Slaget ved Chalons
Slaget ved Châlons eller slaget på De katalauniske marker fant sted i 451 mellom de allierte styrkene og foederati ledet av den romerske generalen Flavius Aëtius og vestgoternes kong Teoderik på den ene siden og hunerne ledet av deres kong Attila og deres allierte. Dette slaget var den siste betydelige militæroperasjonen til Vestromerriket.
| Slaget ved Châlons | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Hunernes invasjon av Gallia | |||||||
 Hunerne i slaget ved Châlons, malt av Alphonse de Neuville (1836–85) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Vestromerriket vestgoterne alanerne | hunerne, østgoterne | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Flavius Aëtius Teoderik Sangiban | Attila | ||||||
| Styrker | |||||||
| 30 000–50 000 | 30 000–50 000 | ||||||
Opptakt rediger
Innen 450 hadde den romerske kontrollen over Gallia som med alle provinser utenfor Italia, blitt svært svak. Vestgoterne som hadde slått seg til i Aquitania en generasjon tidligere, var blitt stadig mer rastløse. Burgunderne som hadde slått seg ned nær Alpene, var mer villig til å underlegge seg Roma, men var på samme måte på leting etter muligheter for opprør. Det nordlige Gallia mellom Rhinen og Marne hadde vært helt overlatt til frankerne og Armorica var bare nominelt del av riket. De eneste delene som fremdeles var i sikker romersk kontroll var kystlinjen langs Middelhavet og en tarm som strakte seg fra Aureliani oppover langs elven Loire over til og nedover langs Rhône.
Historikeren Jordanes sier at Attila var oppmuntret av Geiserik, vandalenes konge, til å føre krig mot vestgoterne, mens Geiserik samtidig forsøkte å sette vestgoterne og Vestromerriket opp mot hverandre. Andre samtidige forfattere hevder påpeker øvrige motiver. Noen få år tidligere hadde Honoria, den noen ganger vanskelige søsteren til keiser Valentinian III, blitt giftet bort til en lojal senator, Herkulanus, for å holde henne i respektabel besittelse. Nå sendte hun en beskjed til hunerkongen og ba om Attilas hjelp i å flykte fra ekteskapet, noe Attila tolket som et tilbud om ekteskap. Han krevde at Honoria skulle utleveres til ham sammen med halvparten av Valentinians rike som hennes medgift. Selv om Valentinian avslo disse kravene, brukte Attila dem som en unnskyldning til å sette i gang en destruktiv kampanje i Gallia.
Tidlig i 451 krysset Attila Rhinen med sine tilhengere og et stort antall allierte. Hans tropper plyndret Divodurum den 7. april. Andre byer som ble angrepet kan avgjøres gjennom helgenberetningene (eller vitae) om deres biskoper: Nicasius ble slaktet foran alteret i sin kirke i Reims, Servatus skal ha reddet Tongeren med sine bønner på samme måte som Genevieve skal ha reddet Paris.
I juni hadde Attilas hær nådd Aureliani som voktet et viktig krysningspunkt over Loire. Ifølge Jordanes hadde Sangiban, alanernes konge hvis rike inkluderte Aureliani, lovet å åpne byens porter for Attila. Denne beleiringen blir bekreftet av beretningen til Vita S. Anianus og i en senere beretning til Gregorius av Tours (Historia Francorum), selv om Sangibans navn ikke er med i deres beretninger. Befolkningen i Aureliani lukket sine porter mot invasjonshæren og Attila ventet enten på at Sangiban skulle holde sitt løfte eller startet en beleiring av byen.
Da patricius Aëtius (patricius var tittelen til den øverste militære leder) hørte om invasjonen, forflyttet han seg raskt fra Italia og inn i Gallia ifølge Sidonius Apollinaris og «ledet en styrke som bestod av støttetropper, få og spredte, uten en eneste regulær soldat» (Carmina). Han forsøkte umiddelbart å overbevise Teoderik om å slutte seg til ham, men da han hørte hvor få soldater han hadde med seg, bestemte den vestgotiske kongen seg for at det var lurere å vente på hunerne i sitt eget område. Aëtius vendte seg til en mektig lokal magnat, Avitus, som ikke bare klarte å overbevise Teoderik om å slutte seg til romerne, men også et antall andre barbariske innbyggere i Gallia. De samlede armeene marsjerte så mot Aureliani og nådde byen rundt 14. juni.
De nådde Aureliani i bokstavelig talt siste minutt. Ifølge forfatteren av Vita S. Anianus hadde Attila brutt gjennom bymurene og hadde fått en styrke inn i byen da nyhetene om den allierte armeen nådde ham. Selv om han praktisk talt hadde kontroll over byen, visste han at han snart selv ville bli beleiret i en by med en fiendtlig befolkning langt fra sitt eget land. Han brøt opp leiren og satte kursen for sitt eget land, og han lette uten tvil etter et sted han kunne ta opp kampen siden han hadde Teoderik og Aëtius hakk i hælene. De to styrkene møttes til slutt på de katalauniske markene 20. juni, en dato som først ble foreslått av J.B. Bury og senere akseptert av mange, selv om noen kilder hevder 20. september.
Det er usikkert hvor de katalauniske markene faktisk ligger. Historikeren Thomas Hodgkin mener stedet ligger nær Méry-sur-Seine, men de fleste plasserer slagmarken ved Châlons-en-Champagne.
Slaget rediger
Natten før hovedslaget traff en av de frankiske styrkene på romersk side på en gruppe gepider som var lojale mot Attila. Jordanes sier at denne trefningen etterlot 15 000 døde på begge sider.
Attila fulgte sitt folks tradisjoner og fikk sine spåkkyndige til å undersøke innvollene fra et offer den morgenen som forutsa at hunerne ville oppleve katastrofe og at en av lederne av hans motstandere ville bli drept. I håp om at Aëtius ville bli drept i kampene, gav han til slutt ordren om å kjempe, selv med risiko for sitt eget liv, men han ventet helt til den niende timen (rundt 15.00) slik at det kommende skumringen kunne hjelpe hans eventuelt beseirede styrker i å flykte fra slagmarken.
Ifølge Jordanes steg de katalauniske slettene opp på en side med en bratt bakke mot en topp som dominerte slagmarken og som ble slagets sentrum. Hunerne tok først den høyre siden av denne toppen mens romerne tok den venstre med selve toppen uokkupert mellom dem. Han forklarer videre at vestgoterne holdt den høyre siden, romerne venstre og med Sangiban hvis lojalitet var trukket i tvil med sine alanere omsluttet i midten. Da de huniske styrkene forsøkte å ta denne avgjørende posisjonen, ble de slått tilbake av den romerske alliansen hvis tropper hadde ankommet først. De huniske krigerne flyktet tilbake i uorden tilbake til sine egne styrker og dermed skapte kaos i resten av Attilas hær.
Attila forsøkte å samle sine styrker og kjempet for å holde sin posisjon. Imens ble kong Teoderik mens han oppmuntret sine egne menn i sin fremrykning, drept i angrepet uten at hans menn la merke til dette. Jordanes sier at Teoderik ble kastet av sin egen hest og trampet i hjel av sine fremrykkende menn, men sier også at en annen fortelling sier at Teoderik ble drept av spydet til den østgotiske Andag. Siden Jordanes tjente som skriver for Andags sønn Guntigis og dersom denne siste fortellingen ikke er sann, da er det sikkert at denne versjonen var en stolt familietradisjon.
Vestgoterne forserte forbi alanerne som var ved deres side og angrep Attilas egne livvaktsenheter, noe som tvang Attila til å søke tilflukt i sin egen leir som han hadde befestet med vogner. Det romersk–gotiske angrepet passerte den hunniske leiren i forfølgelse av de flyktende fiendetroppene, for da natten falt på og Torismund, kong Tedoeriks sønn, trakk seg tilbake til egne rekker, gikk han ved en feil inn i Attilas leir hvor han ble såret i det påfølgende oppstyret før hans tilhengere kunne redde ham. Mørket separerte også Aëtius fra sine egne menn. Idet han fryktet at katastrofen hadde truffet dem, lette han etter sine gotiske allierte og tilbrakte resten av natten sammen med dem.
Dagen etter fant goterne og romerne slagmarkene «dekket av lik og hunerne holdt seg unna», holdt de et møte om hvordan de skulle fortsette. De visste at Attila hadde lite forsyninger, og «var hindret fra å nærme seg av en skur med piler plassert innenfor den romerske leiren», bestemte de seg for å beleire hans leir. I denne desperate situasjonen forble Attila urokkelig og «satte opp en begravelseshaug av hestesadler, slik at dersom fienden skulle angripe ham, var han bestemt på å kaste seg i flammene slik at ingen skulle få gleden av å skade ham og at herren av så mange folkeslag ikke skulle falle i fiendens gender».
Under beleiringen av Attilas leir, gikk vestgoterne for å lete etter sin savnede konge og Torismund, sønnen til kongen. Etter å ha lett lenge, fant de Teoderiks lik under en haug av lik og bar ham vekk med heroiske sanger foran fienden. Torismund ønsket å angripe Attilas leir da han hørte om sin fars død, men da han først konfererte med Aëtius, hadde patriciusen annet råd. Ifølge Jordanes fryktet Aëtius at dersom hunerne ble fullstendig knust av vestgoterne, ville de bryte sin avhengighet til Romerriket og bli en enda større trussel. Derfor rådet Aëtius goterkongen om å raskt dra hjem og sikre tronen for seg selv før hans brødre kunne gjøre det, noe som ville tvinge Torismund inn i krig med sine egne landsmenn.
Torismund dro raskt til Tolosa og ble konge uten motstand. Da vestgoterne trakk seg tilbake, trodde Attila først at det var et forsøk på taktisk spill for å lure ham ut i åpent lende for å bli tilintetgjort, og forble derfor innenfor sin befestning i en tid før han risikere å forlate sin sikre posisjon og til slutt dra hjem til sine hjemland. Gregorius av Tours hevder at Aëtius brukte samme strategi for å kvitte seg med sine frankiske allierte, og samlet byttet på slagmarken for seg selv.
Styrker rediger
Begge arméene bestod av kjempende fra mange folkeslag. Jordanes skriver at Aëtius sine allierte inkluderte ved siden av vestgoterne både saliske og ripuariske frankere, sarmatere, armorikere, liticiere, burgundere, saksere, olibronere (som han beskriver som «en gang romerske soldater og nå blomsten i de allierte styrkene») og andre keltiske eller germanske stammer.
Jordanes' liste for Attilas allierte inkluderer gepidene under deres kong Ardarik, i tillegg til østgotisk armé ledet av brødrene Valamir, Teodemir (far til den senere østgotiske kong Teoderik den store) og Vidimir, grener av amaliene. Sidonius gir en mer omfattende liste av allierte: rugiere, gepider, geloniere, bugundere, skirere, bellonotiere, neuriere, bastarnaere, thuringiere, bructeriere og frankere som levde langs Neckar. E.A. Thompson trekker flere av disse navnene i tvil:
- Bastarnere, bructeriere, geloniere og neuriere hadde forsvunnet hundrevis av år før hunernes tid, mens bellonotti aldri hadde eksistert i det hele tatt. Antagelig tenkte den lærde poeten på ballonitiere, et folkeslag oppfunnet av Valerius Flaccus nesten fire århundrer tidligere.
På den andre siden tror Thompson at tilstedeværelsen til burgundere på hunisk side er troverdig og bemerker at en gruppe er dokumentert å ha blitt igjen øst for Rhinen. Han tror at de andre folkeslagene bare Sidonius nevner, rugierne, skirerne og thuringerne, antagelig deltok i slaget.
Men antallet deltakere på begge sider er spekulativt. Jordanes sier at antallet døde fra dette slaget er 165 000, ekskludert tapene til den frankisk–gepidiske trefningen før hovedslaget. Hydatius, en historiker som levde under Attilas invasjon, rapporterte antallet til 300 000 døde. Ingen primærkilder gir overslag over antallet deltakere.
Tallene til både Jordanes og Hydatius er usannsynlig høye. Thompson bemerker i en fotnote at «jeg tviler på at Attila kunne ha forsynt en hær på selv 30 000 mann». Til sammenligning opprettholdt Romerriket tidlig i det 3. århundre tretti legioner med rett under 5200 menn i hver legion. Dersom vi antar den generelle antagelsen at antallet støttetropper tilsvarte antallet legionærer, legg til pretorianergarden på 5000 menn og seks urbane kohorter, ser vi at Romerriket på sin høyde hadde totalt 323 000 soldater spredt utover sine territorier.
Et bedre anslag over antallet krigere kan finnes i studiene av Botitia Dignitatum av A.H.M. Jones. Dette dokumenter er en liste av embetsmenn og militære enheter som sist ble oppdatert i de første tiårene i det 5. århundre. Notitia Dignitatum lister opp 58 forskjellige regulære enhet og 33 limitanei som tjente enten i de galliske provinsene eller på grensene i nærheten. Totalt i disse enhetene, basert på analysene til Jones, er 34 000 for de regulære enhetene og 11 500 for limitanei, eller rett under 46 000 totalt. Mens de romerske styrkene i Gallia hadde blitt mye mindre på denne tiden, og vi aksepterer at det totale antallet som kjempet med Teoderik og Aëtius, skulle vi ikke være langt unna. Ved å anta at de romersk-gotiske og hunniske styrkene var omtrent like store, involverte slaget totalt rett under 100 000 krigere, ekskludert tjenere og de som fulgte leiren som vanligvis aldri blir nevnt.
Arkeologiske funn rediger
En arbeider avdekket i 1842 en grav ved Pouan, en landsby på den sørlige bredden til Aube, rundt 16 km fra Mery-sur-Seine. Denne oppdagelsen bestod av et skjelett med et antall juveler, gullornamenter og to sverd. Denne graven var tydeligvis en germansk kriger som levde i det 6. århundre. Disse funnene ble senere gitt til bymuseet i Troyes.
Arkeologen som beskrev dette funnet, Peigne Delacourt, hevdet at det var restene av Teoderik som ble drept i slaget og raskt ble gravlagt av sine tilhengere som hadde tenkt å hente liket etter slaget, men på grunn av en feil eller deres død, ble feil lik hentet og gravlagt i Toulouse. Hodgkins, og senere J.B. Bury, uttrykte skepsis over denne identifikasjonen.
Etterspill rediger
Dette slaget, særlig siden sir Edward Creasy skrev sin The Fifteen Decisive Battles of the World, har blitt regnet som et av de viktigste slagene sent i antikken. Men selv om antallet kjempende ikke var så lite som i mange konflikter i de etterfølgende århundrene, var det ikke så stort som for eksempel det utvilsomt viktige slaget ved Adrianopel i 378. Og det stoppet ikke Attilas kampanje mot Romerriket. Året etter invaderte en svekket Attila Italia og skapte mye ødeleggelse. Han stoppet bare sin kampanje etter at pave Leo I møtte ham vet et vadested i elven Mincio. Det var bare etter Attilas plutselige død i 453 og etter at de delte og kjempende hunniske styrkene angrep hverandre i slaget ved Nedao året etter, at hunerne forsvant som en trussel mot Europa.
Romerriket klarte ikke etter denne seieren å stige med fornyet militær makt, men i stedet ble det svekket, selv om dette gikk senere enn med hunerne. Til tross for mordet på Aëtius, så keiser Valentinian III, så plyndringen av Roma av Geiserik i 455, var det fremdeles nok brukbare rester av Vestromerriket en generasjon senere som krigsherrer kjempet om. Å hevde at et slag er avgjørende, er å hevde at det forandret retningen på hendelser på en måte som ikke kan vendes. Hadde Attila vunnet, ville fremdeles riket hans ha gått i oppløsning ved hans død, Romerriket ville fremdeles gått mot slutten i vest, Gallia ville fremdeles ha vært prisen som vestgoterne, burgunderne og frankerne senere kjempet om.
Der er et par grunner til hvorfor dette slaget har beholdt sin episke viktighet ned gjennom århundrene. En er at, ved å ignorere slaget ved Qarqar som var glemt på denne tiden, det var den første betydelige konflikten som involverte store allianser på begge sider. Ingen enkelt nasjon dominerte sidene. Det var mer snakk om to allianser som møttes og kjempet i overraskende koordinasjon på den tiden.
Den andre grunner er at intenstiteten i denne kampanjen etterlot et dypt inntrykk på samtidige. Ikke bare plyndret Attila mye av Europa på en måte som ikke ble gjentatt i århundrer, men slaget fikk et rykte for nedslakting nesten umiddelbart. Med tanke på de store tapene, bemerket Edward Gibbon at de «antar et reelt og effektivt tap, nok til å rettferdiggjøre historiens bemerkning om at hele generasjoner ble feid unna av kongers galskap i en enkelt time». To samtidige beskrivelser som har overlevd viser at dette slaget hadde et rykte uten sidestykke for sin nedslaktning. Den første er fra Jordanes:
- For dersom vi tror våre eldre, steg en bekk som rant mellom de lave høydene gjennom sletten på grunn av blodet fra slakten. Den gikk ikke over sine bredder på grunn av regn, som bekker vanligvis gjør, men vokste av en merkelig strøm og ble til en liten elv på grunn av blodet. De som ble såret og måtte sløkke sin tørst, drakk vann blandet i kroppsvæsker. De var tvunget til å drikke det de trodde var blod som hadde runnet ut av sine egne sår.
Den andre kommer fra filosofen Damaskius som ikke så mange år etterpå hørte at kampene var så alvorlige «at ingen overlevde unntatt lederne på begge sider og noen få tilhengere. Men spøkelsene av de som falt fortsatte kampen i tre hele dager og netter så voldsomt som om de hadde vært i live. Braket av deres våpen kunne tydelig høres».
En siste grunn for ryktet til dette slaget er at det var det første siden Konstantin den store døde hvor en hovedsakelig kristen styrke stod ovenfor en hedensk motstander. Denne faktoren var svært opplagt for samtiden som ofte nevner bønn som en viktig faktor i dette slaget (jf fortellingen til Gregorius av Tours om bønnene til Aëtius' kone som reddet romerens liv i Historia Francorum). Legg til den progressive demoniseringen av hunerkongen Attila som ofte blir portrettert i samtidig underholdning som en middelaldersk versjon av Adolf Hitler, og det er enkelt å se at dette slaget har blitt et avgjørende sammenstøt mellom godt og vondt.
Litteratur rediger
- Jordanes, Gaetica
- E.A. Thompson, The Huns, Oxford: Blackwell, 1996
- Thomas Hodgkin, Italy and Her Invaders, New York: Russell & Russell, 1967
- Bury, History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I to the Death of Justinia
- Chester G. Starr, The Roman Empire 27 B.C. – 476 A.D., Oxford University Press, New York, 1982
- A.H.M. Jones, The Later Roman Empire, Johns Hopkins, Baltimore, 1986
- Edward Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, The Modern Library, New York
- J.F.C. Fuller, "The Battle Of Chalons," A Military History of the Western World: From he Earliest Times To The Battle of Lepanto, Da Capo Press, New York, ISBN 0-306-80304-6.
Eksterne lenker rediger
- Sir Edward Creasys kapittel om slaget ved Chalons på Literaturemania.com (engelsk)
- Attila og slaget ved Chalons av Arther Ferrill (engelsk)
- History of the Later Roman Empire (1923) på LacusCurtius (engelsk)