Slaget ved Fort Oswego
Slaget ved Fort Oswego var en av flere tidlige franske seire på den nordamerikanske krigsskueplassen i Syvårskrigen som de vant tross i at Ny-Frankrike var militært sårbare. I løpet av uken fra den 10. august 1756, klarte franske styrker under General Montcalm å ta og okkupere de britiske festningsverkene ved Fort Oswego i provinsen New York; åstedet er i det som nå er byen Oswego i Upstate New York.
I tillegg til 1 700 fanger, tok styrkene til Montcalm 121 kanoner fra fortet. Med tapet av Fort Oswego ble britene fjernet fra Ontariosjøen og de kunne ikke lenger true det nærliggende franskkontrollerte Fort Frontenac. Slaget er kjent for det viste at tradisjonell europeisk beleiringstaktikk kunne benyttes i Nord-Amerika når den ble benyttet under rette forhold og i rett terreng.
Bakgrunn rediger
Etter begynnelsen på den åpne konflikten mellom franske og britiske kolonister i 1754, som startet med Slaget ved Jumonville Glen, sendte begge myndighetene en stående armé til Nord-Amerika for å kunne ta Ohio Country og andre tilstøtende områder, blant annet grenseområdet mellom den franske provinsen Canada og den britiske provinsen New York, et område som ligger i dagens Upstate New York som til da stort sett var kontrollert av Irokesarføderasjonen. En del av planen til britene for 1755 var å ta Fort Niagara på vestsiden av Ontariosjøen Den planlagte ruten for denne ekspedisjonen var å følge Oswego River til innsjøen og opprette en stor base ved elvemunningen (der dagens Oswego i New York ligger).[1] Under veiledning fra William Shirley, guvernøren i Provinsen Massachusetts Bay'ble det opprinnelige Fort Oswego forsterket og to nye fort, Fort George og Fort Ontario bygget i 1755. Den planlagte ekspedisjonen til Fort Niagara fant aldri sted på grunn av logistiske vanskeligheter og festningsverkene rundt Oswego ble bemannet vinteren 1755–56.[2]
Franskmennene hadde i 1755 de eneste store marinefartøyene på Ontariosjøen og flyttet seg fritt omkring på innsjøen mellom Fort Niagara i vest og Fort Frontenac ved innløpet til St. Lawrence-elven. I mars 1756 slo de til mot Fort Bull som var en viktig forsyningsbase til fortene ved Oswego. De klarte å ødelegge forsyningene som var ment for garnisonene i Oswego og ødela planene til Shirley om en ekspedisjon mot Fort Niagara i 1756.[3] Etter ordre fra guvernøren i Ny-Frankrike, Pierre François de Rigaud, Marquis de Vaudreuil-Cavagnal, i mai 1756 startet franske og indianske styrker kommandert av Louis Coulon de Villiers å angripe garnisonen i Oswego fra en leir ved Henderson Bay (sør for dagens Sackett's Harbor i New York).[4] General Louis-Joseph de Montcalm kom frem til Montreal i mai 1756 for å lede den franske arméen. Han og guvernør Vaudreuil kom med en gang på kant med hverandre og var ueinig i om hvem som skulle ta kommandoen. Montcalm var urolig over de store britiske styrkene i sørenden av Lake George, og kom derfor først til Fort Carillon ved Lake Champlain for å se over forsvarsverkene der.[5] Vaudreuil startet samtidig å samle tropper ved Fort Frontenac for et mulig angrep på Oswego. Etter å ha fått gode rapporter fra Villiers, bestemte Montcalm og Vaudreuil seg for å gjøre et forsøk.[6]
.jpg)
Guvernør Shirley fikk i mars 1756 melding om at han skulle erstattes av John Campbell, 4. Earl of Loudoun.[7] Loudouns nestkommanderende, general General James Abercrombie kom først til Albany sent i juni og Shirley benyttet mellomtiden til å forsterke forsyningene i Oswego i påvente av å lede en ekspedisjon mot de franske fortene ved Lake Ontario.[8] I juni reiste William Johnson til hovedkvarteret til irokeserne i Onondaga og klarte å få irokeserne Shawnee og Delaware over på britisk side. Styrker som Shirley håpet å kunne benytte i ekspedisjonen sin. Shirley ledet også 2 000 armerte «battoemen», som egentlig var sjømenn og skipsbyggere.[9] Under John Bradstreet klarte disse mennene å forsyne fortene i Oswego i juli, selv om de ble angrepet av en fransk styrke på vei tilbake og tapte 60-70 mann.[10]
Da Loudon kom til Albany sent i juli avlyste han planene til Shirley om en Oswego-basert ekspedisjon.[11]
Forsvaret ved Oswego rediger
Forsvarkomplekset ved Oswego bestod av tre forskjellige fort. På østsiden av Oswego River lå Fort Ontario, en tømmerfestning som var bygget i 1755 ovenfor elvemunningen. Fortet hadde en garnison på 370 mann og var i forholdsvis god forfatning. Fort Oswego lå på vestsiden av elven og hadde en sentral struktur i stein og leire omringet av jordvoller i sør og vest, men var helt åpen mot Fort Ontario på andre siden av elven. Et nybygget Fort George bestod av en uferdig trepalisade som til og med manglet skytehull som forsvarerne kunne skyte gjennom. Her holdt 150 militssoldater til. De to sistenevnte fortene hadde ikke mye beskyttelse for garnisonen som var der og hele forsvarkomplekset hadde bare noen få kanoner til sammen.[12]
Store deler av de to regimentene fra Massachusetts hadde overvintret der og manglet forsyninger, særlig mat. Så selv om garnisonen talte 2 000 mann, var det mindre enn1 200 mann som var tjenestedyktige.[13]
Franskmennene nærmer seg rediger
Montcalm forlot Carillon den 16. juli kommandert av Chevalier de Levis, og nådde Montreal tre dager senere. Etter to dager reiste han mot Fort Frontenac, hvor franske soldater samlet seg sammen med mange indianere. Av de franske styrkene fant en bataljoner fra Leene Sarre, Guyenne og Béarn, marinesoldater og kolonimilitssoldater, mens indianerne som talte 250 mann kom fra alle områder i Ny-Frankrike. Totalt besto styrken av 3 000 mann. Bror til guvernøren, François-Pierre de Rigaud ledet en fortropp på 700 mann for å møte styrken til Villiers ved Sackett Harbor før hovedstyrken fortsatte videre den 4. august. De krysset elven om natten til det som i dag heter Wolfe Island, mens baktroppen ble liggende der om dagen før de på natten krysset over til Sackett's Harbor. Den 8. august var hele styrken samlet der og fortsatte dagen etter mot Oswego.[14]. Den 9. august marsjerte troppene til Rigaud og Villiers over land til Oswego, mens Montcalm og resten av styrken holdt seg langs bredden av Bateaux, og gikk i land tre km øst for Fort Ontario tidlig den 10. august. De ble ikke oppdaget før en liten patruljebåt oppdaget dem morgenen etter. Større båter ble sendt av britene for å drive bort det franske feltartilleriet.[15]
Slaget rediger
Ingeniøren til Montcalm inspiserte det britiske forsvarverket sammen med andre offiserer og noen indianere. En av indianerne som var ivrig etter å få en skalp, trodde ingeniøren var en britisk soldat og skjøt ham ned. Montcalm ba Pierre Pouchot om å ta over for å finne ut hvordan de skulle beleire de britiske stillingene.[16]
Natt til 12. august begynte franskmennene å grave grøfter mot Fort Ontario. De begynte å skyte på hverandre med kanonene frem til sent på dagen 13. august, da de etter ordre fra Mercer forlot fortet, selv før franskmennene var ferdig med grøftene sine.[13]
Montcalm okkuperte dermed fortet og satte opp batteri på vestsiden av høyden hvor de kunne nå Fort Oswego på østsiden. Franskmennene hadde ni kanoner klare om morgenen den 14. august. Da disse åpnet ild mot steinbygningene i Fort Oswego falt murene sammen. Kanonene i Fort Oswego var ikke rettet mot elven i det hele tatt, fordi en ikke ventet angrep fra den kanten. Kanonene ble omsider snudd rundt og fikk avfyrt noen skudd tilbake.[17] Montcalm hadde gitt Rigaud ordre om å føre noen menn over elven ovenfor festningen, og disse mennene nådde klaringen utenfor Fort Oswego om lag samtidig med at oberst Mercer ble truffet og drept av en fransk kanonkule. Etter et kort møte heiste John Littlehales, som tok over kommandoen etter Mercer det hvite flagget.[18]
Ettervirkning rediger
Britene overgav seg med 1 700 mann som bestod av arbeidere, skipsbyggere, kvinner og barn.[18] Da fortet ble åpnet for de kanadiske militssoldatene og indianerne skyndte de seg inn og plyndret fortet, åpnet tønner med rom og drakk seg fulle. Under forvirringen som oppsto, prøvde noen briter å rømme, men ble drept av fulle franskmenn og indianere. General Montcalm, som var sjokkert over oppførselen, klarte til å slutt å stoppe drapene og ga så ordre om å ødelegge alle forsyningene som franskmennene ikke tok med seg, samt båtene som var under bygging. Etter det reiste hele kompaniet med fangene til Montreal,[19]
Den 12. august fikk Loudoun vite at Oswego hadde falt. Han trakk seg tilbake til German Flatts hvor Loudoun forble for å hindre franskmennene i å rykke videre frem.[20] Loudoun brukte de neste månedene på å gi William Shirley skylden for tapet.[21] Han ble renvasket for alle formelle beskyldinger, men det kom likevel frem mye som var i uorden. Shirley hadde politiske forbindelser i London som gjorde at han senere fikk nye, gode stillinger.[21]
Oswego ble forlatt i 1758 da britene gjenerobret området og Bradstreet førte en ekspedisjon som erobret og ødela Fort Frontenac. Det ble benyttet igjen i 1759 da britene la ut mot Fort Niagara og i 1760 av arméen til Jeffrey Amherst som var på vei mot Montreal.
Referanser rediger
- ^ Lucas, s. 232-235
- ^ Parkman, s. 334-338
- ^ Parkman, s. 387
- ^ Parkman, s. 407
- ^ Parkman, s. 390
- ^ Lucas, s. 255
- ^ Parkman, s. 396
- ^ Parkman, s. 397
- ^ Parkman, s. 404-406
- ^ Parkman, s. 407-409
- ^ Nester, s. 17
- ^ Nester, s. 20-21
- ^ a b Nester, s. 21
- ^ Parkman, s. 421-422
- ^ Parkman, s. 422-423
- ^ Parkman, s. 423
- ^ Parkman, s. 425
- ^ a b Nester, s. 22
- ^ Parkman, s. 428
- ^ Parkman, s. 419-420
- ^ a b Nester, s. 25
Kilder rediger
- Anderson, Fred (2001). Crucible of War: The Seven years' War and the Fate of Empire in British North America 1754-1766. Vintage Books. ISBN 0375706364.
- Lucas, Charles Prestwood (1901). History of Canada: part1, New France. Clarendon Press.
- Nester, William (2000). The first global war: Britain, France, and the fate of North America, 1756-1775. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-275-96771-0.
- Parkman, Francis (1897). Montcalm and Wolfe, Volume 1. Little, Brown, and company.