Sphoṭa (sanskrit; devanagari: स्फोट, Mal:IPA-sa; «sprengning, åpning, ansporing») er et viktig konsept i den indiske grammatiske tradisjonen Vyakarana. Det er knyttet til problemet med taleproduksjon, hvordan sinnet ordner språklige enheter i sammenhengende diskurs og semantikk.

Teorien om sphoṭa knyttes til Bhartṛhari (ca 5. århundre[1]). Han nevnes i 670-årene av den kinesiske reisende Yiying. Bhartṛhari er forfatteren av Vākyapadīya («[avhandling] om ord and setninger»).

Referanser rediger

  1. ^ "Bhartrihari was long believed to have lived in the seventh century CE, but according to the testimony of the Chinese pilgrim Yijing [...] he was known to the Buddhist philosopher Dignaga, and this has pushed his date back to the fifth century CE."Edward Craig, red. (1998), Routledge encyclopedia of philosophy, Taylor & Francis, s. 764, ISBN 978-0-415-16916-5, https://books.google.com/books?id=VQ-GhVWTH84C&q=long+believed&pg=PA764