Steffen Staalesen

Steffen Severin Staalesen, også kalt «Sildakongen» (født 29. mai 1869 i Haugesund, død 7. mars 1925), var en norsk forretningsmann innenfor fiske og fiskehandel.

Steffen Severin Staalesen
Født		29. mai 1869 Haugesund
Død		7. mars 1925 (55 år)
Beskjeftigelse		Grosserer
Ektefelle		Berta Christine Odland
Far		Tore Staalesen Hafte
Mor		Serine Theoline Johannesdatter Vika
Barn		Thore Hafte Staalesen, Jacob Staalesen, Sigrid Staalesen Steffen Staalesen, Kristine Staalesen & Magrethe Johanne Staalesen
Nasjonalitet		Norge

Oppvekst og familie

Han var sønn av bøkker Tore Staalesen Hafte, som hadde flyttet til Haugesund fra Bakke ved Flekkefjord, og Serine Theoline Johannesdatter Vika fra Hasseløen. Staalesen var knapt ferdig med skolen før han tok del i arbeid med sild og fisk på de mange bryggene ved havnen. Han viste tidlig tegn på forretningssans og allerede i 1884, bare 15 år gammel, utrustet han ei jakt for sildefisket i Østersjøen. Ut på nyåret kom jakta tilbake til Haugesund fullastet med sild. I årene som fulgte lærte han seg bøkkerhåndverket i farens verksted, samtidig drev han eksport av fisk og hummer til England.

Steffen Staalesen ble i 1893 gift med Berta Christine Odland, datter av skipsreder Jacob Odland d.e. Ekteparet fikk i alt seks barn; tre sønner og tre døtre. I 1914 kjøpte han villaeiendommen «Kringsjå» på adressen Losgata 29 på Hasseløy. Dette huset var familiens bolig fram til 1925.^{[trenger referanse]}

Grosserer

I 1887 begynte det store dorgefisket etter makrell i Nordsjøen. Staalesen utrustet sammen med andre tilvirkere i alt 86 fartøyer til dette fisket. Makrellen ble for det meste bearbeidet i Haugesund og eksportert til Amerika. Staalesen medvirket til at dette eksportframstøtet fikk et slikt omfang i årene som fulgte. På samme tid kom også silda med full tyngde inn til Vestlandskysten igjen. Her så Staalesen sin aller første utfordring. Han satset stort med tilvirking og eksport av saltet vårsild på tradisjonelt vis. Etterhvert som årene gikk og silda like trofast kom inn til kysten hver vinter, ble Staalesens sildeforretninger sterkt utvidet og bedriften var i en årrekke byens største arbeidsplass.

I tillegg til en rekke tilvirkningsanlegg i Haugesund, fikk han etterhvert også anlegg blant annet i Egersund og Skudeneshavn. En del av anleggene var leiet, mens flere var innkjøpt eller nybygget. I 1895 kjøpte Staalesen en nedlagt hermetikkfabrikk med tilhørende sjøhus. Fabrikken lå på vestsiden av Risøy og ble ombygget til sildeformål.

Samtidig deltok han også i forsøk med nyere konserveringsmetoder som etterhvert ble utviklet. Fersk sild iset i kasser og sild nedlagt i borsyre. Disse nye metodene, og spesielt «isesilda» ble revolusjonerende for sildeeksporten i mange tiår fremover. Omkring 1900 befant han seg røft regnet allerede blant de største i. eksportørene i byen, en posisjon han hadde skaffet seg helt på egen hånd, og ennå var han bare i begynnelsen av 30-årene. Han fortsatte imidlertid i rakettempoet sitt videre oppover i årene som fulgte og ble ganske snart landets største tilvirker og eksportør. I 1912, som er det siste året byarkivet i Haugesund har detaljoppgave over eksporten, opererer Staalesen med et samlet eksportkvantum (98% sild, 2% makrell) på 138.099 enheter (tønner og kasser). Nr. to er Knutsen O.A.S. med 38.767 isesild kasser, mens nr. tre er fetteren til Kristine Staalesen, Mikal Lindøe med 6.082 tønner fetsild og 10.980 kasser isesild. Staalesens eksportvolum fortsatte ferden oppover og toppet seg på et sted mellom 200.000 og 300.000 en-heter.

Staalesen eide også et stort gods i Tyskland. Det var blitt hans som betaling for sild etter første verdenskrig.

Steffen Staalesen bygde et enormt betonghus i jugendstil på Hasseløy, Staalehuset ble tegnet av arkitekt Einar Halleland. Bygget med sine seks etasjer (5000 m²) stod ferdig i 1919 var da Nord-Europas største betonghus og var langt inn i 1960-årene Haugesunds største forretningsbygg.

Ekspansjon til Island

Staalesen deltok som en av de første i sildefisket ved Island. Han anla egen stasjon i Siglufjord på nordkysten av øya. I 1922 kjøpte han en stor hvalstasjon i Isafjord og anla et salteri og en moderne sildoljefabrikk der. I 1923 gikk Staalesen til innkjøp av Drivsild-kompaniets store salteri og samtlige av selskapets snurpebåter i Siglufjord. Denne snurpeflåten ble etterhvert supplert med nye snurpedampere. Staalesen Islands-engasjement ble et av de største norske foretak der oppe. I 1924 driver han to sildoljefabrikker, tre sildesalterier og seks fiskebåter pluss et seilfartøy på Island. Fem av båtene er overført fra Haugesund. 

Reder

I tillegg til foredlingen og eksport av sild og sildeprodukter, drev Staalesen også eget rederi fra 1896. I alt 14 fartøyer utenom lektere og føreskuter, inkludert  liten taubåt. Det dreier seg om Haugesund Mek. Verksteds første nybygg, levert kort tid før unionsopp-løsningen med Sverige. Staalesen var så begeistret over begivenhetenes utvikling at han døpte båten «lde Juni». De 14 fartøyene besto av 11 dampere, 1 motorfartøy, og 2 seilskip. Blant dampskipene finner vi D/S «Jøkul» som ble kjøpt av Staalesen like før århundreskiftet. Skipet ble bygget ved Moss Verft i 1891 for brødrene Jacobsen og brødrene Halleland. I siste vers av «Ser du havet vest der ute», Laurits Halvorsens bysang, står det blant annet. «Tror han hører gny fra slaget, "Jøkuls" vinch det er». Fartøyets dampvinsjanlegg ga fra seg spesielle lyder som kunne minne om sverdklang i vikingslag.

Bypartrioten Staalesen slo to fluer i ett smekk da han i 1902 hedret både sin hjemby og «byens far» Ludolf Eide (1821-1908) ved å oppkalle sin nybygning etter ham. Det nevnte motorfartøyet var det første i Haugesund installert med motor. Det het «Doggeren», og ble uvisst av hvilken grunn registrert på kontormannen, den senere så kjente Johannes Østensjø (d.e.), og året var 1905. Kun to år etter at Haldorsen på Rubbestadneset hadde introdusert sin første glødekulemotor. «Skude», skipet med den lengste tjenestetid hos Staalesen, var 45 år gammelt ved innkjøpet i 1900, og 69 år på kjølen da det ble solgt innenbys i 1924. Tre år senere tok det endelig slutt med den gamle traveren. 72 år var lenge aldersrekord for båt registrert i Haugesund

Staalesen investerte også mye i Stolt-Nielsens rederi og var medeier i nesten samtlige av skipene hans. I 1891 tegnet han part i Stolt-Nielsens første båt, «Avance». Navnet kunne stå som motto for dem begge to. For nå rykket de fram med stormskritt, og før århundret ebbet ut befant de seg i toppskiktet i byens næringsliv. I 1895 hadde aktiviteten til Staalesen bragt ham så langt at han satt med syv forskjellige skipsparter, og fem år deretter var antallet øket til 29. I over 40 av Stolt-Nielsens skipsprosjekter finner vi Staalesens navn. I B. Stolt-Nielsens store rederi var han representantskapets ordfører for samtlige selskaper..

Tilbakeslag

 I 1924 innhentet de dårlige tidene også «Sildakongen», og han kom i akutte likviditetsvansker. Haugesund Privatbank stanset all kreditt og forlangte at han solgte unna 14 av de største eiendommene han eide i Haugesund. Staalesen ble ikke forlangt konkurs av skifteretten, men han ble satt under administrasjon av Haugesund Privatbank. Det gikk rykter om at firmaet hadde et overskudd på halvannen million kroner, og likevel ble forretningen satt under kontroll. Et kreditorstyre ble nedsatt for å inndrive Staalesens aktiva, og eiendommene ble solgt for under 10 % av byggekostnadene. Etter at bankene grep inn, mistet Staalesen sin tidligere glødende interesse for forretningene. Den 7. mars 1925 døde grosserer Steffen Staalesen uventet i sitt hjem på Hasseløy, knapt 56 år gammel, av lungebetennelse. Forfatter Sjur Lothe skrev i dagsavisen noen dager etter begravelsen et dikt om Steffen Staalesen:

«Stille, la oss mindes ham som gjerne lindret andres nød, og som virket, bygget og gav arbeid, så at hundreder fik brød».

Denne romslige og gemenslige arbeidsgiveren nøt en popularitet så enestående at man knapt har opplevd maken i Haugesund. Det viste gravferden. Den går det frasagn om. Først da båren hadde nådd Victoriahjørnet på vei sørover til Vår Frelsers gravlund, så man enden på prosesjonen forlate Hasseløybronå. Langs fortauene sto folk tett i tett. Det var som en ekstra 17. mai, men kledd i sørgedrakt.

Etter fem års arbeid ble det gjort opp status i kreditorstyret. Det viste seg da at til tross for at Staalesens eiendommer, skip og fabrikker var solgt til spottpris, var det betydelige midler igjen til etterkommerne.

Filantrop

Fra like etter århundreskiftet og langt inn i det 20. århundre var Steffen Staalesen sammen med Knut Knutsen O.A.S., Haugesunds største arbeidsgiver. Foruten en fast stab på flere hundre personer, var gjerne 5-600 mennesker midlertidig ansatt i sesongene på de utallige salteplassene i byen og distriktet. Staalesen visste å sette pris på sine trofaste arbeidere. På sin 50-årsdag den 27. mai 1919 gav han en tomt på Hasseløy og midler til reising av et aldershjem for arbeiderne i bedriften hans. I tillegg opprettet han et legat for utdeling av midler til «verdige trengende, eller syke». Staalesen ga også midler til oppføring av et bygg i Haraldsvang som siden har huset en kafé. Staalesen bidro også med en betydelig pengegave til jubileumslegatet for den høyere skole.

Offentlige verv

Fra 1899 til 1908 ble Staalesen valgt inn på Venstres liste som varamann og senere bystyrerepresentant. De seks neste årene representerte han en upolitisk liste. Staalesen satt også i byens ligningskommisjon fra 1901 til 1908. I kretssykekassens styre satt han fra 1911 til 1914. Han var ellers et ivrig medlem av Haugesund Håndverkerforening, og satt i foreningens styre i flere år.

Kilder

• E.H. Kongshavn - Ætt og heim
• Rederne og byen Arkivert 4. april 2017 hos Wayback Machine. - Grete Eilertsen - Hovedoppgave i historie Universitetet i Bergen våren 2000
• Dokumentarfilmen «Det renner gull i gatene» Arkivert 4. april 2017 hos Wayback Machine. - Karl Johan Paulsen
• Bjørkelund, Leif M. (1949-) (1996). Våre gamle skip: skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn. Aksdal: Lokalhistorisk stiftelse. s. 363. ISBN 8291559023.