Slaget ved Camaret
Slaget ved Camaret var en amfibisk landgang ved Camaretbukta den 18. juni 1694 av engelskmennene og De forente Nederlandene i et forsøk på å erobre den franske havnebyen Brest og ødelegge deler av den franske flåten stasjonert der, som del av Niårskrigen. Dette var eneste gangen Vauban var feltkommandant og han klarte å slå tilbake angrepet.
Bakgrunn rediger
I slutten av 1694 valgte Ludvig XIV å ta kampen om Middelhavet og Spania. Med mål om å støtte Maréchal de Noailles i å erobre Barcelona og tvinge Spania til en fredsavtale, seilte Tourville ut fra Brest den 24. april med 71 linjeskip og skvadronen til Chateaurenault fulgte han den 7. mai. Engelskmennene og nederlendene ble informert om dette og planla å ta Brest, og tenkte det ville bli enkelt da flåten til Tourville ikke var der. De ønsket å gå i land med en styrke på 7 000 til 8 000 mann.
Etter seieren til Tourville i Lagos i 1693, hadde Vilhelm III av England sendt et tokt for å ta hevn over Saint-Malo og planla andre liknende operasjoner mot andre franske havnebyer. Ludvig XIV fikk derimot vite om angrepet mot Brest fra spionene sine og gjorde Vauban til kommandant for Brest og de fire bretonske bispedømmene fra Concarneau til Saint-Brieuc.
Opptakten rediger
Det ble samlet en flåte i Portsmouth kommandert av Admiral Berkeley, som besto av 36 krigsskip, 12 brannskip og 40 transportskip, som førte en invasjonsarmé på 10 000 soldater kommandert av general Tomas Tollemache.
Vauban startet raskt md å organisere forsvaret av byen og kysten rundt. Dårlig vær gjorde at den engelske flåten måtte vente i havnen i en måned og det ga franskmennene nok tid til å forberede en varm mottakelse.
Slaget rediger
Den engelsk-nederlandske flåten (på 36 linjeskip, 12 bombefartøy, 80 transportskip rundt 8 000 soldater) under Berkeley satte omsider av sted og Vauban fikk meldinger om dette kvelden 17. juni om at flåten var i Mer d'Iroise. Flåten ankret opp halvveis mellom Bertheaume og le Toulinguet nær Camaretbukta, nær innseilingen til havnen i Brest. Kontreadmiral markien av Carmarthen nærmet seg kysten for å sjekke de franske stillingene og mulige landgangssteder. Da han kom tilbake kunne han rapportere om at forsvaret var formidabelt. Men Berkeley og Talmash mistenkte at han hadde overdrevet og valgte å gå til angrep morgenen etter.
Det lå en tykk tåke over denne delen av Bretagne morgenen den 18. juni, og engelskmennene måtte utsette angrepet. Dette hjalp franskmennene da et nytt kavalerikorps nådde frem til Châteaulin. Kl. 11:00 lettet tåken og Carmarthen rykket frem med åtte skip for å angripe Tour de Camaret og beskytte 200 langbåter lastet med soldater på vei mot stranden ved Trez-Rouz. Tour de Camaret bombarderte de allierte og to skip ble sett i brann, mens mange andre ble skadet. Samtidig gikk Tollemache i land på stranden ved Trez-Rouz med 1 300 mann, inkludert franske hugenotter som ble møtt med kraftig ild. Tollemache ble ført tilbake til skvadronen av en av de få langbåtene som fremdeles var flytende. Det franske motangrepet drev fienden tilbake til sjøs, og soldatene som var gått i land kunne ikke dra ut siden det lave tidevannet gjorde at langbåtene lå på land. Bare ti av disse båtene klarte å komme seg tilbake til resten av den engelske flåten.
Ettervirkning rediger
De engelske tapene var store. 800 soldater på land ble drept eller skadet, 400 på linjeskipene og 466 ble tatt til fange, inkludert 16 offiserer. Etter den tid ble landgangsstranden, som var farget rød av blod, kalt Trez Rouz (den rødfargede stranden).
Talmash døde av skadene han pådro seg på vei tilbake til Plymouth. Den engelsk-nederlandske flåten seilte opp Den engelske kanal og bombarderte havner som Dieppe og Le Havre som hevn. Le Havre ble alvorlig skadet i et fem dager langt bombardement, fra 26. til 31. juli 1694. I september gikk den samme flåten til agrep på Dunkerque og Calais, men på grunn av de sterke festningene her, fikk de bare mindre skader.