Slaget ved Valcour Island

Sjøslaget ved Valcour Island, også kjent som slaget ved Valcour Bay, fant sted den 11. oktober 1776 på Champlainsjøen i et trangt strede mellom fastlandet til New York og Valcour Island. Dette slaget regnes vanligvis som det første sjøslaget som ble utkjempet av United States Navy. De amerikanske skipene under Benedict Arnolds kommando ble stort sett ødelagt, men kampanjen forsinket det britiske forsøket på å skjære koloniene i to med et helt år, og det førte til slutt til den britiske militære katastrofen ved Saratoga i 1777.

Slaget ved Valcour Island
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 11.–13. oktober 1776 Sted Valcour Island, Champlainsjøen, New York 44°36'38"N 73°25'49"V Resultat Britisk taktisk seier Amerikansk strategisk seier
Stridende parter
USA	Storbritannia
Kommandanter og ledere
Benedict Arnold	Guy Carleton Thomas Pringle
Styrker
16 skip 750 sjømenn	30 skip 1670 sjømenn
Tap
80 omkomne eller sårede 120 tatt til fange 11 skip	40 omkomne eller sårede 3 små kanonbåter

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

Invasjonen av Canada, 1775–76
Ticonderoga – Crown Point – Longue-Pointe – Fort St. Jean – Quebec - Les Cédres – Vaudreuil – Trois-Riviéres – Valcour Bay – Fort Cumberland

Champlainsjøens strategiske viktighet

Etter den mislykkede amerikanske invasjonen av Canada, satte britene i gang en motoffensiv som var ment å skaffe kontroll over Hudson-elvedalen som strakte seg sørover fra Champlainsjøen. Kontroll over øvre Hudson ville gjøre det mulig for britene å få forbinde de canadiske styrkene med de i den britisk-okkuperte New York City og dermed dele de amerikanske koloniene i New England fra de i sør og i midten.

Tilgang til elvas kilde var beskyttet av amerikanske befestninger ved Crown Point og Fort Ticonderoga, og eliminering av disse forsvarsverkene var påkrevd for å transportere styrker og forsyninger fra den britisk-kontrollerte St. Lawrence-dalen 150 kilometer mot nord. Veier var enten ufarbare eller eksisterte ikke, noe som gjorde transport over Champlainsjøen til den eneste muligheten, men de eneste skipene på innsjøen var i amerikanske hender, og selv om de var lett bevæpnet, kunne de transportere tropper og forsyninger som var umulig for britene. De to partene satte derfor i gang med å bygge flåter, britene ved St Johns i Quebec og amerikanerne i den andre enden av innsjøen ved Skenesborough (nå Whitehall, New York). Britene hadde nok forsyninger, dyktige arbeidsmenn og prefabrikkerte skip transportert fra England, inkludert et krigsskip på 180 tonn som de tok fra hverandre og satte sammen igjen på innsjøen. Totalt hadde den britiske flåten på 30 skip dobbelt så mange skip og dobbel så kraftig ildstyrke som amerikanernes 16.

Slaget

Arnold kom fra en sjømannsfamilie fra Connecticut. Han valgte å tvinge britene til å angripe hans mindre styrker i et trangt, steinete området mellom kysten og Valcour Island hvor den britiske flåten ville få problemer med å utnytte sin overlegne ildstyrke og hvor det underlegne sjømannskapet til amerikanerne ville få minimal effekt.

Den britiske flåten inntok posisjoner ved middagstid 300 meter foran den amerikanske slaglinjen med de små kanonbåtene i front og de fem hovedskipene rundt 50-100 meter bak kanonbåtene. Britene åpnet så en enorm salve mot de amerikanske skipene som fortsatte de neste fem timene. I løpet av skuddvekslingen ble Revenge hardt skadet. Philadelphia ble også alvorlig skadet og sank rundt kl. 18.30. Royal Savage gikk på grunn og satt i brann av mannskapet for å forhindre at skipet falt i britiske hender. Congress og Washington ble alvorlig skadet, og Jersey og New York fikk også stygt skadet. På den britiske siden begynte også skader å melde seg. HMS Carlton ble truffet da den forsøkte å borde Royal Savage som var gått på grunn og ble tvunget til å trekke seg tilbake under tungt beskytning. En mindre kanonbåt, ledet av løytnant Dufais, eksploderte og sank av et enkelt treff. De fleste av de mindre kanonbåtene ble også truffet, noe som tvang dem til å trekke seg tilbake og gjenopprette sin slaglinje 700 meter fra den amerikanske linjen. To av kanonbåtene ble så hardt skadet at de måtte skrotes etter kampene.

Men slaget gikk ikke så godt for amerikanerne da solen gikk ned den 11. oktober. De fleste av de amerikanske skipene var skadet eller i ferd med å synke og mannskapene rapporterte om rundt 60 omkomne og sårede. Britene rapporterte om rundt 50 omkomne og sårede på sine skip. Klar over at han ikke kunne beseire den britiske flåten, bestemte Arnold seg for å trekke seg tilbake. Arnold klarte å snike flåten sin forbi (og gjennom) den britiske flåten i løpet av natten og forsøkte å søke dekning fra kystbatteriene som lå ved det amerikanske fortet ved Crown Point i den sørlige enden av innsjøen. Dessverre samarbeidet ikke værforholdene, og amerikanerne ble tatt igjen ikke langt fra sitt mål. Etter å ha seilt bare 13 km den 12. oktober, drev Arnold Providence på land i det grunne vannet i Buttonmold Bay utenfor Schuyler Island hvor de tyngre britiske skipene ikke kunne følge etter dem, og amerikanerne fjernet så alle kanoner, krutt og alt annet som kunne brukes. New Jersey gikk også på grunn mens mannskapet fra Lee gjorde det samme. Den 13. oktober tok den britiske flåten igjen den amerikanske utenfor Split Rock hvor Washington ble erobret og Congress sank i forsøket på å flykte. Arnold ledet rundt 200 menn fra de tapte skipene til fots til Crown Point hvor resten av skipene, Trumbull, Enterprise, Revenge, New York og Liberty, endelig nådde sikkerhet. Arnold ble tvunget til å brenne sine gjenværende skip og trakk seg tilbake mot Ticonderoga. De amerikanske tapene ble rapportert til over 80 omkomne mens 120 ble tatt til fange, mange av dem såret. Bortsett fra de 40 rapporterte døde og sårede, så der ikke ut til å ha vært noen britiske tap i de to dagene etter kampene den 11. oktober.

Etterspill

Selv om britene hadde ryddet innsjøen for amerikanske skip og etablert kontrollen til sjøs, var snøen allerede i ferd med å falle idet Arnold og hans menn nådde Tconderoga den 20. oktober. Den britiske kommandanten Guy Carleton hadde ingen andre valg enn å avstå fra angrepene på Crown Point og Fort Ticonderoga og trekke seg tilbake til en vinterleir i Canada tidlig i november, en avgjørelse med alvorlige konsekvenser. Det neste året ville en bedre forberedt amerikansk hær til slutt klare å stoppe den britiske fremrykningen ved Saratoga og bringe Frankrike inn i krigen på amerikansk side.

Litteratur

• Gardner W. Allen, A Naval History of the American Revolution (Houghton Mifflin, 1913), kap 6
• William M. Fowler, Jr., Rebels Under Sail: The American navy during the Revolution (Charles Scribner's Sons, 1976), kap 10
• Brendan Morrissey, Quebec 1775, The American invasion of Canada (Osprey Campaign, 2003) s. 73-86

Eksterne lenker

• James P. Millards detaljerte historiske kart, lister over skip, bilder fra perioden og moderne fotografi Arkivert 30. oktober 2013 hos Wayback Machine.
• Slaget ved Valcour Island med bilder Arkivert 20. oktober 2013 hos Wayback Machine.
• Historien til Champlainsjøens Valcour Island Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
• Valcour Bay Research Project at Archaeological Projects Arkivert 14. juli 2006 hos Wayback Machine.