Snarespingvin

fugleart

Snarespingvin (Eudyptes robustus) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Eudyptes (toppingviner) og tilhører pingvinfamilien. Arten er navngitt etter hekkeplassen.

Snarespingvin
Nomenklatur
Eudyptes robustus
Oliver, 1953
Synonymi
E. pachyrhynchus robustus
Populærnavn
snarespingvin
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPingviner
FamiliePingvinfamilien
SlektEudyptes
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse: New Zealand (endemisk)
Snaresøyene, ca. 200 km sør for New Zealand

Beskrivelse rediger

 
Snarespingvinen har et kraftig rødbrunt nebb
 
Dykkende snarespingviner på Snaresøyene

Som pingviner flest er også snarespingvinen sort på oversiden og hvit på undersiden. Den har et rødbrunt, tykt nebb og en karakteristisk (for slekten) gul stripe med fjær som løper fra bakkant av nebbet og over øyet til nakken, der fjærene ender i en utstående børste. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking.

Snarespingvinen blir omkring 56–73 cm høy[2] og veier cirka 3–4 kg. Hannene blir noe større enn hunnene og har kraftigere nebb.

Arten er en så nær slektning av skogpingvinen (E. pachyrhynchus) at noen forskere regner snarespingvinen som en underart av denne.[3] Flertallet holder imidlertid snarespingvinen for å være en egen art, slik den oppføres her.[4]

Utbredelse og habitat rediger

Snarespingvinene hekker kun på de ubebodde Snaresøyene, cirka 200 km sør for SørøyaNew Zealand. Utenom hekkeperioden kan fuglene også en sjelden gang i mellom besøke det sørlige Australia, Tasmania, Falklandsøyene og det sørlige Argentina.

Totalbestanden er stabil[5] og har blitt anslått til cirka 31 000 par.[1]

Habitatet består gjerne av skog med leire- eller steingrunn i slette skråninger. Etter hvert som vegetasjonen forsvinner (på grunn av hekkingen) flytter fuglene redene til nye plasser.[2]

Atferd rediger

Arten bygger redene relativt tett (cirka to reder per m²) i kolonier. Koloniene varierer i størrelse, fra små grupper på 10 par til over 1 200 par (typisk 50–500 par). Hannene ankommer hekkeplassene først, gjerne i august. Hunnene ankommer like etter. Redene bygger i fordypninger på bakken, som ligger i ly under et tre eller busk. Redene fôres fjerne med gress og småkvister. Hunnen legger to egg med 4–5 dagers mellomrom. Det andre egget er større enn det første. Foreldrene bytter på med rugingen de første ti dagene, hvoretter hannen drar på sjøen for å spise mens hunnen ruger på eggene de neste 12 dagene. Deretter bytter de plass. Når kyllingene klekkes fungerer hannen som verge i de første tre ukene, mens mora mater dem daglig. Omkring 11 uker gamle er kyllingene klare til å forlate redet for godt. Det er imidlertid sjelden at mer enn en av ungene overlever de første tre ukene etter klekking.

Man antar at krill, fisk og blekksprut utgjør det meste av dietten. Som andre pingviner er dette en art som fanger byttet under dykking. I hekkesesongen jakter arten på føde innenfor en radius av 50 km nord for øygruppa.[6] Man vet lite om arten atferd utenom hekkesesongen.

Referanser rediger

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Eudyptes robustus. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-23
  2. ^ a b del Hoyo, J., Elliott, A. and Sargatal, J. (1992) Handbook of the Birds of the World – Ostrich to Ducks. Vol. 1. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ Christidis, L.; Boles, W. E. 2008. Systematics and taxonomy of Australian birds. CSIRO Publishing, Collingwood, Australia.
  4. ^ BirdLife International (2012) Species factsheet: Eudyptes robustus. Besøkt 2012-07-27
  5. ^ Mattern, T.; Houston, D.; Lalas, C.; Setiawan, A. N.; Davis, L. S. 2009. Diet composition, continuity in prey availability and marine habitat - keystones to population stability in the Snares Penguin (Eudyptes robustus). Emu 109: 204-213.
  6. ^ Mattern, T. 2012. Snares Penguin Eudyptes robustus. In: García Borboroglu, P. G. and Boersma P. D. (eds), Biology and Conservation of the World’s penguins, University of Washington Press, Seattle U.S.A.

Eksterne lenker rediger