Spanias historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
Spanias historie er i særlig grad kjent for tre forhold: At Spania fra 711 til 1492 var en del av den muslimske verden; at landet som sjøfartsnasjon i de følgende århundrene var en europeisk stormakt og verdensomfattende imperiebygger; og at landet inntil 1975 var en fascistisk diktaturstat under general Franco som følge av den spanske borgerkrigen 1936-39.
Historien omfatter fra de tidligste tider hele halvøya Iberias historie (og går dermed noe over i Portugals historie), da det ikke er før i middelalderen at man kan snakke om Spania som en selvstendig og uavhengig enhet slik man kjenner landet i dag.
Forhistorisk tid rediger
Arkeologiske funn antyder at Iberia var et av områdene i Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved Atapuerca har man funnet spor av bosetninger som dateres til ca. én million år før i dag. Man har funnet flere forskjellige sorter tidlige mennesker i området, blant annet Homo heidelbergensis og Homo erectus.
Det var i Spania man i 1848 fant det første eksemplaret av Homo neanderthalensis. Neandertalerbosetninger i Spania har senere blitt datert ca. 30 000 år tilbake i tid, noe som gjorde at arkeologer måtte utvide det antatte tidsrommet for neandertalernes eksistens.
Det moderne mennesket kom til Iberia for ca. 35 000 år siden. Fra steinalderen eksisterer det flere huler med hulemalerier, blant annet i Catalonia. Det mest kjente stedet med hulemalerier er Altamira i Cantabria. Hulemaleriene her dateres til mellom 16 000 og 9 000 år f.Kr.
Indoeuropeisk innvandring rediger
Fra og med bronsealderen i det første årtusen f.Kr., begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia. På 700-tallet f.Kr. vandret keltiske stammer inn i Iberia og begynte å fortrenge baskerne og ibererne som bodde der fra før.
Samtidig begynte gresk og fønikisk kolonisering av den iberiske middelhavskysten. Denne koloniseringen resulterte i byer som Tartessos i sørvest, og delte Iberia i to distinkte kulturelle deler: den gresk-fønikiske middelhavskysten og den keltiske atlanterhavskysten.
Den greske og fønikiske koloniseringen fikk etterhvert konkurranse av karthagensk kolonisering. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrigen, 264–241 f.Kr., gikk provinsen Sicilia tapt til romerne, noe som førte til en opptrapping av koloniseringen av Iberia. Det karthagenske nærværet i Iberia førte blant annet med seg grunnleggingen av byen Karthago Nova, dagens Cartagena.
Romersk Hispania rediger
Utdypende artikkel: Hispania
Karthagos nederlag i den andre punerkrig førte til at romerne tok styringen på Den iberiske halvøy i 201 f.Kr. Den lokale motstanden mot romernes styre var stor; det var ikke før under keiser Augustus' regjeringstid (27 f.Kr. – 14 e.Kr.) at den romerske kontrollen ble total.
Iberia ble delt inn i de to provinsene Hispania Citerior på østkysten ned til Cartago Nova og Hispania Ulterior i sørvest. Romerne sørget for å inkludere den iberiske overklassen i administrasjonen av provinsene, noe som bidro til å minske motstanden mot romerne. På tross av dette kom det til enkelte organiserte opprør, men disse ble alle slått ned av de romerske legionene.
Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den iberiske halvøy. Flere byer, som Zaragoza, Mérida og Valencia ble etablert, og allerede eksisterende byer, som Porto, vokste i takt med den økende handelen. Hispania fungerte sammen med Sicilia som Romas kornkammer, dessuten ble det importert blant annet olivenolje, gull, vin og ull derfra.
Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av den opprinnelige befolkningen i Iberia ble også assimilert inn i den latinske delen av befolkningen, og i løpet av det første århundre e.Kr. fikk disse fulle romerske borgerrettigheter. De romerske keiserne Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius var alle født i Hispania.
Kristendommen kom til Hispania relativt tidlig, og i løpet av det andre århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, mot slutten av det fjerde århundret, ble den utbredt i hele Iberia, og utkonkurrerte de lokale gudene.
Iberia i folkevandringstiden rediger
_01.jpg)
I folkevandringstiden ble de romerske grensene hardt presset, og på starten av 400-tallet kom vandalene og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren Honorius måtte bruke vestgotisk hjelp for å gjenvinne kontrollen over Hispania, og som takk for hjelpen fikk vestgoterne et område i Aquitaine i Gallia.
Vestgoterne krysset snart Pyreneene og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang tid før vestgoterne ble den dominerende gruppen, og de andre folkegruppene ble presset ut av halvøyen i løpet av det tredje århundre. Under ledelse av kong Eurik ble de forskjellige vestgotiske fraksjonene samlet i et sterkt rike, og i 475 måtte romerne godta full uavhengighet for det nye vestgotiske riket.
På starten av 500-tallet førte konflikter med frankerne til at hovedstaden Toulouse og områdene nord for Pyreneene måtte oppgis. I perioden 511–526 ble vest- og Østgoterne samlet under Teoderik den store, men etter hans død ble riket splittet. Etter en periode med Barcelona som maktsentrum i Det vestgotiske riket ble Toledo ny hovedstad.
Det vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristendommen, men da kong Reccared I lot seg døpe i 587, fulgte størstedelen av adelen kongens eksempel. Dette førte til at den katolske kirke etterhvert fikk mer makt i Iberia, noe som kulminerte med synoden i Toledo i 633 der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge en ny konge etter den gamle kongens død.
Vestgoterne beholdt i større grad de romerske lovene og det romerske maktapparatet enn de andre germanske stammene som overtok de forskjellige delene av Vestromerriket. Den vestgotiske overklassen beholdt sin egen kultur og språk, noe som gjør at det finnes få spor av vestgotiske innslag i dagens spanske språk.
Al-Andalus og Córdoba-kalifatet rediger
Utdypende artikkel: Al-Andalus
Tidlig på 700-tallet hadde det muslimske kalifatet ekspandert inn i Nord-Afrika og kontrollerte hele den afrikanske Middelhavskysten. I 711 dro generalen Tariq ibn-Ziyad over Gibraltarstredet for å gripe inn i den vestgotiske borgerkrigen. Kong Roderik og vestgoterne ble slått i et slag den 20. juli, og Tariq inntok raskt Córdoba og Toledo. Året etter kom en ny styrke under Musa ibn Nasayr over til Iberia, og i løpet av de neste årene ble størstedelen av halvøyen erobret. Ekspansjonen nordover fortsatte til Karl Martell og frankerne seiret over den muslimske hæren i slaget ved Poitiers i 732.
Al-Andalus det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre, var underlagt kalifatet i Bagdad. I 750 fikk en flyktende prins fra Umayyadenes kalifat i Damaskus, Abd ar-Rahman I kontroll . I 756 erklærte han seg som emir av Córdoba og grunnla det som senere ble Córdoba-kalifatet. Dette riket nådde sitt høydepunkt under Abd-ar-Rahman III, som erklærte seg selv som kalif i 929. Hundre år senere fragmenterte dette i en flere såkalte "taifa" kongedømmer.
Som en følge av båndene til den arabiske verden opplevde Spania i denne perioden stor økonomisk, teknologisk og kulturell vekst. Jødiske og arabiske lærde i Spania og miljøet rundt disse fikk stor betydning for spredningen av gresk vitenskap og filosofi til Europa.
Det muslimske styret under umayyadene var preget av toleranse for kristne og jøder. Dette forandret seg da berbere fra Marokko fikk kontroll.
Reconquista rediger
Utdypende artikkel: Reconquista
Den kristne gjenerobringen av Iberia startet med den vestgotiske kongen Pelayo, som etablerte kongedømmet Asturia i nordvest på midten av 700-tallet.
Etter en serie borgerkriger i første halvdel av det ellevte århundre kollapset Córdoba-kalifatet i 1031. Kalifatet ble etterfulgt av flere taifaer, svake småstater som delvis kriget mot hverandre, delvis ikke kunne stå imot press fra de kristne statene i nord. Frankerne hadde allerede under Karl den store etablert en såkalt grensemark (kalt Marca Hispanica) nord i Iberia, flere stater som skulle fungere som en buffersone mot muslimene. Disse statene utviklet seg senere til statene Navarra, León, Castilla og Aragón.
De kristne statene presset muslimenes nordgrense sydover, men det var ingen entydig kamp kristne mot muslimer. I flere tilfelle allierte kristne seg med muslimer, og de kriget med hverandre.
I høymiddelalderen førte korstogene med seg pavelig støtte til gjenerobringen. Ridderordener fra hele Europa dro til Iberia for å delta i kampene, og i slaget ved Las Navas de Tolosa i 1212 slo en kristen koalisjon en muslimsk hær og påførte muslimene et tap på 100 000 mann. Dette satte fart på gjenerobringen, og i 1250 ble hele Portugal gjenerobret.
Det siste muslimske området i Iberia var Granada, som ble erobret i starten av 1492. Dette ble slutten på det muslimske nærværet i Spania. Erobringen ble fulgt av forfølgelser av muslimer og jøder. De hundretusenvis som ikke lot seg konvertere til katolisismen ble fordrevet. Seierherrene i denne krigen var Castilla og Aragón, to stater som var blitt forent da kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla giftet seg i 1469. Unionen av disse to statene utviklet seg til den moderne staten Spania.
Fordrivelsen av jødene rediger
Den 31. mars 1492 ble Alhambradekretet for forvisningen av jødene utstedt.[1] Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.[1] Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.[2] Mange av de gjenværende som conversos eller marranos (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om limpieza de sangre, «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».[3]
De fordrevne jødene ble tatt i mot av den osmanske sultanen. Mange slo seg ned i Thessaloniki (Salonika) hvor de dannet et betydelig sefardisk samfunn som besto til holocaust i Hellas under andre verdenskrig. Thessaloniki var i 400 år en hovedsakelig sefardisk by inntil den ble innlemmet i Hellas og etnisk greske flyktninger slo seg ned rundt 1923.[4]
Spania blir en verdensmakt rediger
Christofer Columbus' ekspedisjon med India som mål i 1492 ble startskuddet i den spanske dominansen i den nye verden. Tordesillastraktaten av 1494 gav størstedelen av Amerika til spanjolene, dette ble fulgt opp av conquistadorenes erobring av store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Mektige riker som Inkariket og Aztekerriket ble overtatt av spanjolene og senere kolonisert. Dette førte til en enorm strøm av gull og sølv hjem til Spania. Det amerikanske gullet ble en viktig faktor i Spanias dominans i Europa på 1500- og 1600-tallet.
I 1516 ble habsburgeren kjent som Karl V (Karl I. av Spania) konge i Spania. Samtidig var han keiser av det tysk-romerske rike, i tillegg til å være hertug av de burgundiske områdene. Dette medførte at Karl var Europas sterke mann og at Spania var en del av verdens mektigste imperium.
Karl abdiserte i 1556, og den spanske og nederlandske delen av riket tilfalt sønnen Filip II. Europa var på denne tiden rammet av religiøse strider, men i Spania holdt man seg trofast til den romersk-katolske lære. Problemene var større i Nederlandene, der man var svært misfornøyde med det spanske styret. Hard skattlegging og spansk intoleranse mot de nederlandske kalvinistene gjorde at åttiårskrigen brøt ut i 1568. Denne krigen krevde store ressurser fra spanjolene, og inkluderte blant annet Den spanske armadas forsøk på en invasjon av England. Stridighetene i Nederlandene skulle vise seg å vare helt frem til 1648, da De forente Nederlandene ble anerkjent av Spania.
I 1580 kom Spania i union med Portugal. Dette bidro til at ressurser fra det portugisiske koloniimperiet kom Spania til gode, men utover på 1600-tallet ble de økonomiske problemene store. En høy inflasjon og en svak innenlandsøkonomi kombinert med forfølgelser og utvisninger av de ofte ressurssterke jødene og maurerne førte til flere økonomiske krakk i denne perioden.
Filip IIs sønn Filip III overtok styringen av landet ved farens død i 1598. I 1618 ble Spania involvert i tredveårskrigen, noe som bidro til å ødelegge Spanias stormaktsstatus. I 1621 ble Filip IV konge, og han fortsatte farens aggressive utenrikspolitikk. Dette førte til opprør i Portugal og Catalonia i 1640 og de portugisiske områdene gikk tapt.
Denne perioden blir også kalt «den spanske gullalder» på grunn av de mange kulturelle høydepunktene fra siste halvdel av 1500- og utover på 1600-tallet. Kulturpersonligheter som El Greco, Miguel de Cervantes og Diego Velázquez levde og virket i habsburgernes regjeringstid.
Spania i opplysningstiden rediger
Ved den siste habsburgkongen Karl IIs død i 1700 startet den spanske arvefølgekrigen. Karl hadde utpekt den franske kongen Ludvig XIVs barnebarn Philippe som sin etterfølger, noe hverken de andre europeiske stormaktene eller habsburgerne kunne godta. Denne krigen varte frem til 1713 og endte med at Philippe ble konge av Spania som Filip V. Filip mistet imidlertid arveretten til den franske tronen som en del av fredsavtalen, noe som forhindret en fremtidig union mellom landene.
Omfattende reformer av statsapparatet ble igangsatt av Filip. Spania hadde hatt en desentralisert politisk struktur med regionale parlamenter, dette ble nå omgjort og hele riket ble organisert etter kastiljansk modell. Filip hentet også inn dyktige franske og italienske ministre som erstatning for den korrupte spanske adelen.
Filip hadde store utenrikspolitiske ambisjoner og deltok i mange kostbare kriger. I Den polske tronfølgekrig greide Filip å gjenerobre tapte italienske besittelser og gav dem til sønnen Karl (senere Karl III av Spania). I 1743 trakk Filip seg tilbake fra styret av Spania og overlot ansvaret til ministeren, Zenón de Somodevilla y Bengoechea, marki av Ensenada. Somodevilla viste seg å være en dyktig statsmann, som gjennomførte en rekke reformer.
Filip ble etterfulgt av sønnen Ferdinand VI i 1746. Ferdinand var en svak hersker som overlot mesteparten av styret til familie og byråkrater. Utenrikspolitisk førte Ferdinand en nøytral linje, og Spania holdt seg derfor utenfor syvårskrigen. Dette endret seg etter Ferdinands død i 1759, da halvbroren Karl III kom på tronen. Karl III førte Spania inn i syvårskrigen i 1761, men etter en serie med nederlag mot Storbritannia måtte Spania avstå blant annet Florida.
Karl III fortsatte Ferdinand VIs arbeid med å redusere kirkens makt i Spania. Ferdinand VI hadde sørget for at Spania selv fikk rett til å utpeke sine biskoper, men i 1767 sørget Karl III for å utvise alle jesuitter fra landet. Den spanske inkvisisjonens arbeid ble også kraftig trappet ned.
Karl III var også tilhenger av frihandel. Han gikk bort fra proteksjonismen som hadde preget spansk handelspolitikk i flere århundrer, og liberaliserte kornhandelen i 1765. Dette slo imidlertid uheldig ut og førte til skyhøye kornpriser i Spania med påfølgende opptøyer i 1766. I 1777 ble greven av Floridablanca ny sjefsminister. Floridablanca fulgte opp kongens frihandelspolitikk med å tillate de spanske koloniene å handle direkte med andre land. Handelsavtaler ble underskrevet med Marokko og Det osmanske rike, og en sentralbank ble etablert.
Spansk suksess i den amerikanske uavhengighetskrigen førte til at Spania gjenvant store deler av territoriene som gikk tapt i syvårskrigen.
I 1788 døde Karl III, og tronen gikk videre til den nest eldste sønnen Karl IV. Karl IV var notorisk uinteressert i politikk, og overlot styret til dronningen, Maria Louisa. Revolusjonen i Frankrike i 1789 gjorde at mange så med skepsis på Floridablanca og hans liberale holdninger, noe som førte til at han ble avsatt og fengslet i 1792. Dronningen plasserte da sin elsker Manuel Godoy i stillingen som sjefsminister. Godoy og dronningen gikk så inn for å omgjøre reformene til Floridablanca.
Napoleonskrigene rediger
Utdypende artikkel: Napoleonskrigene
Etter henrettelsen av Ludvig XVI i 1792 invaderte Spania Frankrike. Dette ble en solid fiasko, og franske tropper erobret Navarra. Godoy gav da opp krigen og undertegnet en fredsavtale med franskmennene i 1795.
Godoy snudde nå helt om og gav opp alliansen med Storbritannia og Østerrike. I 1796 inngikk han en avtale med franskmennene, og som motytelse fikk han frie hender til å øke den spanske innflytelsen i Italia. Bruddet med britene resulterte imidlertid i at den britiske flåten innledet en blokade av Spania, noe som førte til at det spanske fastlandet ble avskåret fra koloniene. Alliansen med franskmennene førte også med seg en grensekrig med Portugal, da den portugisiske regjeringen nektet å avslutte handelen med britene til tross for et fransk ultimatum.
Da Napoleon planla en invasjon av England i 1805 var den spanske flåten viktig, fordi den skulle gå sammen med den franske i Atlanterhavet. På vei dit ble imidlertid den franske middelhavsflåten og den spanske flåten overrasket av britene under Lord Nelson og i det påfølgende slaget ved Trafalgar gikk den spanske flåten tapt. Denne katastrofen gjorde at spanjolene begynte å tvile på nytten av en allianse med Napoleon.
Etter at Napoleon hadde overvunnet Preussen i 1807 økte Godoys lyst til å gjenoppta alliansen, og året etter invaderte Frankrike og Spania i fellesskap Portugal. Portugal ble enkelt erobret, men folket i Spania var gått lei av den stadige krigføringen. En mobb arresterte Godoy og like etterpå gikk kongen av. Sønnen Ferdinand VII overtok, men ble snart tvunget av Napoleon til å abdisere. Napoleon plasserte i stedet sin egen bror Joseph Bonaparte på tronen.
Innsettelsen av Joseph Bonaparte førte snart til et opprør, noe som ble slått hardt ned på av de franske troppene som okkuperte landet. Restene av den spanske hæren slo seg sammen med hertugen av Wellington og portugiserne i et forsøk på å drive franskmennene ut og gjeninnsette Ferdinand. Dette førte til en langvarig geriljakrig, der det ble opprettet en provisorisk «fri» spansk regjering i Sevilla. Etter en fransk offensiv måtte denne regjeringen flykte til Cádiz, der den hadde sete resten av krigen.
I 1812 utarbeidet juntaen en grunnlov. Denne var relativt liberal og erklærte Spania som et konstitusjonelt monarki. Samtidig ble inkvisisjonen avskaffet, allmenn stemmerett for menn ble innført og ytringsfrihet ble garantert. Grunnloven garanterte imidlertid ikke religionsfrihet, frafall fra den katolske tro ble betraktet som kjetteri og gjort straffbart.
Wellington erobret Spania for godt i 1813, og ved Napoleons fall året etter ble Ferdinand sluppet fri. Ved tilbakekomsten til Spania var det store spørsmålet om kongen skulle anerkjenne den nye grunnloven, og til manges store skuffelse valgte han å ignorere den og heller gjeninnføre eneveldet.
Spania på midten av 1800-tallet rediger
.jpg)
Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britiske blokaden under Napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg. I 1810 erklærte juntaene i Buenos Aires og Caracas seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å ta tilbake kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Spansk fremgang i begynnelsen ble fulgt av nederlag da de revolusjonære under ledelse av Simon Bolivar slo spanjolene i en serie slag i andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at Argentina, Chile, Venezuela og Colombia ble uavhengige.
I 1820 samlet kongen en hær i Cádiz med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av Rafael del Riego gjorde mytteri og førte hæren inn i Andalucía, med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet.
Den nye radikale regjeringen kom til makten i 1823, noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale idéene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, Ludvig XVIII, gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske tropper kunne med letthet erobre Madrid og gjeninnsette Ferdinand.
Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et dekret som gjorde at Ferdinands datter Isabella kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror Carlos, noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro.
Etter militær fremgang for Carlos og carlistene sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella, forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general Baldomero Espartero utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i 1843 da han måtte flykte fra landet.
Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i 1849. Den politiske uroen fortsatte, og i 1854 brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på Leopoldo O'Donnell, som beholdt makten i nesten fem år.
To opprør i 1866 og 1868 ledet av Juan Prim førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en republikk ble Prim utnevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk. Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat. En av de mange kandidatene var den tyske prinsen Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til den fransk-tyske krig i 1870.
Tronen gikk til den italienske prinsen Amadeus av Savoia. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar 1873 gav han opp og forlot landet.
Den første spanske republikken rediger
Utdypende artikkel: Den første spanske republikken
Dagen etter at Amadeus forlot landet og abdiserte erklærte det spanske parlamentet landet som republikk. De republikanske lederne hadde egentlig planlagt en føderasjon, men intern uenighet i parlamentet gjorde at spørsmålet om statens oppbygning ble utsatt. Til slutt vant den føderasjonsvennlige fløyen gjennom.
Republikken ble kortvarig og fungerte bare i elleve måneder. Det var flere grunner til dette. Uro i de væpnede styrker, uro i Catalonia, press fra kirken, intern krangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk bidro til å velte republikken. I løpet av de elleve månedene med republikk hadde Spania hele fire forskjellige presidenter.
Den 4. januar 1873 gikk republikken under i kaos. General Manuel Pavía avsatte da regjeringen og oppløste parlamentet. Pavía ønsket en ny, bred samlingsregjering, men da få partier var interesserte i å samarbeide med ham, fikk den nye regjeringen ingen legitimitet. Francisco Serrano ble utpekt til president, samtidig som borgerkrigslignende tilstander utviklet seg.
Mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn Alfonso utpekt til ny konge av Spania av general Martínez Campos og hentet hjem fra sitt eksil. Resten av hæren unnlot å gripe inn da Campos gikk inn i Valencia i Alfonsos navn, noe som ble den endelige avslutningen på republikken. I 1875 ble Alfonso formelt erklært som Spanias konge.
Restaurasjonen rediger
På denne tiden vokser kapitalismen fram, og med den arbeiderklassen. En ny grunnlov av 1876 gjorde landet til et konstitusjonelt monarki, med et tokammersystem. og Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover og stillingen som øverstkommanderende for hæren. Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system.
I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politiske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt proteksjonistiske politikken bidro også til dette. Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Catalonia og i de baskiske områdene.
Et kubansk opprør i 1868 hadde gjort slutt på slaveriet i de spanske koloniene. I 1898 kom det til krig mellom Spania og De forente stater, en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene – Filippinene, Puerto Rico og Cuba – gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs. Av en befolkning på rundt 16 millioner utvandret 1 1/2 million til Sør-Amerika mellom 1900 og 1915, samtidig som det var store folkeforflytninger internt i Spania. Lutfattige jordbruksarbeidere ble trukket til industriområdene, særlig til Baskerland og Cataluña. Spania ble mer heterogent men også mer konfliktfylt. Forskjellene mellom rike og fattige ble tydeligere. Aktive anarkistiske fagforeninger bidro til at 8-timers arbeidsdag ble vedtatt, i forkant av resten av Europa.[5] Likevel var den sosiale strukturen fortsatt gammeldags, bare 35% av befolkningen var sysselsatt, fortsatt var de aller fleste i jordbruket. Middelklassen av profesjoner og selvstendig næringsdrivende vokste.
Spania fortsatte å være et katolsk land med et tallrikt presteskap og mange klostre. Kirken var særlig godt representert i nord. Kirken var konservativ, rik og dominerte innen all utdanning. Tidlig på 1900-tallet var 1/3 av alle skolebarn på lavere trinn og 80% av alle på høyere trinn i katolske skoler. Mange var dem som underviste var lite skolerte men svært engasjerte tilhengere av Bibelens bokstav og samfunnets tradisjoner.[5]
Under Alfonso XIIIs styre så Spania flere opprør og store streiker. Mobilsering i forbindelse med utenrikspolitiske erobringstokter i Marokko, en krig sterkt mislikt av størstedelen av befolkningen som ikke ville ha flere kolonialistiske eventyr, førte til oppstand i Barcelona i 1909, noe som skulle bli kjent som den tragiske uken.
I 1921 ble et overilt spansk angrep i Annual i det nordøstlige Marokko, slått tilbake av berbere ledet av Abd-el-Krim. Det var mer enn 12 000 falne. I Spania eksploderte misnøyen med regjeringen.[5] Tapet førte sammen med økonomisk krise til at Alfonso XIII valgte å støtte et diktatur under general Miguel Primo de Rivera. Dette betydde slutten for det konstitusjonelle monarkiet i Spania. Diktatoren ga seg selv store fullmakter, parlamentet - Cortes - ble oppløst og han erklærte "krigstilstand". Militære fikk ansvar for provinsene, konfliktene i arbeidslivet ble mindre omfattende, økonomien var bra og de åtte første årene av diktaturet ga stabilitet.[5] Men etter bankkrisen der pesetaen stupte, samlet de misnøyde seg mot regimet, og under store folkelige protester mot Riveras styre trakk Alfonso sin støtte til Rivera og han ble avsatt i 1930. Særlig bybefolkningen var imidlertid svært misfornøyde med kongens befatning med diktaturet og ved valget i 1931, vant republikanerne som dominerte i byene, der stemmeretten var reell. Alfonso forlot landet, men oppga ikke tronen før like før sin død i 1941 da han formelt abdiserte til fordel for sin sønn Juan Carlos.
Den andre spanske republikken rediger
Utdypende artikkel: Den andre spanske republikken
«Den annen republikk» er navnet på perioden fra 1931 til 1939. En provisorisk regjering av representanter fra de republikanske partiene og sosialister overtok. Tilsynelatende var det stor enighet om behovet for å bryte med en monarkistisk despotisk praksis. Det var forventninger om sosial revolusjon, jordbruksreform og at arbeiderbevegelsen skulle få spille en sentral rolle; om en korreksjon av kirkens dominans i samfunnet, endringer i hæren, folkeopplysning for å bygge et demokratisk samfunn, og sist, men ikke minst et politisk svar på Spanias spesielle regionale utfordringer. Alt dette ønsket man å endre i løpet av få år. Den nye spanske konstitusjonen vedtatt før utgangen av 1931,[5] var inspirert av den franske, svært progressiv, garanterte full stemmerett til kvinner, rett til skilsmisse, full separasjon av stat og kirke og ytringsfrihet. Adelen mistet også sin spesielle status. Catalonia og Baskerland fikk en autonom status.
Den reformvennlige regjeringen provoserte kirken og de militære, og i 1932 forsøkte General José Sanjurjo seg på et mislykket statskupp mot den venstreorienterte regjeringen til Manuel Azaña.
På tampen av 1933 vant den høyreorienterte José María Gil-Robles valget, noe som førte til en bølge med streiker fra sosialistene året etter. Urolighetene førte også til flere oppstander, som ble brutalt slått ned av general Francisco Franco.
I 1936 vant en allianse av venstrepartier valget. Senere på året økte den politiske volden mellom ekstremister på begge sider, samtidig som oppslutningen til fascistpartiet Falangen økte kraftig. Dette partiet var inspirert av Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland.
Den spanske borgerkrigen rediger
Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig
På grunn av urolighetene i 1936 hadde regjeringen fryktet et militærkupp, og hadde derfor sendt flere høyere offiserer i eksil. Francisco Franco var blitt sendt til Kanariøyene, men dro den 17. juli til Spansk Marokko for å ta kontroll der. Samtidig startet andre militære ledere opprør i andre deler av landet. Kuppet var ment å være raskt og effektivt, men regjeringen greide å beholde kontrollen i store deler av landet, inkludert de største byene. Kuppet utviklet seg deretter til å bli en regulær borgerkrig.
Den venstreorienterte regjeringen fikk støtte av moderate, demokratiske krefter, i tillegg til stor internasjonal sympati. Spesielt kommunister og sosialister fra hele verden dro til Spania som frivillige for å kjempe på regjeringens side. Mot regjeringen sto nasjonalistene, som stort sett bestod av militære, monarkister, katolikker og fascister.
Kamphandlingene under borgerkrigen skulle bli et dystert forvarsel for hva som var i vente i andre verdenskrig noen år etterpå. Brutaliteten var stor på begge sider, og de sivile tapstallene var høye. Starten av krigen førte med seg massakrer på politiske opponenter som var uheldige nok til å befinne seg på feil side av frontlinjen, blant annet ble dikteren Federico García Lorca henrettet på dette viset. En av de mest kjente episodene under borgerkrigen er den tyske Legion Condors terrorbombing av byen Guernica, noe som inspirerte Pablo Picasso til å male sitt berømte maleri.
Kampene under borgerkrigen var jevne med offensiver fra begge sider, men nasjonalistene hadde hovedinitiativet. Støttet av forsyninger og materiell fra Tyskland og Italia kunne den nasjonalistiske lederen Franco sakte, men sikkert erobre regjeringskontrollert territorium. Ting gikk imidlertid sakte, og Madrid måtte beleires i tre år før Franco overtok byen. Tidlig i 1939 ble nasjonalistene for sterke, og regjeringen måtte kapitulere den 1. april. Etter slutten på krigen gikk det en bølge av terror gjennom landet, da nasjonalistene henrettet titusenvis av politiske opponenter.
Francos Spania rediger
- Utfyllende artikkel: Spania under Franco
General Franco samlet all makt i egne hender etter borgerkrigen og var Spanias diktator frem til sin død i 1975. Franco var en politisk reaksjonær som innførte et nasjonalsyndikalistisk system, basert på støtte fra fascister og den katolske kirke.
Spania sto utenfor andre verdenskrig, men trass i formell nøytralitet ble de regnet som delallierte med Aksemaktene de første krigsårene. Etter at Hitlers krigslykke snudde gikk imidlertid Spania over til en streng nøytralitet. Da krigen var over ble Spania isolert internasjonalt og fikk ikke bli med i De forente nasjoner. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen gjorde imidlertid at USA la bort prinsippene for å få flere europeiske allierte og gav Spania økonomisk hjelp i bytte mot amerikanske baser. Utover på femtitallet fikk også flere andre vesteuropeiske land et mer normalisert forhold til Franco og Spania.
Francoregimet fjernet den regionale autonomien fra den annen republikk og ønsket å gjøre Spania til en monolittisk nasjonalstat. Dette gikk spesielt ut over Catalonia og Baskerland. Det katalanske språket ble forbudt, samtidig som katalansk kultur ble undertrykt. Lignende kampanjer mot baskisk språk og kultur satte fart i baskernes kamp for selvstendighet. Den baskiske terrororganisasjonen ETA ble stiftet i 1959, med et uavhengig Baskerland som mål.
Sekstitallet var en sammenhengende økonomisk oppgangstid for Spania, etter flere liberalistiske økonomiske reformer. På tross av veksten var likevel Spania et fattig land etter europeiske standarder, og oljekrisen i 1973 gjorde slutt på oppgangen. Året etter ble Franco alvorlig syk, og Juan Carlos tok over styringen av landet.
Spania etter Franco rediger
Etter Francos død 20. november 1975 gikk Spania i løpet av noen år over til å bli et konstitusjonelt monarki. Juan Carlos ble konge, samtidig som samfunnet kvittet seg med den autoritære arven etter Franco. Samfunnet gikk også over fra å være svært konservativt til å bli mer liberalt.
Den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. I juni 1976 ble Adolfo Suárez utpekt til sjef for en regjering bestående av sentrum-høyrekoalisjonen Unión de Centro Democrático. Samme år ble en reformpakke vedtatt og godkjent i folkeavstemning i desember. Politiske partier ble tillatt og politiske fanger fikk amnesti. I juni 1977 ble det første frie parlamentsvalget avviklet. Statsminister Suárez og hans UCD vant valget og ble sittende med regjeringsmakten. Reformprosessen fortsatte, med sikte på å utforme en ny, demokratisk grunnlov. Denne ble undertegnet av kongen 27. desember 1978. Samtidig pågikk det forhandlinger mellom representanter for sentralmakten og regionene, med sikte på å sikre regionene selvstyre. Dette ble nedfelt både i grunnloven og i separate autonomistatutter, som ga historiske regioner som Baskerland, Catalonia og Galicia selvstyre og samtidig etablerte nye regioner i det øvrige Spania. Den voldelige kampanjen fra den baskiske frigjøringsbevegelsen ETA fikk fornyet styrke i overgangen til demokrati og toppet seg i 1980. Tidlig året etter, 23. februar 1981, opplevde Spania forsøk på statskupp fra reaksjonære krefter innen militærapparatet og sivilgarden, men dette ble slått ned, blant annet takket være kongens inngripen.
UCD beholdt regjeringsmakten fram til 1981. I 1982 vant det sosialdemokratiske PSOE valget, og Felipe González ble landets nye statsminister, en post han satt med til 1996. Landet ble kraftig modernisert i denne perioden. I 1982 ble Spania medlem av NATO. Fire år senere ble landet medlem av Det europeiske fellesskap. I 1992 ble Sommer-OL arrangert i Barcelona. Nittitallet ble en nedtur for Spania, med store økonomiske problemer. I 1996 hadde landet en arbeidsledighet på hele 22,6%, klart høyest i EU. Spansk samfunnsliv ble også skjemmet av flere store korrupsjonsskandaler, både innenfor det offentlige, i finansnæringen og fagbevegelsen. Ved valget i 1996 vant det høyreorienterte partiet Partido Popular (PP), som ble ledet av Jose María Aznar. Ved valget i mars 2004 ble José Luis Rodríguez Zapatero fra PSOE valgt til Spanias nye statsminister.
ETA fortsatte sin væpnede kamp for baskisk selvstendighet også etter Francos død, på tross av det indre selvstyret Baskerland fikk etter Spanias nye grunnlov. Nittitallet ble en aktiv periode med flere kidnappinger og attentater på samfunnstopper. Voldsstrategien slo imidlertid tilbake på ETA, etter en serie aksjoner med blant annet drapet på politikeren Miguel Ángel Blanco vendte opinionen seg i stadig større grad mot ETA, og ETAs politiske fløy Herri Batasuna ble etterhvert forbudt av spansk høyesterett.
José María Aznar ble statsminister i 1996, noe han var frem til 2004. Like før valget i 2004 ble Madrid utsatt for et terrorangrep. 191 personer ble drept og 2 050 andre ble skadet. Terrorangrepet bidro til at Aznar tapte valget, og sosialdemokraten José Luis Rodríguez Zapatero overtok som ny statsminister. Aznar hadde kjørt en USA-vennlig politikk og støttet Krigen mot terror, men Zapatero var mer kjølig til dette og trakk de spanske troppene ut av krigen i Irak like etter valgseieren.
Referanser rediger
- ^ a b Liss, Peggy (1992): Isabel the Queen, Oxford University Press, s. 298
- ^ Henry Kamen (1997): The Spanish Inquisition: A Historical Revision, Yale University Press, s. 29-31.
- ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 64
- ^ Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003.
- ^ a b c d e García de Cortázar, Fernando (2017). «La burgesía satisfecha». Breve historia de España. Edición actualizada a marzo 2017. Madrid: Alianza Editorial. s. 512 og utover. ISBN 978-84-9104-756-8.
Litteratur rediger
- Finn Fuglestad. Spanias og Portugals historie, en oversikt. Cappelen Damm Akademisk 2009. ISBN 9788202293505
- Aase Norunn Digernes. Tru og patriotisme: ideologi, symbol og ritual i den baskiske nasjonalistrørsla ca. 1890-1914. Volda, 2002. ISBN 82-7661-158-3
- Nordahl Grieg. Spansk sommer. Gyldendal, 1937. Gjenutgitt i Langveisfra, 1964
- Trond Hegna. Spanias frihetskamp. Tiden, 1937
- Lise Lindbæk. Spania og vi. Dreyer, 1946
- Cees Nooteboom. Omvei til Santiago: en spansk reise. Aschehoug, 2000. ISBN 82-03-20480-5
- Johannes Nymark. «Eit demokrati blir til: Franco-regimet og tida etter i Spania» I: Samtiden, nr 3, 1987
- Spansk historie: et riss. Redigert av Åsmund Egge og Finn Fuglestad. Universitetsforlaget, 1990. ISBN 82-00-02883-6
- Arnt Stefansen. Spania: historien, menneskene og kulturen. Damm, 2004. ISBN 82-496-0333-8
- Arnt Stefansen. «Islams rike i Europa» I: Levende historie, nr 2, 2006
- Yngvar Ustvedt. Arbeidere under våpen: norske frivillige i den spanske borgerkrig. Gyldendal, 1975 ISBN 82-05-08450-5
Eksterne lenker rediger
- (en) History of Spain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
