Statskuppet i Chile 1973

Statskuppet i Chile 11. september 1973 var et militært statskupp utført av store deler av det chilenske militæret med mål om å avsette den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende.

Statskuppet i Chile 1973
Bombingen av det chilenske presidentpalasset 11. september 1973
Dato 11. september 1973 Sted Santiago de Chile Resultat Militærjuntaen ledet av General Augusto Pinochet tok makten. Chile ble underkastet et militærdiktatur fram til 1990.
Stridende parter
Chiles regjering Movimiento de Izquierda Revolucionaria MIR Andre militante venstresidekrefter	Det chilenske forsvaret Den chilenske hæren Den chilenske marinen Det chilenske luftforsvaret Det chilenske politiet
Kommandanter og ledere
Salvador Allende Max Marambio Miguel Enriquez	Augusto Pinochet José Merino Gustavo Leigh César Mendoza

Etter en periode med omfattende politisk uro mellom det borgerlig-styrte chilenske parlamentet og den sosialistiske presidenten Allende, begikk en rekke høytstående militære ledere under kommando av General Augusto Pinochet statskupp den 11. september 1973. I dagene som fulgte tok Pinochet og hans styrker effektivt kontrollen over alle delene av det chilenske samfunnet, og innledet med det et nesten 17 år langt juntaregime.

Den Pinochet-ledede militærjuntaen begynte umiddelbart en omfattende forfølgelse av politiske motstandere, herunder særlig de kommunistiske og sosialistiske delene av det chilenske samfunnet. Ett år etter militærkuppet, høsten 1974, ble Augusto Pinochet av militærjuntaen formelt utnevnt til chilensk president. Umiddelbart etter utnevnelsen mottok Pinochet anerkjennelse fra USA og deres president Richard Nixon. I ettertid er det fremlagt omfattende bevis for at USA og dets etterretningsbyrå CIA spilte en nøkkelrolle i forberedelsene til kuppet mot Allende-regjeringa.

Bakgrunn

Allendes valgseier i 1970

Den 4. september 1970 ble det chilenske presidentvalget gjennomført, og den sosialistiske presidentkandidaten Salvador Allende vant knepent valget med 36,6% av stemmene, mot 35,3% til den konservative kandidaten Jorge Alessandri Rodriguez. Den tredje kandidaten, kristen-demokratiske Radomiro Tomic mottok 28,1%. Ifølge den chilenske grunnloven krevdes en avgjørelse i det chilenske parlamentet for å velge president når ingen av kandidatene vant med absolutt flertall.

Valget av Allende sendte sjokkbølger gjennom en rekke land, ikke minst i Richard Nixons USA. Nixon-administrasjonen fryktet at det nye Allenderegimet ville være til inspirasjon for andre sosialistpartier i Latin-Amerika, noe som ble forverret etter en månedslangt besøk av Cubas kommunistleder Fidel Castro.

I parlamentsvalget i 1973 økte populariteten til Allendes parti, La Unidad Popular til 43,2%. Imidlertid hadde den felles enigheten om samarbeid mellom sosialistene og kristendemokratene tatt slutt, og disse formet i stedet felles front med det nasjonalkonservative partiet Partido Nacional (PN). De to konservative partiene dannet i fellesskap valgalliansen Confederación de la Democracia, CODE. Som følge av denne sammenslutningen oppsto en fastlåst parlamentarisk situasjon som lammet både den lovgivende og utøvende makten.

I 1970 ble Salvador Allende valgt som Chiles første sosialistiske statsoverhode. Allende hadde under sin presidentkampanje fått støtte fra en bred venstresidekoalisjon, inkludert nobelprisvinner i litteratur og kommunist-politiker Pablo Neruda. Neruda døde under mystiske omstendigheter kun 14 dager etter statskuppet i Chile.

Frykt for statskupp

Allende fryktet i tiden før statskuppet for sin egen og for landets sikkerhet. Allende tok derfor kontakt med den cubanske presidenten Fidel Castro hvor han viderebrakte sine bekymringer om at han mistenkte opposisjonen for å konspirere om å få ham myrdet.

Gjennom hele Sør-Amerika hadde det funnet sted en bølge med statskupp på 1960- og 1970-tallet. Både i Brasil (1964), Argentina (1966), Peru (1968), Bolivia (1969) og Uruguay (1973) hadde de sittende regjeringer blitt avsatt av militæret. Samtidig hadde Den kalde krigen pågått i flere tiår, og vestlig antikommunistisk propaganda ble spredd i stort monn i Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Sommeren 1973 var den politiske situasjonen i Chile blitt meget anspent, og det fremsto klart at et voksende opprør var i emning. Siden starten av Allende-regjeringas styringstid hadde landets økonomi gjennomgått krevende lavkonjunkturer og høy inflasjon. Gjennom sensommeren 1973 oppsto en rekke streiker og demonstrasjoner, og den fastlåste parlamentariske situasjonen forverret saken ytterligere.

Samtidig fryktet Allende for manglende lojalitet blant etatene i landets forsvar- og justissektor. Særlig gjaldt dette Carabineros De Chile (landets politietat). Allende forsøkte å få kontroll på situasjonen gjennom å gjennomføre utstrakte reformer i forsvarssektoren, og ved å utnevne general Carlos Prats som ny forsvarsminister og forsvarssjef tidlig i august 1973. Imidlertid måtte Prats fratre sine roller mindre enn tre uker etter hans innsettelse etter en episode der ministeren løsnet skudd mot en sivil bil i trafikken i Santiago. Prats avgang førte til at den langt mer regimekritiske general Augusto Pinochet overtok hans plass som forsvarssjef.

Den 22. august 1973 vedtok det chilenske parlamentet med flertall sikret av CODE, en meget kritisk uttalelse hvor det het at landets militære måtte stoppe de pågående antidemokratiske prosessene utført av landets regjering. Denne skinnprosessen ble blant annet begrunnet i reformene som ble iverksatt i militæret. Uttalelsen hevdet også at regjeringen forsøkte å føre landet i en totalitær retning. Svaret fra Allende kom to dager senere, den 24. august. I Allendes svar til vedtaket i parlamentet slo Allende fast at parlamentet ikke kunne avsette ham, ettersom vedtaket ikke oppfylte grunnlovens krav om 2/3 flertall. Allende kritiserte i skarpe ordelag det han kalte en oppvigling til et nært forestående coup d'état.

Militærkuppet

Ledelsen i den chilenske militærjuntaen som 11. september 1973 begikk statskupp mot den sittende chilenske regjeringen.

Klokken 0700 lokal tid den 11. september 1973 tok den chilenske marinen kontroll over Valparíso, og stengte landets radio- og tv-signaler. President Allende ble informert om de pågående aksjonene, og dro umiddelbart til presidentpalasset med sine sikkerhetsvakter, omtalt som GAP. En time etter de første aksjonene var de fleste radio- og TV-stasjonene i Santiago stengt, og luftvåpenet slapp bomber over de få gjenværende stasjonene. Som følge av manglende informasjon var ikke Allende klar over omfanget av opprøret på dette tidspunktet.

En av Allendes viktigste støttespillere var admiral Montero som var øverstkommanderende for sjøforsvaret. Imidlertid hadde kuppmakerne sabotert hans kommunikasjonskanaler, og han ble dermed ute av stand til å bistå Allende. Både forsvarsminister Orlando Letelier og de regjeringslojale øverste lederne for politiet fikk imidlertid kontakt med Allende, og dro mot presidentpalasset. Der ble Letelier arrestert av kuppmakerne, og ble kuppets første fange.

Allende trodde på dette tidspunktet at forsvarssjef Pinochet var lojal til regjeringa, og forsøkte å oppnå kontakt med generalen uten å lykkes. På dette tidspunktet ledet Pinochet kuppmakerne.

Klokken 0900 lokal tid erklærte militæret kuppet for vellykket, mens Allende på sin side blankt avslo å fratre som landets valgte president. Allende ble rådet til å søke tilflukt utenfor Santiago for deretter å bygge en motstandsbevegelse som kunne slå tilbake mot kuppmakerne. Allende avslo dette, og barrikaderte seg sammen med sine GAP-styrker i presidentpalasset. I løpet av formiddagen beordret militærledelsen at presidentpalasset skulle bombes. På dette tidspunktet, rundt 1300 lokal tid, holdt Allende sin avskjedstale der han proklamerte at han ikke vil la seg true til å gå av som landets president. Pinochet beordret hæren til å angripe presidentpalasset med bakkestyrker, men disse måtte trekke seg tilbake etter å ha møtt kraftig skarpskytterild fra presidentens vaktstyrke. Forsvarerne av presidentpalasset holdt stand i flere timer, men ble overmannet rundt klokken 1430. Like etter ble Allende erklært død.

Omstendighetene rundt hans død er omstridte, men den offisielle forklaringen er at Allende like før palasset ble stormet valgte å ta sitt eget liv med en AK-47. Denne påstanden er blitt gjenstand for stor debatt, og i 2011 ble Allendes levninger etter krav fra store deler av chilensk sivilsamfunn, undersøkt av en internasjonal gruppe med eksperter. Denne vurderingene konkluderte med at presidenten mest sannsynlig tok sitt eget liv. Etter det kraftige jordskjelvet i Chile i 2010, ble en 300 sider lang rapport om Allendes død funnet i et privat hjem. Etter undersøkelser av to chilenske obdusenter konkluderte disse med at presidenten ble skutt med en lavkaliber pistol før skuddet med AK47'en.

General Augusto Pinochet ledet an i militærets statskupp mot den demokratisk valgte Allende-regjeringa 11. september 1973. Her håndhilser han på USAs utenriksminister Henry Kissinger.

Internasjonal innblanding

Kort tid etter at kuppet var gjennomført, verserte rykter og spekulasjoner om amerikansk innblanding i planlegging og gjennomføring av kuppet. USA hadde allerede før Allende ble valgt som president i 1970 investert vesentlige ressurser i den konservative kandidaten. Som en del av den amerikanske anti-kommunistiske linja passet Allendes demokratiske valgseier svært dårlig, og dette var med på å gi de som mistenkte amerikanerne vann på mølla. Som følge av disse påstandene ble amerikansk involvering i kuppet gjennomgått ved flere anledninger i forskjellige amerikanske instanser. I år 2000 dokumenterte en rapport fremlagt av National Intelligence Council hvordan Richard Nixon og Henry Kissinger beordret CIA gjennom hele Allendes presidentperiode til å arbeide for å svekke tilliten og støtten til den valgte regjeringa.

10. september 2021 ble tidligere klausulerte australske dokumenter fra årene 1970-1973 offentliggjort. Der fremgikk det bevis for at daværende utenriksminister i Australia, William McMahon etter Allendes valgseier var i dialog med CIA om involvering i det forestående kuppet mot Allende-regjeringa, og ga klarsignal på vegne av Australias regjering.

Ettermæle

Den chilenske visesangeren Victor Jara (1932-1973) ble et av de sterkeste symbolene på Pinochet-regimets brutalitet. Jara ble henrettet på nasjonalstadionet i Santiago 15. september 1973.

Kort tid etter at statskuppet var vellykket forbød landets nye militærjunta alle partier som tidligere hadde støtte opp om Salvador Allende. Hardest rammet dette sosialistene og kommunistene. Utstrakt forfølgning av meningsmotstandere fant sted, og en rekke ledende personligheter tilhørende den politiske venstresiden ble arrestert og enkelte anslag hevder at så mange som 40.000 ble holdt i arrest på det chilenske nasjonalstadionet i sentrum av Santiago. Her ble mange utsatt for tortur, blant dem den anerkjente chilenske visesangeren Victor Jara. Kjent for sine sosialistiske og kommunistiske sympatier ble Jara ansett for å være en trussel mot det nye regimet. Først ble Jaras fingre og hender maltrakterte, før han ble henrettet med ett skudd mot tinningen. Jaras kropp ble deretter skjendet med 44 skudd. 70 personer ble henrettet på nasjonalstadionet i Santiago som i nyere tid er omdøpt til Victor Jara Stadion.

Totalt ble mer enn 3000 mennesker myrdet under de påfølgende 17 årene med militærdiktatur. Anslagsvis 28.000 chilenere ble arrestert som politiske fanger, og opposisjonelle såvel som kunstnere og pressefolk ble utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. Det chilenske demokratiet ble avskaffet, og Augusto Pinochet ble først forsøkt stilt for domstolene på slutten av 1990-tallet. 10. oktober 1998 ble Pinochet arrestert i London etter at det var blitt utstedt internasjonal arrestordre mot ham og satt i husarrest. Etter flere rettslige runder der den tidligere presidentens immunitet ble opphevet, ble en straffeprosess igangsatt i 2006. Pinochet døde søndag 10. desember 2006 av hjerteinfarkt i en alder av 91 år. Han rakk aldri å bli dømt for anklagene mot ham.