Slaget ved Selånger

Slaget ved Selånger var det siste slaget under den store nordiske krig. Slaget utspilte seg den 25. mai^jul./ 5. juni 1721^greg. i og omkring Sundsvall og Selånger. Jämtlands kavalerikompani spilte hovedrollen på den svenske siden, og mot seg hadde de en ti ganger så stor styrke kosakker og over 6 000 mann russisk infanteri. Resultatet ble en russisk seier, og byen Sundsvall med omkringliggende byer ble plyndret og brent ned.

Slaget ved Selånger
Konflikt: Den store nordiske krig
Minnesmerke over Johan Henrik Fieandt ved Åkroken i Sundsvall
Dato 5. juni 1721 Sted Selånger, 8 km vest for Sundsvall 62°25′8,3856″N 17°12′4,1652″Ø Resultat Russisk seier
Stridende parter
Sverige	Russland
Kommandanter og ledere
Major Johan Henrik Fieandt	Generalmajor Peter von Lacy
Styrker
ca. 280 mann	ca. 7 470 mann
Tap
ca. 40 mann	ca. 40 mann

En russisk flåte av galeier hadde på denne tiden blitt sett langsmed Norrlandskysten på sin vei nordover. Länsstyrelsen, som på denne tiden lå i Gävle, bestemte seg for å sende major Johan Henrik Fieandt til Sundsvall for å organisere forsvaret av byen. Vel framme satte Fieandt opp en forsvarstyrke som bestod av 80 menn fra Norrlands første marinekompani under kommando av kommandør Wibbling, som på denne tid befant seg i byen med to store galeier og fire mindre. Dessuten var det en avdeling på ca. 80 ryttere fra Jämtlands kavalerikompani og cirka 150 mobiliserte bønder. Men Fieandt hadde håpet på at 700-800 mann kunne mobiliseres av bønder og bybeboere og skrev i bitre ordelag etter striden om medelpadingenes manglende evne og vilje.

Rytterkompaniet, under løytnant Johan Lindstedts befal, var strandvakt i Sundsvall. 25 av rytterne var veteraner fra Armfelts felttog mot Norge, visse også fra Finland og Baltikum, men majoriteten av rytterne var nyrekrutterte bønder etter katastrofen på fjellet.

Da kornetten Nandelstadt fikk se den russiske galeiflåten og forstod hvor stor den var, foreslo han for løytnant Lindstedt å flykte, da et forsvar av byen syntes forgjeves. Dette syntes ikke Lindstedt, som ifølge kornetten hadde for mye ild og bravur til å finne seg i det.

Striden begynte i Sundsvall med at den russiske eskadren på 33 galeier, 33 lodjer og 33 slupper fullastet med mannskap og materiell angrep byen med artilleriild og skarpskyttere.

Forsvarerne, som ikke hadde noe støtte av artilleri foruten om noen små bestykninger fra gårdene og skipene i nærheten, lykkes allikevel med de 80 kavaleristene, 80 marinemennene og 77 bønder og borgervernet å holde de landstigende russerne stangen i en times tid ved Åkroken. Da kaptein Fieandt, som var øverste befal for svenskene, med sine små ressurser var truet av å bli omringet av de russiske kosakkene og det russiske infanteriet ved den vestre broen, beordret han at man skulle dra sig tilbake på veien mot Jämtland og med 70 mann innta en stridsstilling i skogen ved Holmbron. Dette skulle vise seg å være umulig, da bøndene og mennene fra marinen flyktet og lot de jämtlandske kavaleristene være de eneste sammen med Fieandt til å slåss mot den russiske overmakten, som bestod av omkring 600 kosakker og et infanteri på 6870 mann. Kavaleristene forsvarte seg vel og lykkes med å gå til to motangrep å sinke russerne. Svenskene måtte så trekke seg videre tilbake via Selångersdalen til stedene Nävsta og Valla i Selångers sogn cirka åtte kilometer vest for Sundsvall, der man igjen satte seg til motverge.

Sundsvall (1690-1710) av Erik Dahlberghs verk Suecia antiqua et hodierna

Svenskene lykkes med to motangrep å oppholde russerne, men fikk en håpløs kamp mot overmakten etter det at russerne hadde fått forsterkninger. 22 mann ble nedsablet på landeveien ved Valla (Nandelstadt). Omkring ti mann klarte å hugge seg igjennom russernes linjer og flykte. Ti svensker ble tatt til fange og ført til St. Petersburg.

Sju av mennene vendte tilbake etter fredsslutningen. Russerne mistet ifølge kornett Nandelstedt, som var en av fangene som vendte tilbake, omkring 40 mann.

Det er ikke kjent hvor store tap det var blant marinemannskapene. To dager tidigere, den 23. mai, hadde to jämtlandske kavalerister, fjorten kosakker og et ukjent antall mobiliserte bønder, falt i Hudiksvall. Disse stridighetene skulle komme til å bli de siste som fant sted under den store nordiske krigen. Major Fieandt overlevde sine alvorlige sår, 20 år seinere falt han ved slaget ved Villmanstrand under den russisk-svenske krig i 1741.

Kilder

• Nedtegninger skrevet av førstekornetten ved Jämtlands kavalerikompani i 1721, Daniel von Nandelstadt.
• Forhør av krigsfangen Joakim Kulikoff fra Vologdaregementet i 1721.