Slaget ved Sarhu
Slaget ved Sarhu (kinesisk: 薩爾滸之戰; hanyu pinyin: Sàěrhǔ zhīzhàn; hangeul: 사르후 전투) var en avgjørende rekke kamphandlinger utstrakt over seks dager under den mandsjuiske invasjonen av Ming-Kina mellom det mandsjuiske Senere Jin-dynastiet (kalt Qing-dynastiet etter 1644) og det kinesiske Ming-dynastiet, som inkluderte styrker fra det koreanske kongedømmet Joseon som var skattskyldig til Ming og den jursjenske Yehenara-stammen, den eneste stammen Nurhaci ikke hadde beseiret. Konflikten endte med en knusende seier til mandsjuene.
| Slaget ved Sarhū | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Mandsjuinvasjonen av Kina | |||||||
 Det mandsjuiske kavaleriet angriper Míng-hærens infanteri, fra en biografi om Nurhaci fra 1635. Kartet under viser Liaoning-provinsens beliggenhet i dagens Kina. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Det senere Jin-dynastiet(senere kalt Qing) | 明 Ming-Kina Kongedømmet Joseon Yehenara-klanen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Nurhaci Huang Taiji  Daišan Laimbu  Amin | Yang Hao Du Song † (vest) Ma Lin (nord) Liu Ting † (vest) Li Rubai (sør) Korea: Gang Hongrip (øst) Yehenara: Gintaisi (nord) | ||||||
| Styrker | |||||||
| ~60 000 | ~150 000-460 000: (ifølge Míng), hvorav 80.000+ tok del i slaget Vest: 30 000
Sør: 40 000
| ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Ukjent (høy); 50 000? | ||||||
 | |||||||
|
1618-1793 |
|---|
  (Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer)  1. Korea 2. Korea   Penghu & Taiwan Dzjungaria Tibet Xinjiang Sichuan Việt Nam Nepal |
Tidligere hadde Nurhaci forent alle jursjen-stammene (med unntak av Yehe-stammen) og grunnlagt mandsjunasjonaliteten. Mandsjuenes styrker var organisert inn i de såkalte åtte bannerne. Han inntok en fiendtlig holdning ovenfor kineserne, og i 1618 erklærte han krig mot Kina med sine Sju klagemål. Deretter okkuperte han midlertidig flere kinesiske byer i Nord-Kina. Zhang Chengyins død sjokkerte også de kinesiske myndighetene. I 1619 angrep Nurhaci Yehe i et forsøk på å utfordre Kina. Kineserne bestemte seg for å sende en stor styrke mot ham.
Kinesernes plan var å angripe Nurhacis hjemsted, Hetu Ala, fra fire forskjellige retninger. En massiv ekspedisjonsstyrke ledet av militærkommissær Yang Hao skulle utføre angrepet. Planen endte med et katastrofalt nederlag etter seks dager med harde kamper. De kinesiske styrkene fra nord og vest (venstre fløy) og øst (sammen med sør høyre fløy) ble alle utslettet av det mandsjuiske kavaleriet. Angrepet fra sør ble etter de andre angrepenes nederlag sendt tilbake, og ble lurt av mandsjuene til å tro at de også ville bli angrepet, og flere tusen døde i det følgende kaoset. Liu Ting og Du Song, generalene som ledet angrepene fra vest og øst, ble drept i kampene, mens Gang Hongrip, den koreanske kommandanten, overga seg og de overlevende av 13 000 av soldatene hans. General Gang ble holdt fanget av mandsjuene siden han snakket godt mandsjuisk, og han ble senere lurt til å tro at den koreanske regjeringen hadde drept familien hans, slik at han bestemte seg for å hjelpe mandsjuene da de invaderte Korea i 1627. General Li Rubai begikk selvmord etter dette nederlaget.
Siden de mandsjuiske kavaleristyrkene klarte å ødelegge store kinesiske styrker væpnet med kanoner og geværer, er dette slaget blitt sammenlignet med slaget ved Nagashino, hvor en liten styrke væpnet med europeiske geværer spilte en viktig rolle i Oda Nobunagas seier over Takeda-klanen. Nurhacis seier ved Sarhu skal ha skyldtes at han hele tiden konsentrerte styrkene sine i én kolonne. Etter dette slaget fortsatte mandsjuene kampen mot Míng-dynastiet, og i 1644 brøt de gjennom Den kinesiske mur og erobret Nord-Kina, og fram til 1680-tallet hadde mandsjuenes nye dynasti, Qing-dynastiet, også lagt under seg Sør-Kina og Taiwan, og ekspansjonen fortsatte med erobringer av nye ikke-kinesiske landområder vest for Kina helt fram til 1700-tallet.
Litteratur rediger
- Swope, Kenneth M. (2013), The Military Collapse of China's Ming Dynasty, 1618-44 (Asian States and Empires), Routledge.