Slaget ved Ebro

Slaget ved Ebro (spansk: Batalla del Ebro, katalansk: Batalla de l'Ebre) var den siste store offensiven fra Den andre spanske republikk under den spanske borgerkrig. Republikken håpet på en propagandaseier og at en militær triumf her ville kunne skape større internasjonalt press, gi en bedre forhandlingsposisjon og slik åpne for en forhandlingsløsning med det nasjonalistiske Spania, men den militære framgangen ble minimal.

Slaget ved Ebro
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Frontens bevegelser under slaget
Dato 25. juli - 16. november 1938 Sted Langs Ebro i det nordøstlige Spania Resultat Nasjonalistisk seier
Stridende parter
Den spanske republikk	Nasjonalist-Spania
Kommandanter og ledere
Juan Modesto Enrique Líster	Fidel Dávila Francisco Franco
Styrker
Mer enn 100 000	90 000
Tap
30 000døde 20 000sårede 19 536 krigsfanger 200 fly	6 500 døde 30 000 sårede 5 000 krigsfanger

Bakgrunn

Den republikanske offensiven ble mulig da Franco ikke benyttet momentet fra Aragónoffensiven til å innta Barcelona, om gikk i stedet sørover mot Valencia. Denne framrykkingen var ikke vellykket, og ble stoppet av de republikanske forsvarslinjene rundt byen, kalt XYZ-linjen. Samtidig fikk de republikanske styrkene i Catalonia, knust etter nederlaget i Aragón, anledning til å reorganisere seg, og fikk tilførsel av forsyninger via Frankrike over Pyreneene fra midten av mars til juni.

Samtidig fikk republikken anledning til å innkalle nye årskull til kampene, helt ned i 16-åringer og middelaldrende menn ble innkalt. Også krigsfanger fra nasjonalistene ble mot deres vilje sendt til fronten for republikken. De nye forsyningene kunne imidlertid ikke erstatte alle de håndvåpen som gikk tapt under Aragónoffensiven, så de nye styrkene var beskjedent utstyrt.

Den internasjonale oppmerksomheten gikk imidlertid på denne tiden mer i retning av krisen rundt Tsjekkoslovakia og Tysklands krav på Sudetenland, i kjølvannet av Anschluss i mars samme år.

Målsetting

Den noe urealistiske målsettingen gikk ut på å gjenerobre den korridoren de nasjonalistiske styrkene hadde erobret fram til middelhavskysten, og slik gjenforene de republikanske sonene. Angrepet, og det nasjonalistiske svaret på dette fulgte et kjent mønster fra tidligere i krigen, selv om de republikanske styrkene innledningsvis kunne ha en fordel av overraskelsesmomentet, var de nasjonalistiske styrkene langt mer mobile, og hadde ikke minst flystøtte og artilleri som snart stoppet den republikanske framrykkingen. I tillegg ble den republikanske offensiven vanskeliggjort ved at de måtte krysse elven Ebro.

En republikansk bunker fra slaget om Ebro under et besøk i 2006

Guerra Civil Española 1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Planen hadde store mangler ved at flystøtte ikke eksisterte, og de kommunistiske kommandantene Juan Modesto og Enrique Líster hadde ingen videre planer om hva som skulle skje etter det første overraskelsesangrepet. Det endte med en vanvittig sløsing med mannskaper og materiell, og offensiven brøt sammen under manglende oppfølging.

Men i stedet for å rekke tilbake soldatene da offensiven etter de første to ukene stoppet opp, og slik kunne redde restene av de beste styrkene republikken hadde igjen, ble de av propagandahensyn stående i et område som var vanskelig å forsvare.

Etter seks større nasjonalistiske motangrep, ble styrkene utslettet i løpet av de neste tre måneden. De styrkene og våpen som skulle sikre Catalonia gikk tapt og republikken hadde i realiteten tapt borgerkrigen.

I tillegg førte fiaskoen til ytterligere krangling mellom kommunistene og de øvrige aktørene inne republikken og hvem som hadde skylden for nederlaget.

Litteratur

• Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 452-464