Slaget ved Brandywine

Slaget ved Brandywine var et slag i den amerikanske uavhengighetskrigen som ble utkjempet 11. september 1777 nær Chadds Ford ved Brandywine Creek i Delaware County, Pennsylvania. Slaget var en betydelig seier for britene og gjorde det mulig for dem å ta Philadelphia.

Slaget ved Brandywine
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato11. september 1777
StedNær Chadds Ford i Pennsylvania
39°52'19"N 75°35'24"V
ResultatBritisk seier
Stridende parter
USAs flagg USAStorbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
USAs flagg George WashingtonStorbritannias flagg William Howe
Styrker
11 00017 000
Tap
250 døde
750 sårede
400 tatt til fange
89 døde
487 sårede
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Philadelphiafelttoget, 1777–78
BrandywinePaoliGermantownWhite MarshMatson's Ford - Crooked BilletMonmouth

Bakgrunn rediger

Etter en urolig reise på 34 dager fra Sandy Hook på kysten av New Jersey, satte en armada på 260 skip sent i juli 1777 i land rundt 17 000 britiske soldater ved munningen av Marylands Elk River i den nordlige enden av Chesapeake Bay nær dagens Elkton, rundt 65-80 km sørvest for Philadelphia. Styrken ble ledet av William Howe. Lossingen av skipene viste seg å bli problematisk, siden den trange elven var grunn og full av mudder.

General George Washington hadde plassert de amerikanske styrkene på rundt 10 600 menn mellom utspringet av Elk River og Philadelphia. Styrkene hans kunne overvåke den britiske landgangen fra Iron Hill, rundt 15 km mot nordøst. På grunn av forsinkelsen med lossingen av skipene, etablertde ikke Howe en vanlig leir, men sendte troppene raskt fremover. Resultatet var at Washington ikke var i stand til å vurdere styrken til motstanderne skikkelig.

Washington valgte det høyereliggende området nær Chadds Ford til å forsvare seg mot britene, siden Chadd’s Ford gjorde det mulig å bevege seg trygt over Brandywine Creek til veien fra Baltimore til Philadelphia. Washington plasserte derfor avdelinger for å beskytte vadestedene ovenfor og nedenfor Chadds Ford den 9. september i håp om å tvinge frem et slag der. Washington gav general John Armstrong i oppdrag å lede rundt 1000 militsmenn fra Pennsylvania til Pyle's Ford noen få hundre meter sør for Chadd’s Ford som ble dekket av generalene Anthony Waynes og Nathanael Greenes divisjoner. General John Sullivans divisjon strakte seg nordover langs Brandywines østre bredd og dekket det høyereliggende området nord for Chadd’s Ford sammen med generalene Adam Stephens og lord Stirlings divisjoner. Videre oppover elven sto en brigade under oberst Moses Hazen og dekket Buffington's Ford og Wistar's Ford. Washington var sikker på at området var sikret.

Britene grupperte styrkene sine ved Kennett Square i nærheten. Howe hadde ingen intensjoner om å sette i gang et angrep i full skala mot de forberedte amerikanske stillingene. Han satte i stedet i verk en flankemanøver som lignet den som ble brukt i slaget ved Long Island. En del av hæren, rundt 5000 menn under kommando av Wilhelm von Knyphausen, skulle rykke frem for å møte Washingtons styrker ved Chadd’s Ford, mens de resterende under Charles Cornwallis skulle marsjere flere kilometer nordover til Jefferis' Ford som Washington hadde oversett, og så vende sørover for å angripe de amerikanske styrkene i flanken.

Slaget rediger

 

Tung tåke dekket området om morgenenen den 11. september og gav ly for de britiske styrkene. Washington fikk motstridende rapporter om britenes bevegelser og fortsatte å tro at hovedstyrken beveget seg for å angripe ved Chadd’s Ford. Britene dukket opp på amerikanernes høyre flanke rundt klokka 14.00. Hazens brigader var utmanøvrert, og Sullivan, Stephen og Stirling forsøkte å omgruppere sine styrker for å møte den uventede britiske trusselen mot deres høyre flanke. Howe var sen med å angripe de amerikanske styrkene, og dette gav amerikanerne tid til å plassere ut noen av sine menn på det høyereliggende området ved Birmingham Meeting House, rundt 2 km nord for Chadd’s Ford. Rundt klokken 16.00 angrep britene, og Stephens og Stirlings menn tok hovedstøyten. De ble begge drevet bakover. Sullivan angrep en gruppe hessiske tropper som forsøkte å utmanøvrere Stirlings menn nær Meeting House Hill og skaffet noe tid slik at de fleste av Stirlings menn klarte å trekke seg tilbake. Men Sullivans menn ble skåret ned av britisk ild og tvunget til å trekke seg tilbake.

På dette tidspunktet ankom Washington og Greene med forsterkninger for å forsøke å holde britene unna. Britene besatte nå Meeting House Hill. Restene av Sullivans, Stephens og Stirlings divisjoner holdt tilbake britene i nesten en time, men ble til slutt tvunget til å trekke seg tilbake. Amerikanerne var også tvunget til å etterlate seg det meste av sine kanoner på Meeting House Hill siden nesten alle artillerihestene var blitt drept.

Knyphausen, på den østre bredden av Brandywine, satte i gang et angrep mot det svekkede amerikanske sentrumet på andre siden av Chadd’s Ford, brøt gjennom Maxwells og Waynes divisjoner og tvang dem til å trekke seg tilbake og etterlate seg de fleste kanonene. Armstrongs milits som aldri deltok i kampene, bestemte seg også for å trekke seg tilbake fra sine stillinger. Lenger nord sendte Greene oberst Weedons styrker for å dekke veien rett utenfor landsbyen Dilworth for å holde britene unna lenge nok til at resten av den kontinentale armé kunne trekke seg tilbake. Ved mørkets frembrudd stoppet britenes fremrykning, og Weedons styrker kunne trekke seg tilbake. De beseirede amerikanerne ble tvunget til å trekke seg tilbake til Chester hvor de fleste ankom ved midnatt, mens noen etternølere ankom jevnt og trutt frem til morgenen.

Etterspill rediger

Slaget kostet britene rundt 89 døde og 487 sårede, mens de hevdet å ha drept 200 amerikanere, såret ytterligere 750 og tatt over 400 til fange i tillegg til å ødelegge eller ta 11 av de amerikanske artillerikanonene.

Selv om Howe hadde beseiret den amerikanske hæren, hindret den uventede motstanden han hadde møtt ham fra å ødelegge den fullstendig. Den amerikanske moralen var ikke blitt ødelagt. Til tross for at de tapte slaget, var amerikanerne ved godt mot. Men ingen av kommandantene i slaget hadde utmerket seg. Washington hadde begått en alvorlig feil ved å etterlate sin høyre flanke helt åpen. Dette kunne blitt ødeleggende hadde det ikke vært for Sullivan, Sterling og Stephens divisjoner som kjempet og vant tid. Howe hadde ventet for lenge med å angripe den amerikanske høyre flanken og viste manglende drapsinstinkt fordi han fremdeles var redd for å bli utsatt for store tapstall etter den dyrekjøpte seieren i slaget ved Bunker Hill to år tidligere. Dermed slapp nesten hele den amerikanske hæren unna.

Britiske og amerikanske styrker manøvrerte rundt hverandre de neste dagene med bare mindre trefninger som Paoli-massakren natten mellom 20. og 21. september.

Den kontinentale kongress oppgav Philadelphia, først ble de værende i Lancaster i en dag og dro så videre til York. De militære forsyningene ble flyttet ut av byen til Reading. 26. september marsjerte britene inn i Philadelphia uten å møte motstand.

Eksterne lenker rediger