Sliul
En sliul, også kalt sliel, pril, tust, slegel og banketre,[1] er et gammelt treskeredskap utformet som et slagverktøy. Tresking er navn for det å få kornet skilt fra aksene det vokste på. Den besto av et skaft, som skulle være omtrent like langt som fra bakken opp til armhulen, og et tykkere trestykke omtrent en tredel så stort. De ble hengt sammen i en ende med en snor. Ved å svinge skaftet opp og ned i en slags sirkelbevegelse, ga en sliulen fart og kraft til å dunke løs kornet fra nekene som var lagt fram.
Sliuler var i bruk til de ble avløst av hånd- eller hestedrevne treskemaskiner. I Norge ble teknologien innført via Hedmark og Trøndelag det første tiåret av 1800-tallet, etter at treskemaskiner i Sverige allerede var tatt i bruk fra 1750-tallet. Fra 1830-tallet hadde enklere hånddrevne treskemaskiner erstattet sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene.[2] Enkelte steder på Vestlandet var sliulen i bruk fram til korndyrkingen tok slutt på 1950-tallet.
Navnet sliul henger sammen med verbet «å slå».
-
Demonstrasjon av tresking på Hadeland folkemuseum. -
Franske bønder som tresker med sliuler, bankeredskap, omkring 1270. -
Tresking med sliul (trösking med slaga) i Västergötland i Sverige 1903 -
Franske bønder tresker korn med sliul under en landbruks- og kulturfestival i Bretagne i Frankrike i august 2007.
Referanser rediger
- ^ Om tresking i Sed og skikk i Bibelens land side 127
- ^ Valen-Senstad, Fartein, Norske landbruksredskaper, De sandvigske samlinger 1964, s. 97ff og 175ff.
Se også rediger
- Drøfting av korn, rensing av korn der en fjerner agner (støtteblad) og støv
- Treskeverk, maskin som skiller det spiselige kornet fra aksene
- Nunchaku, karatepinner
Eksterne lenker rediger
- (en) Threshing flails – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
