 121 ble stridsvagn 103 faset ut, uten å ha blitt eksportert (foruten midlertidig utlån for prøver) eller sett kamp.
Teknisk rediger
Vognen har en besetning på 3: kombinert vognfører/skytter, vognkommandør, og radiooperatør/reversfører. Rollene fører og skytter er altså kombinert til en rolle.
Vognfører/skytter sitter på venstre side av skroget, og vognkommandøren sitter på høyre side. Radiooperatøren/reversføreren sitter bak vognføreren. Fører/skytter og kommandør har felles tilgang til optikk og ildledningsystemer i tillegg til kontroll over vognen. Skulle føreren bli satt ut av spill kan kommandøren både føre vognen og avfyre våpenet på egenhånd. Radiooperatøren/reversføreren kan også føre vognen, og hans plassering gjør at en stridsvagn 103 lett kan utøve reversmanøvre i opptil 40 km/t.
Bestykningen består av en 105 mm-kanon og tre 7,62 mm-mitraljøser. Kanonen er en Bofors L74, med en pipelengde på 62 kalibre. Dette er en forlenget spesialutgave av Royal Ordnance L7, og kan stort sett bruke den samme ammunisjonen. Automatladeren har noen begrensninger hva gjelder type prosjektiler som kan benyttes. Under avfyring låses hydraulikken til understellet. Kanonen mates automatisk fra et magasin bakerst i skroget som holder 50 granater. Tomme hylser kastes automatisk ut av en luke helt bakerst på vognen. Ettersom kanonen er fastmontert i skroget må hele vognen snus og senkes/heves for å rette den mot målet. Den hydropneumatiske opphengsløsningen gjør dermed to ting - i tillegg til å dempe støt, vibrasjoner, og bevegelse, fungerer den som rettemekanisme for kanonen. To Ksp 58 er montert i en boks på venstre side av skroget, koaksialt med hovedvåpenet, og en tredje er montert på taket, og kan benyttes av kommandøren.
Fra og med C-modellen hadde samtlige vogner bulldozerblad montert; på tidligere modeller var det kun én vogn per tropp som var utstyrt med slike. Disse kunne brukes til å grave en grop for vognen, som den deretter kunne bruke for beskyttelse og/eller skjul. Bladet kunne også brukes til å skyve bort for eksempel trær, ødelagte vogner, deler av bygninger, og klarering av vei for lettere kjøretøyer og infanteri.
Stridsvagn 103 har to motorer, en Boeing 502/10MA gassturbin og en Rolls-Royce K60 sekssylindret dieselmotor. De er koblet sammen, og mens dieselmotoren kjøres hele tiden mens stridsvognen er operativ, er gassturbinen beregnet på bruk under forflytning. Senere oppgraderinger byttet ut Rolls-Royce-motoren med en Detroit Diesel 6V-53T. Motorene og girkassen er montert foran i skroget. Girkassen er automatisk for å minske belastningen på fører.
Varianter rediger
- Stridsvagn 103 preserie/A
- Tidlige modeller som raskt ble oppgradert og videreutviklet til B-modellen. Kun 80 stk 103A ble produsert.
- Stridsvagn 103B
- Serieproduksjonsmodellen, som hadde en forbedret motor, samt en endring på opphenget som tillot større variasjon i heving og senking av vognen (fra -10 til +12 på de første vognene, til -11 til +16 grader).
- Stridsvagn 103C
- Hver C-modell hadde bulldozerblad montert fremst på skroget, Rolls-Royce-motoren ble byttet ut med en Detroit Diesel 6V-53T, oppgraderte ildledningssystemer (inkludert laseravstandsmåler og restlysforsterker), og fester for dieseltanker langs begge langsidene på vognene, som fungerte som beskyttelse mot hulladningsgranater.
- Stridsvagn 103D
- Forsøksmodell på en modernisert 103, med automatisert ildledningssystem, termografiske sikter for skytter og kommandør, samt restlysforsterker for kjøreoptikken. I tillegg var det forsøkt å montere ekstrapansring i form av modulær komposittpansring, ment mot hulladningsgranater og panservernmissiler. Kun én vogn ble oppgradert til 103D-standard, og den står nå på Axvall pansermuseum.
Referanser rediger
- ^ Jane's Armour and Artillery 1997-98, ISBN 0-7106-1542-6
Eksterne lenker rediger
- (en) Stridsvagn 103 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Stridsvagn 103 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
