Slaget ved Agrigentum

Slaget ved Agrigentum (Sicilia, 261 f.Kr.) var det første slaget i den første punerkrig og den første storslagne militærkonfrontasjonen mellom Karthago og den romerske republikk. Slaget ble utkjempet etter en lang beleiring som startet i 262 f.Kr., og endte med romersk seier og markerte begynnelsen på den romerske kontrollen over Sicilia.

Slaget ved Agrigentum
Konflikt: Den første punerkrig

Kart over Middelhavet som viser beliggenheten til Agrigentum (dagens Agrigento)
Dato261 f.Kr.
StedAgrigentum
37°19'11"N 13°35'18"Ø
ResultatSeier til Rom
Stridende parter
Den romerske republikkKarthago
Kommandanter og ledere
Lucius Postumius Megellus L. Postumius Megellus
Q. Mamilius Vitulus
Hanno
Hannibal Gisco
Styrker
40 00050 000 + garnisonen ved Agrigentum
Tap
ukjent3000
Første punerkrig
AgrigentumLipariøyeneMylaeSulciTyndarisKapp EcnomusAdysTunisPanormusDrepanaEgadiøyene
Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Innledning rediger

I 288 f.Kr. okkuperte en gruppe italienske leiesoldater, kalt mamertinene, byen Messina på den nordlige delen av Sicilia, der de drepte alle mennene og tok kvinnene som sine hustruer. Fra denne basen begynte de å terrorisere landsbygden, og de ble et problem for den uavhengige byen Syracus. Da Hiero II av Syracus kom til makten i 265 f.Kr., bestemte han seg for å gå til aksjon mot mamertinene og beleiret Messina. Mamertinene ba om hjelp fra to stater: Karthago og Roma.

Ivrig som de var etter kontroll over den fruktbare øya Sicilia, sendte begge statene sine hærer til området. For romerne, som ikke hadde en marine på denne tiden, var dette den første kampanjen utenfor Italia. Messina-problemet ble snart glemt, og det skulle vise seg at striden snarere kom til å stå mellom de to supermaktene med Syracus i midten. I de påfølgende årene forekom det noen få trefninger mellom de to hærene, der begge maktene testet terrenget og lærte hvordan å manøvrere seg i det bakkede landskapet på Sicilia.

Beleiringen av Agrigentum rediger

I 262 f.Kr. sendte romerne en hel hær til Sicilia, anført av de to konsulene Lucius Postumius Magellus og Quintus Mamilius Vitulus. Fire legioner og alliert kavaleri, tilsammen 40 000 menn. Dette var en reaksjon på den karthagenske rekrutteringen som hadde foregått de siste årene. Roma ble støttet av det nå allierte Syracus, og de marsjerte i juni samme året mot Agrigentum, som lå på den sørvestlige kysten av Sicilia. Denne byen skulle fungere som en base for den forventede karthagenske armeen, men da romerne ankom var den bare bemannet med en liten garnison, ledet av Hannibal Gisco.

Gisco svarte med å barrikere byen sammen med befolkningen og hentet inn alle de forsyningene de kunne finne i de nærliggende områdene. Byen var forberedt på en langvarig beleiring, og det eneste Gisco kunne gjøre var å vente på forsterkninger fra Karthago. På denne tiden var beleiringsutstyr, som for eksempel beleiringstårn, ukjent for romerne. Den eneste måten de kunne erobre en befestet by som Agrigentum var gjennom en blokade. Derfor stasjonerte Magellus og Vitulus hæren utenfor bymurene og var forberedt på å være der til byen overga seg på grunn av sult. Med logistisk hjelp fra Syracus, var deres egne forsyninger ikke et problem.

Noen få måneder senere begynte Gisco å se virkningene av blokaden og sendte bud om øyeblikkelig hjelp fra Karthago. Forsterkningene kom til Heraclea Minoa vinteren 262-261 f.Kr., 50 000 soldater, 6 000 kavaleri og 60 krigselefanter, anført av Hanno. Forsterkningsstyrken marsjerte sørover for å redde sine allierte, og etter noen få mindre kavaleri-konfrantasjoner satte Hanno opp sin leir i nærheten av den romerske. Hanno satte umiddelbart sine soldater i militærformasjon, men romerne avslo invitasjonen til kamp. I stedet befestet romerne seg på den ytre siden, og bygde en forsvarslinje mellom seg og Hannos hær. Agrigentum-blokaden fortsatte, men romerne ble nå selv beleiret.

Slaget rediger

Med Hanno stasjonert utenfor basen kunne ikke lenger de romerske forsyningene fra Syracus komme frem. I frykt for å gå sult i møte, bestemte konsulene seg for å gå til angrep. Denne ganger var det Hanno som nektet å stille opp, trolig med den intensjon å heller sulte dem ut. Samtidig begynte tilstandene innenfor Agrigentums bymurer å bli kritiske, etter mer enn seks måneders beleiring. Hannibal Gisco, som kommuniserte med utsiden ved hjelp av røyksignaler, tryglet om hjelp, og Hanno ble til slutt tvunget til å akseptere kamp. Detaljene rundt selve slaget er forskjellig berettet i ulike kilder.

Hanno stasjonerte det karthagenske infanteriet i to linjer, med elefantene og forsterkningene i den andre, og kavaleriet ble trolig plassert på flankene. Den romerske slagplanen er ukjent, men de organiserte seg trolig i den typiske triplex acies-formasjonen. Alle kilder er enige om at kampene varte lenge og at romerne klarte å knekke den karthagenske fronten. Dette forårsaket panikk i bakkant og de karthagenske reservene flyktet fra slagmarken. Det er også sannsynlig at elefantene fikk panikk, og at de i flukten ødela den karthagenske formasjonen. Uansett, romerne klarte å slå motsanderen og gikk ut av slaget som seierherrer. Deres kavaleri klarte å angripe den karthagenske leiren og sikre seg kontrollen over flere elefanter. Slaget ble imidlertid ingen komplett suksess fordi flesteparten av Hannos soldater, og til og med Hannibal Gisco, klarte å flykte.

Ettervirkninger rediger

Etter dette slaget okkuperte romerne Agrigentum og solgte hele befolkningen som slaver. De to konsulene ble seierherrer, men på grunn av Giscos flukt ble de ikke gitt triumf da de kom tilbake.

Etter 261 f.Kr. kontrollerte Roma det meste av Sicilia og sikret kornavlingene til eget bruk. Slaget ved Agrigentum avsluttet det første storstilte felttoget kjempet utenfor Italia, og seieren ga romerne ekstra selvtillit til å fortsette med oversjøiske erobringer.

Litteratur rediger