Wikipedia

Stellersjøku

pattedyrart
(Omdirigert fra «Stellers sjøku»)

Stellersjøku (Hydrodamalis gigas) er en nå utdødd art av sjøkyr (Sirenia) som inngår i dugongfamilien (Dugongidae), som i dag består av kun én enste nålevende art art. For 100 000 år siden var imidlertid denne arten utbredt langs kystene lengst nord i Stillehavet og Beringhavet, fra California til Japan.[2] Da den ble oppdaget i november 1741 var den globale populasjonen begrenset til kysten av Beringøya.[1][3]

Stellersjøku
Montering, Natural History Museum, 2011
Nomenklatur
Hydrodamalis gigas
(Zimmermann, 1780)
Synonymi
Hydrodamalis
Retzius, 1794
Populærnavn
stellersjøku,
Stellers sjøku,
barkdyr
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenSjøkyr
FamilieDugongfamilien
UnderfamilieHydrodamalinae
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet[1]

Økologi
Habitat: marin
Utbredelse: kystnære strøk i Beringhavet
Utbredelsen i sen pleistocen

Forskning publisert i august 2022 bekrefter at Dugonginae–Hydrodamalinae splittet lag nær Florida for cirka 21,2 millioner år siden.[4]

Stellersjøku ble først beskrevet av den tyske legen og naturforskeren Georg Wilhelm Steller, som oppdaget den ved en tilfeldighet da skuta han var ombord i grunnstøtte og forliste ved Beringøya. Steller var på en ekspedisjonsreise med den danske oppdageren Vitus Bering da skuta «St. Peter» gikk på grunn på det som da var ei totalt ukjent øy. Beringøya er den største av øyene i Kommandørøyene, som i sin tur er en gruppe småøyer som ligger mellom Aleutene i Beringhavet og Kamtsjatkahalvøya lengst øst i Sibir.

Historien om stellersjøkua rediger

 
†Stellersjøku
 
Knuteplater av horn utgjorde tyggeredskapen i kjevene.

Ekspedisjonen seilte fra Kamchatka i juni 1741.[1] Noen uker senere hadde de nådd Alaska. Bering lot Steller lete etter nye arter en eneste dag. I løpet av den korte tiden, hans eneste besøk på det nordamerikanske kontinentet, klarte Steller å navngi flere fuglearter, inkludert furuskrike (Cyanocitta stelleri). Ved begynnelsen av vinteren hadde de to skipene som utgjorde ekspedisjonen blitt separert, to landgangspartier var forsvunnet, og så mange sjømenn på Berings flaggskip hadde skjørbuk at de knapt kunne bemanne seilene. I november gikk «St. Peter» (skuta) på grunn på en ubebodd øy, men besetningen trodde de hadde nådd fastlandet. Steller skjønte raskt at landmassen de var på var en øy, og ei som sannsynligvis aldri hadde blitt besøkt av mennesker før. Overalt hvor han gikk, ble han nemlig fulgt av rever, som ikke viste noen frykt, men som ivrig stjal alle redskaper eller mat de kunne ta i kjevene.[3]

En dag, mens Steller gikk langs stranden og søkte etter ved, så han en enorm, svart form bevege seg sakte rundt på grunnen som en veltet båt. Med noen få minutters mellomrom dukket en snute opp et øyeblikk og trakk pusten med en lyd som en hests snøft. Dette var sjøkua, sett av menneskelige øyne for første gang på tusenvis av år. Steller ble sjokkert da han innså at denne skapningen var en slags manat, tusenvis av kilometer fra sine nærmeste slektninger i tropene. Han beskriver sjøkyrne som milde kjemper, hvis eneste virkelige forsvar mot å bli harpunert var deres utrolig tykke hud. Han bemerker også at de ser ut til å ha vært uvanlig lojale mot hverandre, noe som viste seg da russerne begynte å jakte på dem for mat. De hadde, med hans ord, «en uvanlig kjærlighet til hverandre, som til og med strakte seg så langt at når en av dem ble hekta, var alle de andre innstilt på å redde ham.» Når russerne harpunerte en av sjøkyrne, ville andre komme til forsvaret og lage en sirkel rundt sin sårede kamerat. Da de drepte en hunn, ble de overrasket over å se kameraten besøke stranden der kroppen lå dag etter dag, «som om han ville informere seg om tilstanden hennes».[3]

Med en vekt på nærmere 10 tonn kunne en enkelt sjøku mate det overlevende mannskapet på «St. Peter» i en måned. Steller skriver at kjøttet var deilig – langt bedre enn havoteren de hadde blitt vant til å spise. Han sammenligner sjøkyrnes fett med det beste hollandske smøret, og sier at det smakte mandelolje når det ble kokt ned. Mens han fortsatt var forsvunnet på det som skulle komme til å bli kalt Beringøya, så Steller allerede for seg en fremtid der pelshandelen ville blomstre på dette øde stedet, med russiske jegere rikelig forsynt av det han trodde var en nesten uuttømmelig forsyning av sjøkukjøtt. Vannet rundt øya vrimlet også av sjøaure, hvis skinn kunne selges til et enormt påslag til det kinesiske markedet.[3]

Steller delte sine tanker med flere naturforskere på 1700-tallet, om at havet var uuttømmelig, og utryddelse umulig. Han ble raskt bevist feil. Arkeologer anslår nå at det tok rundt hundre år før de gigantiske moa-fuglene ble utryddet etter at maoriene landet på New Zealand. Stellersjøku overlevde bare i 27 år. Den siste sjøkua som ble sett i naturen ble oppdaget av pelsjegere i 1768.[3]

Den tilsynelatende forsvinningen av stellersjøku bidro til å overbevise europeiske biologer om at utryddelse var mulig (på den tiden ble dronten antatt fortsatt å være i live, eller imaginær). I 1812 listet imidlertid den tyske naturforskeren Georg Heinrich von Langsdorff (1774–1852) den opp blant vesenene «tapt fra dyreriket», sammen med mammuten og den «kjøttetende elefanten i Ohio».[3]

Ifølge miljøhistoriker og professor Ryan Tucker Jones bidro forsvinningen av sjøkua til å innlede den moderne vitenskapen om utryddelse.[3]

Biologi rediger

Stellersjøku regnes med til megafaunaen som overlevde siste istid. For 100 000 år siden var den både tallrik og utbredt i sit naturlige habitat, som inkluderte de tempererte havområdene lengst nord i Stillehavet og Beringhavet. Arten Steller oppdaget hadde en hvallignende hale og tilhørte dugongfamilien, men dimensjonene var enorm i forhold til den nålevende dugongen. Stellersjøku kunne bli omkring ti meter lang og veie nærmere elleve tonn, ifølge til Heritage & Seiffert (2022).[4] Stellersjøku var planteeter og hadde en tannløs munn der kjevene var utrustet med knuteplater av horn,[2] som effektivt malte i sund føden. Huden skal ha lignet oppsprukket eikebark, noe som kal ha gitt disse dyrene tilnavnet «barkdyr».[2]

Bestanden, som opprinnelig ble anslått til omkring 1 500 individer,[1] av stellersjøku var sterkt begrenset alt da den ble oppdaget. I ettertid har imidlertid Estes et al. (2015) antydet at populasjonen må har vært større enn hva som opprinnelig ble anslått.[5] Man har regnet med at arten ble endelig jaktet til utryddelse av russiske pelsjegere fram mot 1762–1763,[1] som brukte kjøttet som mat,[1] selv om mye tyder på at populasjonen ville ha kollapset i nær framtid selv uten jaktpresset. Samtidig pågikk det nemlig en massiv jakt på havoter (Enhydra lutris) i området. Havoterne holdt bestanden av kråkeboller nede. Stellersjøku beitet på tang og tare, men den raskt økende bestanden av kråkeboller åt opp mye av føden den trengte, som derfor ikke lenger var tilstrekkelig til å støtte en større populasjon av sjøkuer.[6] Estes modell for beregninger viser at populasjonen av stellersjøku sannsynligvis ville gått tapt som følge av oterjakten alene, om enn kanske litt senere.[5]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Heritage & Seiffert (2022).[4]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Domning, D. 2016. Hydrodamalis gigas. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T10303A43792683. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T10303A43792683.en. Accessed on 29 August 2022.
  2. ^ a b c «Stellersjøku» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. august 2022 fra https://snl.no/stellersj%C3%B8ku
  3. ^ a b c d e f g Jacob Mikanowski (2017) The Giant Sea Mammal That Went Extinct in Less Than Three Decades. The Atlantic, April 19, 2017. Besøkt 2022-08-30
  4. ^ a b c Heritage, Steven & Seiffert, Erik. (2022). Total evidence time-scaled phylogenetic and biogeographic models for the evolution of sea cows (Sirenia, Afrotheria). PeerJ. 10(6). http://dx.doi.org/10.7717/peerj.13886
  5. ^ a b Estes, J.A., Burdin, A. and Doak, D.F. 2015. Sea otters, kelp forests, and the extinction of Steller's sea cow. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America 113(4): 880- 885. DOI: https://doi.org/10.1073/pnas.1502552112
  6. ^ Jacob Mikanowski (19. april 2017): The Giant Sea Mammal That Went Extinct in Less Than Three Decades. The Atlantic

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stellersjøku&oldid=23189929»