Wikipedia

Soundgarden

For det norske lyd- og bildeselskapet, se Soundgarden (selskap)

Soundgarden var et grunge-band fra Seattle i USA, som ble startet i 1984. Bandet var, sammen med Green River (forløperen til Mudhoney, Mother Love Bone og Pearl Jam), banebrytende i sjangeren som senere fikk navnet grunge. Soundgarden har solgt åtte millioner album i USA.[1]

Soundgarden
UtmerkelserMTV Video Music Awards
OpphavUSAs flagg Seattle, Washington
Periode1984–1997
2010–2019
SjangerGrunge
Alternativ metal
Alternativ rock
Heavy metal
Stoner rock
Aktive år1984–2019
PlateselskapSub Pop
SST
A&M
InnflytelseBlack Sabbath, Led Zeppelin, Jimi Hendrix
NettstedSoundgarden Homepage
IMDbIMDb
Siste medlemmer
Chris Cornell - vokalist - gitarist
Kim Thayil - gitarist
Matt Cameron - trommeslager
Ben Shepherd - bassist - støttevokalist
Tidligere medlemmer
Hiro Yamamoto - bassist
Scott Sundquist - trommeslager
Jason Everman - bassist
Logo
Soundgardens logo
Soundgarden på Commons

Soundgarden har – spesielt i sin tidlige periode – en tung og støyete lyd inspirert av band som The Stooges og Led Zeppelin, og var i større grad et tradisjonelt metal-band enn Nirvana og Pearl Jam, men likevel i mindre grad enn Alice in Chains. Soundgardens debutalbum Ultramega OK ble nominert som beste metal-album. Soundgardens andre studioalbum hadde liten kommersiell suksess, men de kom tilbake med deres nye album Badmotorfinger i 1991 med blant annet singelen «Outshined». Det var imidlertid i 1994 at Soundgarden fikk sitt store gjennombrudd, da med albumet Superunknown. På dette tidspunktet hadde Soundgarden skiftet til en roligere og mer melodisk musikkstil. Singelen «Black Hole Sun» ble en stor hit i 1994. Soundgarden gav ut enda et studioalbum, Down on the Upside i 1996, før bandet ble oppløst året etter.

Chris Cornell var også med i Temple of the Dog, et samarbeidsprosjekt med andre musikere som senere startet Pearl Jam til minne om Mother Love Bone-vokalisten Andy Wood som døde av en overdose i 1990.[2]

Biografi rediger

1988–1990 rediger

I 1988 gav Soundgarden ut debutalbumet sitt, Ultramega OK, som førte til deres første grammy for «Best Metal Performance» i 1990. I 1989 ble også deres andre singel gitt ut. «Flower» sin musikkvideo ble regissert av Mark Miremont. Etter utgivelsen av «Flower» dro bandet på en turné i USA og senere i Europa som var den første turnéen deres i utlandet.[3]

I 1989 hadde Soundgarden begynt å jobbe for et nytt plateselskap, A&M Records. Samme år gav de ut albumet Louder than Love. Albumet hadde vanskeligheter med å bli utgitt på grunn av tekstene i albumet.[4] Den mest diskuterte sangen var «Hands All Over» som inneholdt linjen «your gonna kill your mother». Før albumet ble utgitt het albumet Louder than Fuck, men på grunn av vanskelighetene de møtte endret de navnet til Louder than Love.[5] Louder than Love var det første Soundgarden-albumet som hadde fått en listeplassering og toppet på 108 på Billboard 200.[6]

1991–1993 rediger

I 1991 lanserte Soundgarden Badmotorfinger. Selv om albumet ble overskygget av Nirvanas Nevermind, gjorde dette at grunge-scenen fikk mer oppmerksomhet og førte til at albumet ble sertifisert 2x platina i USA[7] og platina i Canada. Singlene «Rusty Cage» og «Outshined» fikk mye oppmerksomhet, mens den første singlen fra albumet «Jesus Christ Pose» ikke ble vist på musikkanaler som MTV på grunn av at folk mente at singlen inneholdt et satanistisk budskap. Da bandet dro på turné i Storbritannia fikk de dødstrusler på grunn av sangen.[8] I 1992 ble Badmotorfinger nominert for Best Metal Performance.

Etter utgivelsen av Badmotorfinger dro Soundgarden på en turné i Nord-Amerika i oktober og november 1991. Deretter dro Soundgarden på en lang turné sammen med Guns N' Roses i Nord-Amerika på sistnevntes turné tilknyttet deres album Use Your Illusion I. Soundgarden ble personlig valgt av Guns N’ Roses som deres åpningsband. Bandet returnerte for en ny turné i USA, og senere gjenforente de seg med Guns N’ Roses sommeren 1992 i Europa, som en del av Use Your Illusion-turnéen, sammen med andre åpningsband som Faith No More. Når det gjelder tid brukt til åpning av Guns N’ Roses, sa Cornell, «Det var ikke en hel masse moro å gå ut foran 40 000 mennesker på 35 minutter hver dag. De fleste av dem hadde ikke hørt våre sanger, og ikke brydde de seg om dem. Det var en bisarr ting.» Bandet dro senere til Brasil der de møtte Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam. Bandet gav senere ut filmalbumet Motorvision, som ble filmet på Paramount Theatre i 1992.

1994–1995 rediger

Superunknown, lansert i 1994, ble bandets mest kjente album[9], drevet av singlene «Black Hole Sun», «Spoonman», «My Wave» og «Fell on Black Days». Da albumet ble lansert i mars 1994, debuterte Superunknown på nummer én på Billboard 200.[10] Sangene på Superunknown fanget kreativitet og tyngde av bandets tidligere arbeid, mens et mer radiovennlig aspekt av gruppen ble vist. Tekstene på albumet var ganske mørke og mystiske, så mye av det er ofte tolket som angst, skadelig bruk av rusmidler, selvmord og depresjon. Albumet ble også mer eksperimentelt enn tidligere utgivelser med noen sanger som omfatter musikk med opphav i Midtøsten og India. Anmelderen JD Considine i Rolling Stone sa Superunknown «viser langt større utvalg enn hva mange band klarer i løpet av en hel karrière.» Han har også uttalt at «på sitt beste tilbyr Superunknown en mer skummel avbildning av fremmedgjøring og fortvilelse enn noe i In Utero.»[11] Musikkvideoen til «Black Hole Sun» ble en hit på MTV og fikk prisen for Beste Metal/Hard Rock Video på MTV Video Music Awards i 1994. Soundgarden vant to Grammy Awards i 1995; «Black Hole Sun» mottok prisen for Best Hard Rock Performance, og «Spoonman» mottok prisen for Best Metal Performance.

Bandet begynte på turnéen sin i januar 1994 i Australia, Japan og New Zealand, områder der albumet kom ut tidlig, så vel som regioner der bandet aldri hadde spilt før. Denne turnéen ble avsluttet i februar 1994, og deretter i mars 1994 dro bandet videre til Europa. Bandet begynte med en arenaturné i USA den 27. mai 1994. I slutten av 1994, etter turneen i støtte til Superunknown, oppdaget en lege at Cornell hadde svært anstrengt stemmebånd. Soundgarden kansellerte flere konserter for å unngå at Cornell pådro seg permanente skader. Cornell sa: «Jeg tror vi overdrev det. Vi fikk spille fem–seks dager i uken og min stemme klarte det ikke. Mot slutten av den amerikanske turnéen følte jeg at jeg ikke kunne fortsette å synge, men det var ikke rettferdig overfor resten av bandet. Du kjøper ikke en billett for å se en fyr synge med en hes stemme i to timer! Det ble en nedtur.» Bandet ville gjøre opp for de avlyste konsertene senere i 1995.

1996–1997 rediger

Bandets siste album var det selvproduserte albumet Down on the Upside. Det ble utgitt mange singler fra albumet, blant annet «Pretty Noose», «Blow Up the Outside World» og «Burden in My Hand». Albumet var ikke like tungt som sin forgjenger, og merket en ytterligere avgang fra bandets grunge-røtter. Soundgarden forklarte den gang at de ønsket å eksperimentere med andre lyder. David Browne av Entertainment Weekly sa: «Få band siden Led Zeppelin har blandet med instrumenter både akustisk og elektrisk på denne måten.[12] Men konflikter innenfor gruppen oppsto under økter med Thayil og Cornell som kranglet over Cornells ønske om å vende seg bort fra tunge gitarriff som hadde blitt bandets varemerke. Til tross for gode anmeldelser klarte albumet seg ganske dårlig forhold til sin forgjenger.»[13]

Bandet tok en plass på Lollapalooza-turnéen i 1996 sammen med Metallica, som hadde insistert på at Soundgarden skulle bli med.[14] Etter Lollapalooza dro bandet på en verdensturné.[15] Konflikten fortsatte å øke i løpet av turnéen til støtte for albumet. Da Soundgarden ble spurt om de hatet å dra på turnéer, sa Cornell at «vi likte det til et punkt, og så ble kjedelig fordi det blir gjentatt. Fansen har betalt penger for å høre deg spille, og de forventer du skal spille sangene som den første gangen man sang. Det var på det tidspunktet der vi hatet å dra på turné.»[16] På turnéens endelige stopp i Honolulu den 9. februar 1997 kastet Shepherd bassgitaren sin i lufta i frustrasjon etter utstyrssvikt for så å storme av scenen. De resterende bandmedlemmene forlot også scenen, og dette førte til at Cornell måtte holde konserten alene akustisk. Den 9. april 1997 ble det offentliggjort at bandet ble løst opp.[17] Thayil sa: «Det var ganske åpenbart fra alle generelles holdninger i løpet av forrige halvår med at det var noen misnøye.»[18] Soundgardens siste utgivelse, samlealbumet A-Sides, ble utgitt den følgende høsten.

1998-2010 rediger

 
Post-Soundgarden bandet Audioslave i Montreux Jazz Festival i 2005

I 1998 begynte Cornell å jobbe på sitt debutalbum Euphoria Morning, som ble lansert i 1999. I 2001 begynte han å jobbe sammen med de gjenværende medlemmene av Rage Against the Machine og startet bandet Audioslave. Bandet gav ut tre album sammen, og etter seks år ble bandet oppløst. I 2006 gav Cornell ut singelen «You Know My Name» som er den mest kjente sangen hans. Denne sangen ble også brukt i introen til James Bond-filmen Casino Royale. Hans andre studioalbum Carry On ble lansert det følgende året.

Matt Cameron startet et sideprosjekt med Ben Shepherd. Han jobbet en kort tid med The Smashing Pumpkins og senere Queens of the Stone Age. I 1998 ble han trommeslageren i Pearl Jam.

Ben Shepherd startet bandet Wellwater Conspiracy sammen med Cameron. Shepherd var vokalisten i Wellwater Conspiracy, men i 1998, året etter debuten, slutten han. Dette førte til at Cameron ble vokalisten i bandet. Han startet også bandet Unkmongoni i 2005, men bandet ser i dag ut til å ha blitt oppløst. I 2005 ble Hater utgitt, som et sideprosjekt av Cameron og Shepherd. Cameron har blant annet jobbet med The Dessert Session, Mark Lanegan og Josh Homme.

Kim Thayil begynte å jobbe sammen med Jello Biafra fra Dead Kennedys, Krist Novoselic fra Nirvana og Gina Mainwal. Sammen startet de bandet No WTO Combo. Bandet lanserte et album; Live from the Battle in Seattle. Thayil begynte å jobbe for Dave Grohls heavy metal-sideprosjekt Probot.

2010– rediger

1. januar 2010 annonserte Cornell på sin MySpace- og hjemmeside at den tolv år lange pausen med bandet var over, og at bandet er sammen igjen med utsagnet «Knights of the Soundtable ride again», samt lenke til Soundgardens nye offisielle nettside.

Musikkstil rediger

Soundgarden var en pioner i Grunge-sjangeren, som blandet elementer av punk rock og heavy metal i et skittent, energisk lydbilde. Soundgarden er lyden under de første årene av Seattle Grunge-scenen har blitt beskrevet som bestående av «knudrete neo-Zeppelinismer».

Soundgarden ville ofte bruke alternative tunings og ulike tidspunkter som signaturer i sine sanger. Mange Soundgarden-sanger ble utført i drop D-gitarstemming, inkludert «Jesus Christ Pose», «Outshined», «Spoonman» og «Black Hole Sun». E-strengene på instrumentene var til tider innstilt lavere, for eksempel på «Rusty Cage», der den nederste E-strengen er innstilt hele veien ned til H (engelsk B). Noen sanger brukte de mer uortodokse gitarstemminger: «My Wave» og «The Day I Tried to Live» er begge i stemt i E-E-H-H-H-E (engelsk E-E-B-B-B-E). Soundgardens bruk av uvanlige antall slag per takt som signatur, var variert, og mens typiske sanger som «Jesus Christ Pose», er i vanlig 4/4 tid, er «Outshined» i 7/4, «My Wave» bruker 5/4, «Fell on Black Days» er i 6/4, «Never the Machine Forever» bruker 9/8, «Rusty Cage» bruker 19/8, og «Spoonman» veksler mellom 7/4 og 4/4. Thayil har sagt at Soundgarden vanligvis ikke vurderer taktangivelsen i en sang før bandet hadde skrevet den, og at bruk av ulike antall slag per takt var «en total ulykke».

Priser og nominasjoner rediger

Priser rediger

År Priser Kategori
1994 MTV Video Music Awards Best Metal/Hard Rock Video – «Black Hole Sun»[19]
1995 Grammy Awards Best Hard Rock Performance – «Black Hole Sun»[20]
Best Metal Performance – «Spoonman»[21]
Clio Awards Alternative Music Video – «Black Hole Sun»[22]

Nominasjoner rediger

År Priser Kategori
1990 Grammy Awards Best Metal Performance – Ultramega OK[23]
1992 Grammy Awards Best Metal Performance – Badmotorfinger[24]
1993 Grammy Awards Best Metal Performance – «Into the Void (Sealth)»[25]
1995 Grammy Awards Best Rock Song – "Black Hole Sun"
Best Rock Album – Superunknown
1997 Grammy Awards Best Hard Rock Performance – «Pretty Noose»[26]

Utvalgt diskografi rediger

Utdypende artikkel: Soundgardens diskografi

Studioalbum

År Tittel Plateselskap
1988 Ultramega OK SST Records
1989 Louder than Love A&M Records
1991 Badmotorfinger
1994 Superunknown
1996 Down on the Upside
2012 King Animal Vertigo Records

Referanser rediger

  1. ^ RIAA Certifications
  2. ^ Temple of the Dog Arkivert 11. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  3. ^ Haughy Culture
  4. ^ Soundgarden
  5. ^ Soundgarden
  6. ^ Billboard 200 at All Music Guide[død lenke]
  7. ^ RIAA Certifications
  8. ^ "I Don't care about performing for 20,000!"
  9. ^ RIAA Certifications
  10. ^ «Billboard 200». Arkivert fra originalen 30. august 2008. Besøkt 30. mai 2008. 
  11. ^ «Superunknown anmeldelse». Arkivert fra originalen 6. januar 2007. Besøkt 30. mai 2008. 
  12. ^ «Entertainment Weekly». Arkivert fra originalen 1. februar 2010. Besøkt 30. mai 2008. 
  13. ^ RIAA Certifications
  14. ^ Soundgarden and Metallica
  15. ^ Getting Down with Soundgarden
  16. ^ Gardener's Question Time
  17. ^ Soundgarden's end called the end of grunge
  18. ^ Sound of Silence
  19. ^ 1994 MTV Video Music Awards
  20. ^ 37th Grammy Awards - 1995
  21. ^ 37th Grammy Awards - 1995
  22. ^ «Clio Awards Search Archive». Arkivert fra originalen 12. februar 2008. Besøkt 5. april 2008. 
  23. ^ «32nd Grammy Awards - 1990». Rockonthenet.com. Besøkt 20. februar 2008. 
  24. ^ «34th Grammy Awards - 1992». Rockonthenet.com. Besøkt 20. februar 2008. 
  25. ^ «35th Grammy Awards - 1993». Rockonthenet.com. Besøkt 20. februar 2008. 
  26. ^ «39th Grammy Awards - 1997». Rockonthenet.com. Besøkt 20. februar 2008. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Soundgarden&oldid=24284480»