Slaget på Ilevollene

Slaget på Ilevollene i 1180 var et slag mellom kong Sverre Sigurdsson og kong Magnus Erlingsson på Ila i Trondheim. Slaget ble en stor seier for kong Sverre.

Slaget på Ilevollene
Konflikt: Birkebeinerkrigene
Dato 27. mai 1180 Sted Ilevollene på Ila vest for Nidaros, nåværende Trondheim Resultat Seier for Sverre Sigurdsson
Stridende parter
Birkebeinerne	Heklungerne
Kommandanter og ledere
Sverre Sigurdsson	Magnus Erlingsson med Orm Kongebror
Styrker
Ukjent, flere tusener.	Ukjent, etter sigende fra hele Vestlandet og Sørlandet
Tap
Ukjent, men betydelige, kan ha vært flere hundre av drepte og sårede	Ukjent, men meget store. Hundrevis, om ikke over tusen, døde

Bakgrunnen

Ilevollen, gjenværende rester av palisadeverket og bymuren ved Ila.

Foto: Cato Edvardsen (2009)

Etter at birkebeinerne seiret i slaget på Kalvskinnet i juni 1179 oppholdt de seg i Nidaros. Et tokt til Bergen ble gjort kort etterpå da de fikk høre at Magnus Erlingsson hadde dratt til Viken for sommeren for å kunne holde kaupangen i Oslofjorden i besittelse fram til høsten. Hva som hendte der er ikke kjent, men mye tyder på at vestlendingene var fiendtlig stemt mot fredsbryterne fra de nordlige områdene. Sverre overvintret på Nidaros fram til våren 1180, da Magnus Erlingsson vendte tilbake til Vestlandet.

Etter å ha budt ut leidang i Vestlandet og Sørlandet fra øst for Lindesnes til Møre og Romsdal i nord, dro Magnus Erlingsson med en mektig hær til Trondheimsfjorden og stoppet først ved Byneset ved Nidaros med flåten. Sverre var underrettet om denne hærens ankomst og sendt ut en styrke som overfalte deler av hæren ved Byneset før de trakk seg hurtig tilbake. Overfallet ved Byneset og Sverre Sigurdssons mobilisering av leidangsmenn i Trøndelag må ha hindret Magnus fra å fortsette videre inn mot byen. Isteden la han flåten til ved Munkholmen rett utenfor Nidaros.

Sverre startet forhandlinger med Magnus Erlingsson for å kjøpe tid til å forberede seg og styrke forsvarsverkene. Han hadde en treborg ved Ila og et palisadeverk tvers over eidet mellom Trondheimsfjorden og Nidelven. Magnus Erlingsson var klar over Sverres styrke. Med en sterk hær av leidangsmenn og bymenn kunne ikke et angrep på byen skje uten store vanskeligheter. Da Sverre Sigurdsson fikk høre at de to hærene skulle møtes til slag ved Ila var Magnus enig. Ila var en landstripe mellom Nidelven og Trondheimsfjorden. Sverre hadde styrkene sine i en treborg som lå der. Den var bygget av erkebiskop Øystein Erlendsson for lenge siden. Ila var ganske smalt med en bredde på knappe 200 meter.

Om morgen den 27. mai 1180 tok heklungere ned skipsteltene på skipene og rodde inn mot land ved Ila.

Slagoppstillingen

Ofte er halve seieren vunnet hvis en hær selv kan velge slagmarken og Ilevollene var et godt eksempel på denne regelen. På et slikt smalt sted kunne ikke heklungere gjør bruk av sin tallmessige overlegenhet. Dessuten hadde Sverre ikke bare sikret begge flankene, men også redusert heklungeres muligheter til annet enn et frontalt angrep uten støtte fra de bakenforliggende styrkene. I tillegg hadde birkebeinerne treborgen i ryggen som de kunne flykte inn i om slaget gikk dårlig. Vestover var terrenget langtfra velegnet for retrett og ville ikke ha gitt heklungere samme fordel.

Magnus Erlingsson på sin side var tilsynelatende overbevist om at deres tallmessige overlegenhet ville oppveie eventuelle ulemper. De gikk opp på Steinberget fra Ilavika slik at deres motstanderne skulle kunne se hvilken overmakt de skulle slåss mot. Morgensolen lå lavt slik at de måtte vente i flere timer for ikke å få solen rett i øyene. Da solen var kommet høyere og mer mot sør, fylket birkebeinerne seg på vollen i en tilsynelatende enkel fylking med oppbudet av trøndere og bymenn på høyre fløy mot sjøen og Sverres hird på den andre fløyen på motsatt side.

Da Magnus oppdaget Sverres merke (fane) konkludert han med at Sverre hadde konsentrert den sterkeste hærstyrken mot sjøsiden der heklungeres fartøy lå. I virkeligheten hadde Sverre latt Gudlaug stallare ta med seg merket ettersom nettopp der var fylkingen på sitt tykkeste, og kunne dermed stå imot et angrep. Sverre på sin side kunne storme fram med sin egen hird på venstre fløyen og angripe med stor kraft. Magnus hadde stilt opp en reservestyrke på Steinberget under Nikolas Arnesson som kunne settes inn ved behov.

Størrelsen på hærene

Magnus Erlingssons hær var et leidangsoppbud fra Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, trolig Agder og kanskje Telemark sammen med lendmenn med deres følge og styrker fra forrige året reist på Viken. Hvor stor denne hæren var er ikke kjent, men man kan anta at det var minst 4 000 mann eller mer.

Sverre Sigurdsson på sin side hadde en erfaren elitestyrke på mellom 200 til 300 mann og med tilleggstyrker telte hæren hans kanskje opptil tusen mann eller flere. Han hadde mobilisert bymennene i Nidaros som kanskje tellet opptil tusen mann og leidangen i Trøndelag kunne kanskje ha gitt et par tusen mann eller mer selv om topografien på Ila ikke tillatt større styrkekonsentrasjon. Hvor mange som tilsammen deltok i storslaget på Ilevollene er ukjent, men man antar at mellom 4 000 til 8 000 kan ha vært mulig.

Slaget

Sverre og Magnus satt deres fylkinger i bevegelse mot hverandre. Magnus Erlingsson med hele hans hird, gjestene og lendmenn i deres følge angrip inn mot den høyre fløyen hvor Sverres merke var. Sverres hær gjøv løs på motsatt side samtidig som en egen styrke ble sendt mot Nikolas Arnessons reservestyrke og opptok denne. Med svakere og mindre krigsvante menn i veien kunne birkebeinerne slå seg inn og driver vekk heklungere.

Samtidig presset heklungere hardt på fylkingen av leidangsmenn og bymenn at de begynte å vike bakover. Det var slagets kritiske øyeblikk og Sverre til hest så det. Øyeblikkelig rir han dit og oppildnet dem til å stå på og slåss videre, kanskje satte han inn flere menn for å styrke formasjonen som viste tegn på å bryte sammen.

Det var i dette øyeblikket Sverres plan slo til. Heklungeres venstre fløy var blitt slått ned og da snur birkebeinerne til høyre på heklungeres høyre fløy. Fanget inn av angrep fra venstre fløy og tildels i ryggen samtidig som de bakre tropper flykter i uorden opp på Steinberget snur slaget til Sverres fordel. Heklungere ble under press fra to kanter ettersom Nikolas Arnesson ikke kunne komme dem til hjelp. Magnus Erlingssons leidangsmenn kunne ikke utrettet mer da panikken spredte seg og de begynte å flykte til alle kanter.

Birkebeinerne fulgte dem og hogde ned de som de kunne nå. Ettersom det er kjent at Sverre Sigurdsson var til hest, kan det bety at det var få ryttere som deltok i slagets siste og blodigste fase. Sverre selv blir lettere såret og måtte falle hesten for å berge seg fra en såret og desperat heklung. Denne ble straks slått ihjel av Sverres nærmeste menn.

Slaget er beskrevet i Sverres saga.

Etterspillet

Det tapet som Magnus Erlingsson og heklungere gikk på var massivt. Store deler av Magnus Erlingssons hird og lendmenn med følge var blitt drept. Seks lendmenn var blitt felt og en lendmann som ble forfulgt til sjøs etter slaget mister hele følget på tretti mann eller mer. Hvor mange som ble drept alt i alt er ikke kjent når man heller ikke vet hvor mange som deltok, men det må ha vært kanskje opptil tusen mann jevnt fordelt på begge sider.

Slaget demonstrerte Sverre Sigurdssons taktiske ferdigheter som feltherre og anfører med en sluhet og fleksible disposisjoner under press. Magnus Erlingssons lederskap var dårlig fordi han satset på et massivt angrep og hvor han som leder gikk i spissen for sine egne menn, men da hadde han ingen mulighet for å styre slagets gang.

Etter seieren rykket Sverre Sigurdsson med hæren mot sør til Bergen der bymennene hadde bedt Magnus Erlingsson om å bli for å forsvare byen, men Magnus flyktet videre til Danmark hvor Valdemar den store var konge. Norge tilhørte da Sverre.

Kilder

• Krag, Claus: Sverre, Norges største middelalderkonge, 2005. ISBN 82-03-23201-9
• Sverres saga, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
• Saxo, Danmarkskrøniken
• Flatnes, Øyvind: Leidangen i operativ tjeneste, masteroppgave i historie for Universitetet i Bergen, våren 2005