Slaget ved Landora (Landskrona) var et slag på 1140-tallet mellom kong Erik Lam av Danmark og opprøreren Oluf Haraldsen. Slaget endte med nederlag for kong Erik.

Bakgrunnen rediger

Oluf Haraldsen hadde forsøkt å overfalle danskekongen i Arvelund ved Lund i 1137, men etter at det feilet, flyktet Oluf til Sverige. Etter at Erik Lam hadde dratt fra Skåne dro Oluf tilbake og avholdt et tingmøte med skåningene.

En politisk konflikt hadde oppstått etter at erkebiskop Asser av Lund døde. Konflikten ble forverret av mordet på kong Erik av Danmark like etter. Den nye erkebiskopen Eskil, som var roskildebiskop på Sjælland, klarte å utmanøvrere sin rival og overtalte pave Innocens II til å anerkjenne erkebispedømmet Lund. Erkebispen av Lund forsøkte å hindre Oluf i å dra fordel av tingmøtet, men mislyktes, og skåningene hyllet ham til konge på Sct. Libers høj. Årstallet for denne begivenheten er ikke kjent.

Med en mindre hær og deler av borgerne i byen Lund gjorde erkebiskop Eskil motstand, men overmakten ble for stor. Hans følge ble beleiret i domkirken i Lund og tvunget til forhandlinger.

Etter forhandlingene gikk erkebispen med å utlevere flere gisler og å sverge troskap til tronpretendenten Oluf som ønsket seg den danske kongemakten. Etter å ha fått bevegelsesfrihet over til Sjælland rømte han uten å bry seg om at gisler kunne bli henrettet som konsekvens. Erik Lam samlet umiddelbart en stor hær og seilte over sundet mot Skåne.

Slaget rediger

Det var få steder for landgang på den skånske vestkysten, ett av disse var Landora, nå en del av byen Landskrona. Etter sagnet hadde stedet ry for å bety ulykke for en konge som skulle gå i land der. Erik Lam trodde på dette og bad derfor erkebispen om å ta over ledelsen av den kongelige hæren.

Oluf hadde vunnet seg støtte av skåningene og gikk til angrep på den kongelige hæren som ikke hadde en kampvant ledelse. Slaget ved Landora sluttet med et kraftig nederlag for erkebiskop Eskil av Lund og kong Erik Lam.

Men nederlaget var bare et midlertidig tilbakeslag, for Erik Lam samlet alle krefter i et nytt angrep. I ly av natten seilte den kongelige flåten over sundet. Med hjelp av allierte som lyste opp steder for landgang var hæren i stand til å komme seg trygt over og å rykke fram mot Lund. Dette overrasket Oluf så meget at Eriks hær nådde Lund uten motstand.

Etterspillet rediger

I Lund fant danskekongen og erkebispen en prest som hadde blitt innsatt som erkebiskop av Oluf som reaksjon på bruddet på troskapseden. Den uheldige presten ble fratatt sine verdighetstegn av erkebispen og deretter hengt. Fire stormenn ble druknet av de kongelige.

Opplysningene om disse begivenhetene som trolig hadde hendt i 1140, er vage i de fleste senere kilder. Etter Saxo Grammaticus skal det neste slaget i krigen ha vært Slaget ved Glumstrup. Men Oluf hadde flyktet til Sverige etter tapet av Lund og kampene etterpå. Fra Sverige rykket Olufs hær gjennom Blekinge der de ble stoppet og slått av Erik Lams hær. Men Oluf vendte tilbake og holdt stand mot den kongelige hæren.

Slaget ved Lund som kanskje hadde hendt i året 1141, sluttet med nederlag for Erik Lam som måtte rømme Skåne. Borgerne i Lund ble utsatt for fryktelige overgrep av seierherrene som hadde gjenvunnet kontrollen over Skåne.

Kilder rediger