Wikipedia

Slaget ved Fredericksburg

Slaget ved Fredericksburg ble utkjempet i og rundt Fredericksburg i Virginia fra 11. til 15. desember 1862 mellom general Robert E. Lees konfødererte Army of Northern Virginia og Unionens Army of the Potomac ledet av generalmajor Ambrose Burnside. Det er kjent som et av de mest ensidige slagene i den amerikanske borgerkrigen. Unionsarméen led forferdelige tap i håpløse frontalangrep den 13. desember mot konfødererte forsvarere i skyttergraver på høydene bak byen. Dette førte til en tidlig slutt på Unionens felttog mot den konfødererte hovedstaden Richmond.

Slaget ved Fredericksburg
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen
Dato11.-15. desember 1862[1]
StedSpotsylvania County og Fredericksburg
ResultatKonføderert seier
Stridende parter
USAs flagg USAAmerikas konfødererte staters flagg CSA
Kommandanter og ledere
Ambrose BurnsideRobert E. Lee
Styrker
Army of the Potomac
(rundt 114 000 stridende)
Army of Northern Virginia
(rundt 72 500 stridende)
Tap
12 653
(1284 døde
 9600 sårede
 1769 fanger/savnede)[2]
5377
(608 døde
 4116 sårede
 653 fanger/savnede)[3]

Bakgrunn og Burnsides plan rediger

Slaget var resultatet av et forsøk fra unionshæren på å ta tilbake initiativet i sin kamp mot Lees mindre, men mer aggressive hær. Burnside ble utnevnt til kommandant over Army of the Potomac i november og erstattet generalmajor George B. McClellan. McClellan hadde stoppet Lee i slaget ved Antietam i september, men president Abraham Lincoln mente at han manglet besluttsomhet, siden han ikke forfulgte og ødela Lees hær i Maryland og kastet bort for mye tid på reorganisering og forsyning av hæren sin etter store slag.

Burnside planla en offensiv sent på høsten etter å ha blitt presset av øverstkommanderende Henry W. Halleck og Lincoln. Han fremla sin plan for Halleck den 9. november. Planen tok utgangspunkt i raske bevegelser og avledning. Han ville konsentrere hæren sin klart synlig nær Warrenton, finte en bevegelse mot Culpeper Court House, Orange Court House eller Gordonsville. Så ville han raskt flytte hæren sin sørøstover og krysse Rappahannock-elva til Fredericksburg. Han håpet at Robert E. Lee ville sitte stille mens han var usikker på Burnsides intensjoner, mens unionshæren rykket raskt fremover mot Richmond, sørover langs Richmond, Fredericksburg and Potomac Railroad fra Fredericksburg. Burnside valgte denne planen fordi han var bekymret for om han dro rett sørover fra Warrenton, ville han være utsatt for flankeangrep fra generalløytnant Thomas J. «Stonewall» Jackson. Jacksons korps var på den tiden i Shenandoah Valley sør for Winchester. Han trodde også at Orange and Alexandria Railroad ville være en for dårlig forsyningslinje. Mens Burnside begynte å samle sammen en forsyningsbase ved Falmouth nær Fredericksburg, gikk Lincoln-administrasjonen inn i en lengre debatt om hvor lur denne planen egentlig var. Lincoln gikk til slutt med på den, men advarte ham om å bevege seg med stor fart, og han tvilte antagelig på om Lee ville følge det handlingsmønsteret Burnside forventet.

Styrkene rediger

Burnside organiserte sin Army of the Potomac i tre såkalte store divisjoner med til sammen 120 000 menn. Av disse ville 114 000 delta i det kommende slaget[4]:

  • Right Grand Division, ledet av generalmajor Edwin V. Sumner som bestod av II og IX Corps og en kavaleridivisjon.
  • Center Grand Division, ledet av generalmajor Joseph Hooker som bestod av III og V Corps og en kavaleribrigade.
  • Left Grand Division, ledet av generalmajor William B. Franklin som bestod av I og VI Corps og en kavaleribrigade.
  • XI Corps under generalmajor Franz Sigel ble holdt i reserve i området til Fairfax Court House.
  • XII Corps under generalmajor Henry W. Slocum var stasjonert ved Harpers Ferry under felttoget.

Robert E. Lees Army of Northern Virginia hadde nesten 85 000 menn. Av disse deltok 72 500 i slaget[5]:

Bevegelser før slaget rediger

 
Unionshærens pongtongbåter gjort klar til å settes inn.
 
Unionsingeniører bygget pongtongbrua ved Franklin Crossing hvor generalmajor Franklin brukte to dager på å krysse den med sin venstre flanke av unionshæren før slaget ved Fredericksburg.

Unionshæren begynte marsjen den 15. november, og de første elementene ankom Falmouth den 17. november. Burnsides plan gikk raskt galt. Han hadde beordret at pongtongbruer skulle sendes til fronten og settes sammen for hans raske kryssing av Rappahannock, men på grunn av klønete administrativt arbeid, kom ikke bruene frem før hæren. Da generalmajor Sumner ankom, oppfordret han sterkt til en umiddelbar kryssing av elva for å spre den beskjedne konfødererte styrken på 500 menn som var i byen og for å okkupere de dominerende høydene i vest. Burnside begynte å få panikk. Han var bekymret for at det tiltagende høstregnet skulle gjøre krysningspunktene ubrukelige og for at Sumner kunne bli avskåret og knust. Han ødela sitt eget initiativ og beordret Sumner til å vente i Falmouth.

Den 21. november hadde korpset til generalløytnant Longstreet ankommet i nærheten av Frederickburg, og Jacksons som hadde vært nedover elva for å forhindre krysninger der, fulgte raskt etter. Lee forventet til å begynne med at han måtte kjempe mot Burnside nordvest for Fredericksburg og at det kunne bli nødvendig å trekke seg tilbake bak North Anna-elva. Men da han så hvor sakte Burnside beveget seg, sendte han hele sin hær mot Fredericksburg. Den første pongtongbrua ankom ved Falmouth den 25. november, altfor sent til at Army of the Potomac kunne krysse elva uten motstand. Burnside hadde fremdeles en mulighet fordi han kun stod overfor halve Lees hær som ennå ikke hadde gravd seg inn i høydene, og dersom han reagerte raskt, kunne han klare å angripe Longstreet og beseire ham før Jackson ankom. Igjen ødela han mulighetene sine. Bruene ankom på slutten av måneden, og på dette tidspunktet var Jackson tilstede, mens Longstreet forberedte sterke forsvarsverk.

Burnside planla opprinnelig å krysse elva øst for Fredericksburg, 16 km nedover elva ved Skinker's Neck, men Earlys divisjon kom dit og blokkerte ham. Derfor bestemte han seg for å krysse direkte mot Fredericksburg. Den 9. desember skrev han til Halleck, «Jeg tror at fienden blir mer overrasket nå ved å krysse umiddelbart i front enn noen andre deler av elva... Jeg er overbevist om at en stor fiendestyrke nå er konsentrert ved Port Royal, mens venstre flanke hviler på Fredericksburg som vi håper å rulle opp.» I tillegg til sin tallmessige styrkefordel, hadde Burnside også fordelen av å vite at hæren hans i praksis ikke kunne angripes. På den andre siden av Rappahannock, hadde 220 kanoner blitt plassert på høydedraget kjent som Stafford Heights for å forhindre Lees armé i å sette i gang store motangrep.

 
Steinmuren ved Marye's Heights i 2000.

Lee hadde stor tro på arméen sin, selv om han var nokså usikker på planene til sin motstander så sent som to dager før unionshæren forsøkt å krysse elva. Han satte ut omtrent 20 000 menn under Longstreet på sin venstre flanke som hadde sitt anker på høyden kjent som Marye's Heights, rett vest for byen bak en steinmur ved foten av høydedraget. I frykt for en krysning lenger nede i elva, sør for byen, plasserte han resten av sine menn i sør under Jackson. Området hadde spredte høyder og var dermed enda en svært god defensiv posisjon.

Unionens ingeniører begynte å sette sammen seks pongtongbruer om morgenen den 11. desember, to rett nord for sentrum, en tredje på den sørlige enden av byen og tre i nærheten i sør, nær møtepunktet til Rappahannock og Deep Run. De kom under beskytning fra konfødererte skarpskyttere, først og fremst fra Mississippi-brigaden til brigadegeneral William Barksdale. Til slutt overbeviste hans underordnede Burnside til å sende landgangsstyrker over i båter den kvelden for å sikre et lite brohode og jage skarpskytterne. Den konfødererte hæren valgte å ikke utfordre landgangen med stor kraft på grunn av dekningen til unionsartilleriet, men noen av de første kampene i bystrøk i krigen skjedde da bygninger ble sikret av infanteri og artilleribeskytning fra den andre siden av elva. Kanonmannskapene til Unionen sendte mer enn 5000 prosjektiler ned mot byen og høydedragene i vest. Etter at bruene var på plass, plyndret Burnsides menn byen med en styrke som gjorde Lee rasende. Han sammenlignet deres handlinger med de til de antikke vandalene. Ødeleggelsen gjorde også Lees menn sinte, mange av dem var innfødte virginere. I løpet av 11. og 12. desember, ble Burnsides menn utplassert på utsiden av byen og var forberedt til å angripe Lees hær.

Slaget rediger

 
Oversikt over slaget, 13. desember 1862
 
Sumners angrep, kl. 13.00 13. desember 1862
 
Hookers angrep kl. 15.30 13. desember 1862
 
Vestlig utsikt fra Fredericksburg ned Telegraph Road med Marye's Heights synlig fjern i midten av bildet. Flere unionsdivisjoner marsjerte ned denne veien under slaget ved Fredericksburg for å angripe de konfødererte stillingene på høydene. Til slutt måtte de trekke seg tilbake ned denne veien etter at de var blitt desimert.

Slaget startet sør for byen kl. 08.30 den 13. desember da generalmajor Franklin sendte to divisjoner fra Left Grand Division inn i et tidligere oversett hull i Jacksons høyre forsvar. Kl. 10.00 begynte den tykke tåka å lette, og den innledende trege bevegelsen fikk opp farten. George G. Meades divisjon dannet hovedangrepet, støttet av divisjonene til Abner Doubleday og John Gibbon. Angrepet ble stanset av Virginia Horse Artillery under major John Pelham, og en artilleriduell mellom Pelham og unionens artilleribatteri varte i rundt en time. Pelham startet med bare to kanoner, en glattbåret 12-punds Napoleon og en riflet Blakely, men fortsatte med bare en etter at den siste ble satt ut av spill av fiendens batteri.[6] General Lee observerte kampene og kommenterte overfor Pelham, 24 år, «det er strålende å se slikt mot i en som er så ung.» Da Meade til slutt fikk overtaket, møtte han brigadegeneral Maxcy Greggs brigade og spredte den. Gregg ble skutt og dødelig såret. Han døde to dager senere.

Til høyre for Meade gjorde Gibbons angrep mot brigadene til brigadegeneralene William Dorsey Pender og Edward L. Thomas god fremgang, men Meades og Gibbons menn kom bort fra hverandre. Kl. 13.30 presset et tungt konføderert motangrep dem tilbake. På grunn av tåken, kunne ikke det føderale artilleriet gi dem mye assistanse. Unionens menn ble drevet tilbake og ble jaget av det konfødererte infanteriet. Bekymringen for om de var fanget ved elva steg. Til slutt ble divisjonene til brigadegeneralene Daniel E. Sickles og David B. Birney ført frem for å styrke den føderale linja, og Stonewall Jacksons motangrep stoppet. Fokuset i kampene flyttet seg nordover til Marye's Heights.

De innledende angrepene vest for Fredericksburg startet kl. 11.00 da William H. Frenchs divisjon beveget seg langs Plank Road. De stod ovenfor en bratt dreneringsgrøft og en vid åpen slette på 370 meter som var dominert av konføderert infanteri og artilleri bak en nedsenket vei og steinmur. Tidligere hadde Longstreet blitt forsikret av artilleristen Edward Porter Alexander at «en kylling kan ikke leve på den marka når vi åpner ild mot den.» Unionens menn som angrep den måtte passere to små bruer i kolonner for å komme over dreneringsgrøfta, noe som gjorde dem til et lett mål. Forsøk på å flytte angrepet lenger mot høyre mislyktes på grunn av myraktig grunn. Som i sør var unionsartilleriet forhindret av tåke fra å sette de konfødererte kanonene ut av spill.

Burnside hadde forventet at dette angrepet på høyre flanke kun ville være til støtte for hans hovedforsøk på venstre flanke, men Franklin hadde stanset og motstod forespørsler om å fortsette, derfor endret Burnside sitt fokus. Etter at Frenchs divisjon ble slått tilbake med store tap, sendte Burnside divisjonene til Winfield S. Hancock og Oliver O. Howard som møtte en lignende skjebne. På dette tidspunktet hadde George Picketts divisjon og en av John B. Hoods brigader marsjert nordover for å forsterke Marye's Heights. Charles Griffins divisjon fornyet angrepet kl. 15.30, fulgt opp av Andrew A. Humphreys divisjon kl. 16.00. Ved skumringen angrep George W. Gettys divisjon fra øst og ble også slått tilbake.

Seks unionsdivisjoner hadde blitt sendt inn, vanligvis en brigade om gangen. Dette gav totalt seksten individuelle angrep, alle mislykket og førte til mellom 6000 og 8000 døde og sårede.[7] General Lee så på massakren fra sentrum i sin linje, en posisjon nå kjent som Lee's Hill, og han er sitert på å ha sagt «det er godt at krig er så forferdelig, ellers ville vi blitt for glad i det.» Angrepene på høydene inkluderte også stormangrepet til Irish Brigade som mistet 50% av sin styrke i slaget, men rykket lenger opp på høydene enn noen andre unionsbrigader. De konfødererte tapene ved Marye's Heights var totalt rundt 1200.[8] Mørkets frembrudd og Burnsides underordnedes oppfordringer var nok til å få slutt på angrepene. Longstreet skrev senere at «angrepene hadde vært desperate og blodige, men helt håpløse.[8]» Tusenvis av Unionssoldater tilbrakte den kalde desembernatten på markene foran høydene, ute av stand til å bevege seg eller hjelpe de sårede på grunn av konføderert beskytning.

Arméene forble i stillingene den 14. desember. Burnside vurderte å lede sitt gamle IX Corps i et siste angrep på Marye's Heights, men han slo det fra seg. Den ettermiddagen ba Burnside om en våpenhvile for å ta seg av sine sårede, noe Lee innvilget. Dagen etter trakk de føderale styrkene seg tilbake over elva, og felttoget var slutt.

Etterspill rediger

 
Burnsides hovedkvarter ved Phillips' House under slaget ved Fredericksburg. Det var her at hans generaler overtalte ham til å avstå fra flere angrep.
 
Marye's House på Marye's Heights var sentrum for de konføderertes stilling under slaget ved Fredericksburg i 1862. En konføderert teltleir er synlig til høyre.

Tapstallene som hver hær ble påført viser klart hvor katastrofale unionshærens taktikker var, og Burnside ble fratatt kommandoen en måned senere, etter den ydmykende «Mud March». Unionshærens tapstall var 12 653. Av disse var 1284 døde, 9600 sårede og 1769 var tatt til fange eller savnet.[2] To unionsgeneraler ble dødelig såret, brigadegeneralene George D. Bayard og Conrad F. Jackson. Konføderasjonens tapstall var 5377. Av disse var 608 døde, 4116 sårede og 653 tatt til fange eller savnet[3], de fleste av dem i tidlige kamper på Jacksons front. De konfødererte brigadegeneralene Maxcy Gregg og Thomas Reade Rootes Cobb ble drept.

Sørstatene brøt ut i jubel over sin store seier. Examiner i Richmond beskrev det som et «sjokkerende nederlag for de invaderende, en strålende seier for forsvarerne av den hellige jord.» General Lee som vanligvis var reservert, ble beskrevet av Mercury i Charleston som «jublende, nesten ute av balanse og virket å ønske å omfavne alle som ropte på ham.» Avisa sa også at «General Lee kan sine saker og hæren har kjenner ennå ikke til ord som nederlag.»[9]

Reaksjonen var stikk motsatt i nord, og både hæren og president Lincoln kom under sterk kritikk fra politikere og presse. Commercial fra Cincinnati skrev at «Det kan knapt være i menns natur å vise mer mot eller generaler å vise mindre dømmekraft enn det som ble utvist på vår side den dagen.» Senator Zachariah Chandler, en radikal republikaner, skrev at «presidenten er en svak mann, for svak for anledningen og disse tåpene eller forræderne av noen generaler kaster bort tid og enda mer dyrebart blod i meningsløse slag og forsinkelser.» Guvernør Andrew Curtin i Pennsylvania besøkte Det hvite hus etter et besøk på slagmarken. Han fortalte presidenten at «det var ikke et slag, det var nedslakting.» Curtin rapporterte at presidenten var «knust på mottagelsen, og nådde etter kort tid en tilstand av nervøsitet på grensen til sinnssykdom.» Lincoln skrev selv at «dersom der er et verre sted enn helvete, er jeg i det.»[10]

Kommandanter rediger

Referanser rediger

  1. ^ NPS
  2. ^ a b Eicher, s. 405.
  3. ^ a b Eicher, s. 405. Foote, s. 44, hevder at dette antallet senere ble rettet til 4201 basert på at over 100 menn som ble regnet som sårede eller savnet returnerte fra juleferie hos sine familier umiddelbart etter slaget. Goolrick, s. 779, er enig i dette tallet.
  4. ^ Eicher, s. 396-97
  5. ^ Eicher, s. 397
  6. ^ O'Reilly, s. 148.
  7. ^ Historikere rapporterer forskjellige tapstall i sektoren Marye's Heights. Esposito, i fotnotene til kart 73, siterer «over 6000.» Goolrick, s. 87, siterer 7000. Gallagher, s.23, «nesten 8000.» Alle andre referanser gir bare totalantall for slaget.
  8. ^ a b Goolrick, s. 87.
  9. ^ Goolrick, s. 92.
  10. ^ Goolrick, s. 92-93.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Fredericksburg&oldid=24119975»