Slaget ved Olteniţa

Slaget ved Olteniţa ble utkjempet 4. november 1853 under Krimkrigen. I dette slaget beseiret den osmanske hæren under Omar Pasjas kommando de russiske styrkene.

Slaget ved Olteniţa
Konflikt: Krimkrigen
Dato 4. november 1853 Sted Olteniţa (i dagens Romania) Resultat Seier for Det osmanske riket
Stridende parter
Det osmanske rike	Det russiske keiserdømmet
Kommandanter og ledere
Omar Pasja	general PA Dannenburg
Styrker
10 000	15 000
Tap
1 200	6 000 drept eller såret

Bakgrunn

Slaget fant sted under Donaufelttoget i Krimkrigen. Til forspillet til krigen hører, Russlands okkupasjon av Donau-fyrstedømmene Moldavia og Valakia, noe som plasserte tropper på den (nordre) venstre bredden av Donau, på grensen til det osmanske territoriet. Det osmanske riket hadde svart med å flytte tropper til den høyre bredden rett mot dem. I sentrum stod russiske stryker sør for București rett mot osmanske styrker ved fortene i Rustsjuk og Silistria. Etter det osmanske ultimatum den 4. oktober 1853 om at de russiske troppene måtte trekke seg tilbake innen 2 uker, krysset osmanske styrker under Omar Pasja elven for å tvinge russerne ut.

Kampen

Den 2. november 1853 krysset en osmansk styrke på 10 000 soldater under Omer Pasha kommando Donau og okkuperte byen Olteniţa, før de beveget seg mot Bucureşti. En russisk styrke under kommando av PA Dannenburg ble sendt for å utføre et motangrep og ankom byen 4. november. Etter en voldsom skuddveksling ble russerne drevet tilbake, med store tap. Men til tross for suksessen i slaget var Omer overbevist om at hans posisjonen var uholdbart; da han forventet at russiske forstrekninger ville komme, og var bekymret over fortsatte operasjoner når vinteren nærmet seg. På bakgrunn av det lot han være å rykke fram mot Bucureşti og krysset i stedet Donau igjen motsatt vei noe som var fullført den 15. november.

Ettervirkning

Slaget ved Olteniţa var den første militære trefningen under Krimkrigen. Den resulterte i en taktisk seier til de osmanske styrkene, i det de russiske styrkene ble drevet tilbake, og de osmanske styrkene hadde kontroll over byen. Til tross for dette ble ikke det strategiske målet deres nådd nemlig å rykke fram mot Bucureşti og drive russerne fra fyrstedømmene og de osmanske styrkene så seg nødt til å trekke seg tilbake til utgangsposisjonen. Slaget ble framstilt i europeisk presse som en osmansk triumf, og den russiske stoltheten fikk en knekk, men strategisk hadde kampen liten betydning.

Kilder

• W Baumgart: The Crimean War 1853-1856 (1999) ISBN 0-340-61465-X