Språkspill

Språkspill er et filosofisk begrep etablert av Ludwig Wittgenstein. Det viser til enkle eksempler på språkbruk og «de handlingene som språket er vevd sammen med».

Beskrivelse

Wittgenstein brukte begrepet språkspill blant annet for å betegne ulike former for språk, enklere en språket i seg selv. Begrepet brukes for å belyse «menneskespråkets vesen» og hvordan betydning oppstår. I Filosofiske undersøkelser starter han med et lengre sitat fra Augustins Bekjennelser. Augustin viser til at han lærte språket ved at en lærer pekte på en gjenstand, og så uttalte ordet. For eksempel kunne man se for seg at læreren pekte på en stein, og så uttalte ordet «stein». Dette er en måte å se språket på som Wittgenstein finner problematisk. Likevel ligger dette eksemplet tett opptil hva han mener med språkspill. Han snakker om to forskjellige leker, eller fremgangsmåter, som barn lærer språk på, disse kaller han språkspill: «Eleven benevner gjenstandene. Det betyr at han uttaler ordet når læreren peker på steinen» og «Eleven gjentar ordene etter læreren [uten at gjenstandene er tilstede]».
I tillegg skriver han «[...] helheten av språk og de handlingene som språk er vevd sammen med, kommer jeg til å kalle språkspill» (FU 7). Her er det vesentlig at han inkluderer «handlingene». Det å forstå et språk betyr ikke bare at man kan benevne ting i virkeligheten, men også at man kan bruke det i praksis. Man må vite hvordan det brukes. På denne måten er språkspillet en del av livet til alle mennesker. «Å forstå et begrep er derfor å delta i en bestemt livsform.» (FU s. 41).

Eksempel

Det klassiske eksemplet på et språkspill er det såkalte "byggerens språk" presentert i §2 i Filosofiske undersøkelser.

«La oss nå tenke oss et språk som stemmer med den beskrivelsen Augustin har gitt av det: Språket skal tjene kommunikasjonen mellom en A som er i ferd med å bygge, og en B som er hans håndlanger. A oppfører en bygning av byggesteiner; til sin rådighet har han blokker, søyler, plater og bjelker. B skal rekke byggesteinene til ham, nemlig i den rekkefølgen som A trenger dem i. De betjener seg da av et språk bestående av ordene: «blokk», «søyle», «plate», «bjelke». A roper ut ordene; – B kommer med den steinen som han har lært å komme med på dette ropet.» (FU 2).

Litteratur

• Wittgenstein, Ludwig. Filosofiske Undersøkelser. Oslo: Pax, 1997.