Solon
Solon (gresk: Σόλων, uttales sŏ'lōn; født ca. 638, død 558 f.Kr.) var en kjent athensk lovgiver og poet. For athenerne i antikken var han sett på som selve landsfaderen; en av Hellas' sju vise menn.
Med Solon preger også dikterens person lyrikken. Som poet skrev Solon både i elgier og epigrammer, og ikke minst kjærlighetselegien hvor han blant annet synger om sin elskede Nanno, en fløyteblåser fra Lydia. Han hyllet kjærlighet, ungdom og glede, men hadde kun avsky for alderdommen, skjønt viste også et positivt inntrykk til livet: «For mens vi eldes, min venn, stadig vi lærer på ny.»[1]
Athen var preget av stor politisk uro i Solons tid. Pengehusholdning ga muligheter til å samle seg formuer. Jorden var mer og mer blitt samlet på få storgodseiere. De små gårdsbrukene hadde stadig vanskeligere for å klare seg. I økende grad måtte de pantsette jorden, og når de ikke klarte å betale for seg, krevde de strenge gjeldslovene at de endte som slaver. Da Solon ble valgt til arkont (øverste embetsmann) i 594 f.Kr. aktet han, til tross for at han selv tilhørte adelen, å skape en mer rettferdig samfunnsordning. Han innførte ikke ny oppdeling av jorden, men gjennomførte gjeldsavskrivning og la ned forbud med tilbakevirkende kraft mot lån med sikkerhet i låntakerens person.[2] Han innførte også en myntreform og ny statsforvaltning der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formueklassene de tilhørte; jf. Solon-lovene. Han ble snart en legendarisk skikkelse og ble ansett som det athenske demokratiets far. I hans egen tid var det dog langt igjen til noen egentlig folkemakt.
Han er kjent for å ha uttalt: «La ingen kalles lykkelig før han er død. Fram til da er han bare heldig.»