Wikipedia

Slaget om Aachen

Slaget om Aachen var et slag under andre verdenskrig som ble utkjempet i og omkring byen Aachen i Tyskland i perioden 2. – 21. oktober 1944. I september 1944 var Wehrmacht trengt tilbake til det egentlige Tyskland, etter å ha blitt beseiret av de vestallierte i Frankrike. Etter at Wehrmacht var drevet ut av Frankrike, vurderte de tyske lederne sine tap til et antall som svarte til 25 fullt utrustede divisjoner. På daværende tidspunkt hadde tyskerne 74 aktive divisjoner i Frankrike. Men etter tilbaketrekningen til Siegfriedlinjen maktet tyskerne likevel å delvis gjenoppbygge sin styrke. Det lyktes dem i å bringe den totale kampstyrken på Vestfronten opp til ca. 230 000 mann. De var ikke nødvendigvis veltrente eller godt bevæpnet,men ble i stor grad hjulpet av befestningene som utgjorde Siegfriedlinjen. I løpet av september kom det til de første kampene rundt Aachen, og byens kommandant tilbød å overgi byen til de fremrykkende amerikanerne. Hans kapitulasjonsbrev ble imidlertid oppdaget av SS under en ransaking i Aachen mens de sivile var i ferd med å bli evakuert. Adolf Hitler beordret ham straks arrestert og skiftet ut ham og hans divisjon med Gerhard Wilcks 246. Volksgrenadier-divisjon. USAs 1. armé ble derfor nødt til å kjempe for å overta byen.

Slaget om Aachen
Konflikt: Andre verdenskrig

Amerikansk maskingeværgruppe i aksjon mot tyske forsvarere i gatene i Aachen den 15. oktober 1944
Dato2. - 21. oktober 1944
StedAachen, Tyskland
50°46′N 6°6′Ø
ResultatAmerikansk seier
Stridende parter
USAs flagg USANazi-Tysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
USAs flagg Leland Hobbs
USAs flagg Courtney Hodges		Nazi-Tysklands flagg Gerhard Wilck
Styrker
UkjentCa. 44 000 mann
Tap
Ca. 4 000 dødeCa. 5 000 døde
5 600 tatt til fange

De amerikanske militærsjefene besluttet å omringe byen med 1. og 30. infanteridivisjon samt elementer av andre militære enheter, og deretter erobre byen etter at den var blitt helt omringet. Byens forsvar bestod av det tyske 81. korps, som bestod av fire infanteridivisjoner og to undertallige tyske stridsvognsenheter. Under slaget mottok de tyske forsvarerne forsterkninger på 24 000 mann i form av en panzerdivisjon og en Panzergrenadier-divisjon samt deler av 1. SS panzerdivisjon. Selv om de var i mindretall i forhold til de amerikanske styrkene kunne forsvarerne støtte seg til dusinvis av betongbunkere og befestninger plassert rundt byen.

Den 30. infanteridivisjonens offensiv begynte den 2. oktober, men ble straks stoppet av de tyske forsvarsstillingene. Luft- og artilleribombardement før angrepet hadde ikke gjort større skader på de tyske forsvarsstillingene, og divisjonens angrep mot tyske stillinger i nord gikk i stå. 1. infanteridivisjon innledet sitt angrep den 8. oktober og lyktes med å nå sitt primære mål i løpet av 48 timer, men den videre fremdriften ble senere kraftig bremset av kontinuerlige tyske motangrep. I mellomtiden fortsatte 30. infanteridivisjon en langsom fremrykning. Den 12. oktober hadde den fortsatt ikke fått kontakt med 1. infanteridivisjon slik at en omringing av byen kunne fullføres. 1. infanteridivisjon ville ikke vente lenger, og forberedte et direkte angrep på byen før selve omringingen var fullført. Kampene om byen foregikk fra den 13. til 21. oktober og førte til store tap. Etter hard tysk motstand overga den tyske generalen Wilck til slutt byen til amerikanske tropper den 21. oktober, noe som førte til en umiddelbar slutt på kampene. Mellom den 2. og 21. oktober led 1. amerikanske armé et tap på omkring 5 000 mann i Aachen, mens tyskerne mistet ca. 5 000 soldater og ytterligere 5 600 ble tatt som krigsfanger.

Bakgrunn rediger

Den 18. september hadde de vestallierte nådd den tyske grensen[1], som var beskyttet av den omfattende Siegfriedlinjen.[2] I et forsøk på å åpne den belgiske havnen i Antwerpen for allierte skip og dermed for forsyninger til styrkene i Frankrike og Belgia og samtidig krysse den nedre delen av Rhinen[3], innledet amerikanske, britiske og polske styrker Arnhem-operasjonen den 17. september 1944.[4] Arnhem-operasjonen mislyktes.[5] Som følge av de store avstandene som hadde oppstått gjennom den raske allierte fremrykningen gjennom Frankrike[6],oppsto et akutt forsyningsproblem, og fremrykningen mot Berlin gikk i stå.[7] De tyske tapene i Frankrike hadde vært enorme. Den tyske feltmarskalken Walter Model vurderte at hans 74 divisjoner hadde tapt en reell styrke tilsvarende 25 divisjoner.[8] Forsinkelsen av de vestalliertes fremrykning på grunn av logistiske problemer, ga imidlertid tyskerne mulighet til å sette igang en gjenoppbygging av sine styrker i vest.[9] I løpet av september forsterket den tyske overkommandoen Siegfriedlinjen og brakte den samlede soldatstyrken opp i ca. 230 000 mann, herav 100 000 ferske soldater.[10] I begynnelsen av september hadde tyskerne ca. 100 stridsvogner i vest[11], men i slutten av måneden hadde tallet økt til omkring 500.[9] Det tyske forsvaret ved Siegfriedlinjen ble ytterligere styrket, og det ble etablert et forsvar med en gjennomsnittlig dybde på 4,8 km.[12]

Sjefen for SHAEF, firestjerners general Dwight D. Eisenhower, bestemte at det neste målet skulle være besettelsen av Ruhrområdet, kjerneområdet for den tyske industrien.[13] General George S. Pattons 3. amerikanske armé fikk i oppgave å besette det franske Lorraine-området.[14][15] General Courtney Hodges' 1. amerikanske armé fikk ordre om å bryte gjennom fronten ved den tyske byen Aachen.[16]

Byen og dens del av fronten var beskyttet av Siegfriedlinjen, som bestod av flere belter av sammenknyttede skytestillinger, fort og bunkere.[17] I flere områder hadde de tyske stillingene en dybde på over 16 km.[18] Forsvarslinjen var beskyttet av omfattende minefelt, dragetenner og piggtrådsperringer, noe som utvilsomt gjorde Siegfriedlinjen til «den mest formidable menneskeskapte forsvarslinjen som noensinne var skapt».[19] Ut fra deres erfaringer på østfronten hadde tyskerne plassert sin hovedforsvarslinje gjennom sentrum av byene som lå ved forsvarslinjen, og utnyttet de smale gatene til å begrense de allierte styrkenes mobilitet.[20] Til tross for den lave kvaliteten blant tyske forsvarere var befestningene som dekket Aachen og Ruhr betydelige hindringer for de amerikanske styrkenes fremrykning i området.[21] Et gjennombrudd i denne sektoren var av avgjørende betydning, ettersom terrenget bak Aachen var flatt og var til fordel for de vestalliertes fremrykning.[22]

 
Ødelagte tyske stridsvogner av typen Panzer IV og Tiger I under kampene på vestfronten

Kampene omkring Aachen begynte faktisk allerede i september i en periode som tyskerne kalte «Det første slaget om Aachen».[23] I september ble byen forsvart av 116. panzerdivisjon under kommando av general Gerhard von Schwerin.[24] De allierte styrkene var så nær at mesteparten av byens ledelse flyktet i panikk før evakueringen av byens innbyggere var avsluttet.[25] I stedet for å fortsette evakueringen besluttet von Schwerin å overgi byen til de allierte styrkene.[26] Mens han planla å overgi byen ble von Schwerin den 13. september beordret til å gjennomføre et motangrep mot amerikanske styrker som trengte igjennom fronten sørvest for Aachen, og det gjorde han med deler av sine Panzergrenadier-styrker.[27] Den tyske generalens planer om å overgi byen ble snart irrelevant, ettersom hans brev aldri nådde frem. I stedet kom det i hendene på Adolf Hitler, som ga ordre om at han straks skulle arresteres og skiftes ut med general gerhard Wilck.[28] Det amerikanske 7. korps fortsatte med å teste det tyske forsvaret, til tross for den motstanden man hadde møtt den 12. – 13. september.[29] Mellom 14. og 16. september fortsatte 1. amerikanske infanteridivisjon sin fremrykning til tross for gjentatte tyske motangrep, og amerikanerne endte med å etablere en halvmåneformet bue rundt byen.[30] Den langsomme fremrykningen gikk i stå i slutten av september som følge av knapphet på drivstoff og ammunisjon som hadde oppstått på grunn av forsyningsproblemene og delingen av ressurser til fordel for styrkene som deltok i Arnhem-operasjonen i Nederland.[31]

Sammenligning av styrker rediger

Byen Aachen hadde ikke større militær verdi, ettersom det ikke foregikk vesentlig krigsproduksjon der, og den var ikke blitt kraftig bombardert av de vestallierte i løpet av krigen.[32] Det lå imidlertid i midten av den 1. amerikanske arméens vei mot Ruhr.[13] For det tyske nazistyret var byen også et symbol. Ikke bare var det den første byen som ble truet av fiendtlige bakkestyrker under andre verdenskrig, den var også Karl den stores gamle hovedstad, han som hadde grunnlagt det «Første riket» (First Reich).[33] Som følge av dette hadde det enorm psykologisk betydning for tyskerne.[34] Holdningen blant byens forsvarere skiftet også som følge av befolkningens reaksjon sammenlignet med den man hadde i de franske byene. En tysk offiser beskrev det på følgende måte: «Plutselig var vi ikke lenger nazistene, vi var tyske soldater.»[35]

Tyske forsvarere i byen rediger

 
Feltmarskalk Model besøker 246. Volksgrenadier-divisjon i Aachen

Den tyske hæren dro fordel av den korte pausen ved fronten til å trekke 1. SS, 2. SS og 12. SS panzerdivisjon samt 9. og 116. panzerdivisjon tilbake fra fronten.[10] I oktober ble ansvaret for forsvaret av fronten ved Aachen overdratt til general Freidrich Koechlings 81. korps, som bestod av 183 og 246. Volksgrenadier-divisjon samt 12. og 49. infanteridivisjon.[36] Disse styrkene utgjorde sammen med de tilknyttede 506. stridsvognsbataljon og 108. stridsvognsbrigade rundt 20 000 mann og 11 stridsvogner.[37] Koechling ble også lovet en omorganisert 116. panzerdivisjon og 3. Panzergrenadier-divisjon, som til sammen var på 24 000 mann.[38] 246. Volksgrenadier-divisjon erstattet 116. panzerdivisjon i selve Aachen, mens 183. Volksgrenadier-divisjon og 49. infanteridivisjon forsvarte de nordlige innfartsveiene og 12. infanteridivisjon var plassert mot sør.[39] Den 7. oktober ble elementer av 1. SS panzerdivisjon frigjort for å forsterke forsvaret av Aachen.[40]

Selv om forsterkningene hadde gjort det tyske forsvaret sterkere enn det hadde vært siden 1. september, hadde enhetene i 81. korps også lidd store tap. 12. infanteridivisjon mistet halvparten av sin kampkraft mellom 16. og 23. september.[41] Mens tyske infanteridivisjoner vanligvis hadde en styrke på 15 000-17 000 soldater i begynnelsen av andre verdenskrig, var dette i 1945 blitt redusert til en offisiell størrelse på 11 000-13 000.[42] I lys av dette ble Volksgrenadier-divisjonene etablert for å overvinne mannskapsmangelen som plaget Wehrmacht i 1944. Det samlede mannskapet per divisjon var like over 10 000 mann.[43] Selv om rundt en fjerdedel av hver divisjons soldater var erfarne veteraner, bestod halvparten av nyinnkalte og friskmeldte, mens den siste fjerdedelen bestod av soldater overført fra Luftwaffe og Kriegsmarine.[44] Selv om disse divisjonene ofte ble tildelt de nyeste infanterivåpnene manglet de artilleri og kjøretøyer, noe som var en flaskehals for divisjonenes taktiske mobilitet.[45] I tilfellet med 81. korps hadde 183. Volksgrenadier-divisjon først blitt aktivert i september, noe som betydde at divisjonen ennå ikke hadde hatt tid til å trene som en samlet enhet. Til tross for dette hadde den 643 menn over styrkemålet.[46] 246. Volksgrenadier-divisjon var stort sett i samme situasjon, ettersom en stor del av personellet hadde mindre enn ti dagers infanteritrening, og 49. infanteridivisjon hadde fått lov til å gjenvinne sin styrke og motta friske forsterkninger.[47] 81. korps bestod også av 275. infanteridivisjon, men den hadde blitt trukket tilbake fra fronten etter å ha lidd store nederlag.[48] Hva tyskerne manglet i kvalitet ble imidlertid oppveiet av de defensive stillingene som soldatene kunne benytte rundt Aachen.[49]

Amerikanske styrker rediger

Oppgaven med å erobre Aachen falt på general Charles H. Corletts 30. infanteridivisjon fra 19. korps og Joseph Collins' 1. infanteridivisjon fra 7. korps.[36] General Leland Hobbs' 30. infanteridivisjon ville få støtte fra 1. pansrede divisjon, som skulle utnytte 30. divisjonens gjennombrudd av Siegfriedlinjen mens flankene ble beskyttet av 29. infanteridivisjon.[50] Mot sør ble 1. infanteridivisjon støttet av 9. infanteridivisjon og 23. pansrede divisjon.[51] Disse divisjonene hadde brukt den korte pausen i kampene i de to siste ukene av september til å hvile og få nye forsyninger av materiell og forsterkninger.[52] Således var over 70 % av soldatene i 1. infanteridivisjon forsterkninger den 1. oktober, og de to siste ukene av september ble brukt til å trene disse mennene i kamp i landsbyer og våpentrening.[53] Planen for den kommende offensiven gikk ut på at begge divisjoner skulle unngå gatekamper i Aachen. I stedet skulle de to divisjonene omringe byen og la en mindre styrke erobre den, mens størsteparten av amerikanernes styrke skulle fortsette å rykke østover.[32]

Selv om de amerikanske styrkene kunne erstatte sine tap i løpet av få uker, fikk de ikke tilstrekkelig taktisk trening, og av den grunn manglet de lavere rangerte offiserene ofte taktisk trening og lederskap.[54] Noen stridsvognssoldater ble sendt til Europa uten noe erfaring med å kjøre en stridsvogn, og noen stridsvognkommandører måtte lære å lade og skyte sine stridsvognkanoner i feltet før en innsats.[55] Det amerikanske forsterkningssystemet som fokuserte på kvantitet fremfor kvalitet, resulterte i at mesteparten av forsterkningene som ankom fronten ikke hadde tilstrekkelig kamptrening.[56] Det var ikke uvanlig at halvparten av en enhets forsterkninger ble drept eller såret i de første dagene av kampene.[57]

Disse styrkene ble støttet av 9. luftstyrke, som hadde identifisert 75 % av bunkerne som lå langs fronten og planla å gjennomføre et innledende bombardement med 360 bombefly og 72 jagerfly. Ytterligere fly ville bli satt inn i en annen bølge, som omfattet bruk av napalm.[58] Det tyske Luftwaffe var ikke til stede under slaget, og de tyske forsvarerne på bakken hadde ikke tilstrekkelig mange anti-luftskytsbatterier til å kunne beskytte seg mot innledende bombardement fra luften.[59]

Slaget rediger

 
Kart over slaget om Aachen

I seks dager før begynnelsen på den amerikanske offensiven hadde tungt artilleri beskutt de tyske stillingene rundt Aachen.[60] Selv om det kraftige bombardementet tvang 81. korps til å innstille alle bevegelser av troppeforsyninger i dagtimene, hadde det ikke stor effekt på bunkerne og støttepunktene.[59] Det innledende bombardementet den 2. oktober førte heller ikke til større skader på de tyske stillingene. De 450 flyene som var med i første bølge hadde ikke et eneste direkte treff på bunkerne.[61] Flyenes muligheter for støtte hadde blitt forringet spesielt på grunn av alliert artilleri, som hadde beskutt de tyske anti-luftskytsbatteriene og dermed skapt masse svart røyk.[62] Da flyene hadde avsluttet sitt bombardement gikk artilleriet igjen i gang med å bombardere de fremste linjene ved å avfyre 18 696 granater fra 372 kanoner i løpet av et par timer.[63]

Fremrykning nordfra: 2. - 8. oktober rediger

30. infanteridivisjon begynte sin fremrykning 2. oktober. Divisjonens tunge artilleri la tyske bunkere under ild for å tvinge forsvarerne til å søke dekning, men til tross for dette tok det i gjennomsnitt 30 minutter å erobre en enkelt bunker, og amerikanerne fant snart ut av at hvis ikke de straks fortsatte til den neste bunkeren var tyskerne raske til å gjennomføre motangrep.[64] Den tyske motstanden var ikke forventet, og et kompani mistet 87 mann på en time.[65] Et annet kompani mistet 93 av 120 soldater ved et tysk artilleriangrep.[66] Angriperne lyktes langsomt i å krysse Wurm-elven og angripe tyske bunkere med flammekastere og sprengladninger.[67] Om ettermiddagen 2. oktober hadde elementer av 30. infanteridivisjon brutt gjennom de tyske stillingene og nådd frem til byen Palenberg.[68] Her rykket amerikanske soldater frem fra hus til hus og utkjempet en rekke grusomme dueller med håndgranater.[69] Den menige Harold G. Kiner ble tildelt en Medal of Honor for å ha kastet seg over en tysk granat og dermed reddet livet til to andre soldater.[70] Kampene i byen Rimburg var like voldsomme, ettersom amerikanske stridsvogner ennå ikke hadde klart å krysse Wurm-elven og derfor ikke var i stand til å gi ildstøtte til infanteristene som forsøkte å storme byens middelalderborg, som tyskerne brukte som fort.[71] 30. infanteridivisjon nedkjempet rundt 50 tyske bunkere på fremrykningens første dag. De måtte ofte omringe dem og angripe dem bakfra.[72] Divisjonens innsats ble også understøttet av 29. divisjonens avledningsangrep på 30. divisjons venstre flanke, som fikk tyskerne til å tro at det var her amerikanernes hovedangrep ble satt inn.[73] Om kvelden 2. oktober ble tyskernes 902. stormartilleribataljon beordret til et motangrep mot 30. infanteridivisjon, men alliert artilleri forsinket innledningen av angrepet, og det endte med at det tyske forsøket på å slå amerikanerne tilbake slo feil.[74]

Selv om amerikanernes stridsvogner kunne støtte fremrykningen 3. oktober ble de angripende styrkene brakt til en brå stans av en rekke tyske motangrep.[74] Byen Rimburg ble erobret på offensivens andre dag, men kamper om de tyske stillingene pågikk langsomt - amerikanske M4 Sherman og 155 mm kanoner skjøt på kloss hold for å ødelegge bunkere.[75] Det hadde også begynt kamper om å omringe byen Übach, hvor Sherman-stridsvogner stormet inn i et forsøk på å erobre byen. Amerikanerne ble imidlertid bremset av tysk artilleri og utsatt for motangrep fra tyske soldater før dagen var omme. Amerikansk artilleristøtte forhindret tyskerne i å gjenerobre Übach.[76] Ved dagens slutt hadde kryssingen av Wurm-elven og etableringen av et brohode kostet 30. infanteridivisjon rundt 300 døde og skadde soldater.[77]

 
Wehrmacht-soldat på vestfronten

De tyske styrkene fortsatte sine motangrep mot Übach og ble påført store tap av amerikansk artilleri og infanteriild. Tyskernes manglende evne til å gjenerobre Übach overbeviste de tyske lederne om at de ikke hadde nok styrker til å forsvare Aachen fullt ut. Motangrepene holdt imidlertid de amerikanske soldatene som ellers kunne ha fortsatt sin fremrykning, tilbake.[78] 4. oktober hadde den allierte fremrykningen blitt begrenset ettersom kun byene Hoverdor og Beggendorf var besatt, mens amerikanernes tap over de tre siste dagene kom opp i rundt 1 800 soldater.[79] Fremrykningen ble større 5. oktober, da 119. regiment fra 30. infanteridivisjon erobret Merkstein-Herbach.[80] Mens kampene fortsatte forsøkte tyskerne et nytt motangrep mot Übach 6. oktober, men det lyktes dem ikke i å tvinge amerikanerne ut av byen.[81] Tyske stridsvogner kunne ikke stille opp med noe mot den overveldende overlegenheten som amerikanerne hadde i stridsvogner, og som en siste mulighet for å stoppe den amerikanske offensiven begynte de å beskyte de amerikanske stillingene med artilleri og alle fly til rådighet.[82] Tyskerne fant seg alvorlig hemmet av mangel på reserver[83], selv om den tyske generalen Koechling kunne sette inn en rekke Tiger-enheter ved byen Alsdorf i et forsøk på å stoppe den amerikanske fremrykningen gjennom Aachens nordlige forsvarsverker.[84]

Den 8. oktober ble et motangrep innledet av et infanteriregiment, 1. angrepsbataljon, en kampgruppe fra 108. panzerbrigade og ytterligere 40 stridsvogner samlet inn fra alle stående enheter.[85] Selv om motangrepet ble stoppet av amerikansk artilleri lyktes den venstre fløyen av angrepet i å avskjære en hel amerikansk tropp, mens høyre fløy nådde frem til et veikryss nord for byen Alsdorf.[86] På det tidspunktet understøttet en rekke Sherman-stridsvogner et angrep på byen Mariadorf da de ble angrepet av tyskere bakfra. Etter heftige kamper kunne Sherman-stridsvognene presse tyskerne tilbake.[87] To tyske angrepsartillerikanoner av typen Sturmgeschütz IV og en skvadron infanteri trengte inn i Alsdorf, men ble rammet av et motangrep og selv om de pansrede kjøretøyene på en overbevisende måte klarte å unngå de amerikanske stridsvognene ble de til slutt angrepet av amerikansk infanteri. Ved dagens slutt var tyskerne tvunget til å trekke seg tilbake til deres utgangspunkt.[88] For å ta hånd om de stigende tapene og den manglende evnen til å presse de amerikanske styrkene tilbake, overførte den tyske overkommandoen raskt 3. Panzergrenadier-divisjon til Aachen – i et forsøk på forsterke byens forsvar.[89] Denne divisjonen ble fulgt av 1. SS panzerkorps som omfattet 116. panzerdivisjon og 101. tunge SS stridsvognsbataljon, som var en del av 1. SS panzerdivisjon.[90]

Fremrykning sørfra: 8. - 11. oktober rediger

 
Tysk motorisert infanteri i vest underveis i et Sd.Kfz. 251 halvbeltekjøretøy

Mot sør begynte 1. infanteridivisjon sin offensiv den 8. oktober med byen Verlautenheide og Hill 231 (kalt «Crucifix Hill») nær byen Ravelsberg som mål.[91] Før den 1. infanteridivisjonens angrep startet ble et langvarig artilleribombardement gjennomført, noe som tillot dem å ta Verlautenheide med et overraskelsesangrep og deretter Hill 231 kun en time senere og til slutt storme Ravels bakke uten at det ble avfyrt et skudd på under 48 timer.[92] Crucifix Hill ble erobret av kaptein Bobbie E. Browns C-kompani i 18. infanteriregiment, etter at kaptein Brown selv kastet en sprengladning inn i en bunker og kravlet deretter videre til en annen befestning som han også ødela.[93] Han fortsatte og ødela en tredje bunker, og selv om han hadde blitt skadet nektet han å få legehjelp og fortsatte med å lede sine menn i angrepet. Dette resulterte i at han fikk en Medal of Honor.[94] Den 10. oktober hadde 1. infanteridivisjon kommet frem til det avtalste stedet hvor det var meningen at divisjonen skulle møte 30. infanteridivisjon.[95] Fremstøtet ble møtt av et tysk motangrep mot Hill 231, som ble skueplass for en intens ildkamp. Slaget endte med at tyskerne etterlot seg over 40 døde og 35 tilfangetatte soldater.[96] Til tross for gjentatte tyske motangrep som bremset divisjonens fremrykning, klarte amerikanerne å erobre det høytliggende terrenget rundt Aachen.[97]

Den 10. oktober avleverte 1. infanteridivisjon et ultimatum til de tyske styrkene i Aachen hvor de truet med å bombe byen til overgivelse dersom garnisonen ikke overga seg.[98] Den tyske kommandanten avviste dette kategorisk.[99] Som svar begynte amerikansk artilleri å skyte mot byen den 11. oktober, og rundt 5 000 granater (eller mer enn 153 tonn sprengstoff) ble avfyrt mot Aachen. Byen ble også gjenstand for et intenst bombardement fra amerikanske fly.[100]

Omringing: 11. - 16. oktober rediger

De amerikanske tapene steg på grunn av hyppige tyske angrep og i forbindelse med erobreringen av de tyske bunkerne.[101] De tyske forsvarerne hadde for eksempel brukt natten til 10. oktober på å ombygge huskjellere tul befestede bunkere i byen Bardenberg. De amerikanske angriperne ble tvunget til å trekke seg tilbake og i stedet tvinge byen til å overgi seg med et artilleribombardement.[102] Den 12. oktober begynte tyskerne et stort motangrep mot amerikanernes 30. infanteridivisjon.[103] Det tyske angrepet ble avbrutt på grunn av kontinuerlig amerikansk artilleribombardement og velplassert amerikansk panservernforsvar og stridsvogner.[104] Ved landsbyen Birk kom det til tre timers kamper mellom tyske stridsvogner og en enkelt amerikansk Sherman. Sherman klarte å ødelegge en fiendtlig Panzer IV og tvinge en annen til å trekke seg tilbake, men ble snart angrepet av enda flere.[105] Den ene allierte stridsvognen ble så forsterket av flere fra 2. pansrede divisjon, og det lyktes dem i å presse de tyske angriperne ut av byen.[106] 30. infanteridivisjon befant seg snart i offensiven på alle fronter og til tross for dens appell om støtte til å slå tyskerne tilbake fikk divisjonen i stedet ordre om å gå sørover i et forsøk på å få forbindelse med 1. infanteridivisjon.[107] For å klare dette ble to infanteribataljoner fra 29. infanteridivisjon tilknyttet 30. infanteridivisjon.[108]

 
Tysk artillerist lader sin kanon

To tyske infanteriregimenter gikk til motangrep mot 1. infanteridivisjon samme dag med gjenerobring av Crucifix Hill 231 som mål. Kampen var hard og de to regimentene fikk midlertidig kontroll over høydedraget, men de ble kastet tilbake og nesten utslettet før dagen var omme.[109] Mellom 11. og 13. oktober bombarderte 1. infanteridivisjon og allierte fly Aachen ved å velge ut mål som lå tett på de amerikanske linjene. Den 14. oktober fikk 26. infanteriregiment ordre om å rydde et industriområde i utkanten av Aachen som forberedelse til et eventuelt angrep på selve byen.[110] Den 15. oktober gikk tyskerne igjen til motangrep mot 1. infanteridivisjon i et forsøk på å utvide hullet mellom de to amerikanske enhetene. Størsteparten av de tyske styrkene ble ødelagt av artilleri og flystøtte, selv om et antall tunge stridsvogner brøt gjennom de amerikanske linjene og først ble stoppet etter fortsettende luftstøtte.[111] Neste dag forsøkte tyskerne å gjennomføre lokale motangrep med 3. Panzergrenadier-divisjon, men etter å ha lidd store tap ble de tvunget til å gi opp ytterligere offensive tiltak.[112]

Med elementer fra 29. infanteridivisjon og 2. pansrede divisjon fortsatte 30. infanteridivisjon med sitt fremstøt sørover i området ved landsbyen Würselen i perioden 13. - 16. oktober. Til tross for kraftig luftstøtte klarte disse styrkene ikke å bryte gjennom det tyske forsvaret og oppnå forbindelse med de allierte styrkene i sør.[113] Tyskerne dro fordel av den snevre fronten til å overdenge angriperne med artilleri og fremrykningen fortsatte å gå langsomt da tyske stridsvogner brukte hus som bunkere til å overraske og overvelde amerikanske infanterister.[114] General Hobbs, sjefen for 30. infanteridivisjon, bestemte seg for å forsøke å omgå de tyske stillingene ved å angripe et annet område med to infanteribataljoner.[115] Angrepet lyktes og gjorde det mulig for 30. og 1. infanteridivisjon å få forbindelse med hverandre den 16. oktober.[116] Kampene hadde frem til kostet amerikanernes 19. korps over 400 døde og 2 000 skadde, derav 72 % tilhørte 30. infanteridivisjon.[117] Det hadde ikke gått noe bedre med tyskerne, ettersom de frem til 14. oktober hadde rundt 630 døde og 4 400 skadde soldater.[118] 3. Panzergrenadier-divisjon mistet ytterligere 600 soldater under sitt motangrep mot amerikanernes 1. infanteridivisjon den 16. oktober.[119]

Kampen om byen: 13. - 21. oktober rediger

 
Tyske krigsfanger i Aachen

På grunn av fortsettende bestrebelser på å avverge tyske motangrep og lukke ringen rundt Aachen kunne 1. infanteridivisjon kun sende sitt 26. infanteriregiment for å erobre byen, og det hadde kun to av sine tre bataljoner til rådighet.[120] 26. infanteriregiment gjorde bruk av sin 2. og 3. infanteribataljon bevæpnet med maskingevær og flammekastere og med hjelp av noen stridsvogner og en enkelt 155 mm haubits.[121] Byen ble forsvart av ca. 5 000 tyske soldater, herunder soldater som tidlighere hadde tilhørt marinen, flyvåpenet og politiet.[122] De fleste av disse soldatene var uerfarne og manglet trening, og de hadde kun støtte fra en håndfull stridsvogner og stormartilleri.[123] Forsvaret av Aachen kunne imidlertid inkludere bruk av dusinvis av gater i byens historiske sentrum.[117]

Det 26. infanteriregimentets angrep den 13. oktober hadde gitt viktige opplysninger om hvordan kampen ville utvikle seg. Amerikansk infanteri hadde blitt lokket i bakhold av tyske forsvarere, som ved hjelp av kloakksystemet og kjellere tvang det offensive amerikanske infanteriet til å rydde hver enkelt åpning før det fortsatte nedover gatene, mens Sherman-stridsvognene fant det umulig å manøvrere slik at de kunne undertrykke fiendtlig ild.[124] Sivile tyskere ble fjernet i takt med at 26. infanteriregiment rykket frem. Ingen tyskere fikk lov til å bli i ryggen på amerikanerne.[125] Suksess i Aachen ble målt utfra antall erobrede hus, ettersom fremrykningen viste seg å være meget sakte. For å kunne håndtere de tykke murene i byens eldre bygninger brukte 26. infanteriregiment sin haubits på nært hold til å ødelegge tyske stillinger.[126] Haubitsen gjorde det mulig for infanteristene å bevege seg fremover fra bygning til bygning uten å måtte passere byens gater, hvor de kunne bli ofre for fiendtlig ild.[127] Sherman-stridsvognene falt i bakhold fra skjulte tyske panservernvåpen når de kom ut i veikryss.[128] Etter kort tid rykket amerikanske stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer forsiktig frem. Ofte skjøt de inn i foranliggende bygninger for å rydde dem for mulige forsvarere.[129] Med fare for å bli angrepet av amerikanske fly valgte tyske infanterister å bruke kloakkrørene til å komme forbi amerikanske enheter og angripe dem bakfra.[130] Den tyske motstanden var intens[131], spesielt når de gjennomførte små motangrep og brukte stridsvogner til å stoppe amerikanske bevegelser.[132]

Den 18. oktober forberedte 3. bataljon av 26. infanteriregiment et angrep på Hitel Quellenhof, som var en av de siste motstandslommenei byen.[133] Amerikanske stridsvogner og andre kanoner skjøt fra kloss hold på hotellet som var hovedkvarter for byens forsvar.[134] Om kvelden lyktes 300 soldater fra 1. SS bataljon i å forsterke hotellet og beseire flere angrep mot bygningen.[135] Et voldsomt tysk motangrep holdt på overløpe en rekke amerikanske infanterikompanier utenfor hotellet og midlertidig lette presset på Hotel Quellenhof før det ble slått tilbake av konsentrert amerikansk morterbeskytning.[136] For å unngå ekstra tap ble det besluttet bare å hamre løs på tyske stillinger med 155 mm haubitsen.[137] Den 21. oktober erobret menn fra 26. infanteriregiment den vestlige delen av det sentrale Aachen. Samme dag overga den siste tyske garnisonen i Hotel Quellenhof seg, og avsluttet dermed slaget om byen.[138]

Etterspill rediger

Slaget om Aachen hadde kostet dyrt både for amerikanerne og tyskerne. Amerikanerne mistet over 5 000 menn mens tyskerne også mistet 5 000 og i tillegg hadde fått 5 600 tilfangetatte.[139] Siden 2. oktober 1944 hadde 30. infanteridivisjon hatt ca. 3 000 døde og sårede, mens 1. infanteridivisjon hadde mistet minst 1 350 (150 døde og 1 200 skadde).[133] Tyskerne innrømmet å ha mistet 5 100 soldater i kampene i selve Aachen, derav 3 473 tilfangetatte.[140] I forbindelse med slaget mistet Wehrmacht to hele divisjoner og i tillegg hadde åtte divisjoner blitt alvorlig svekkede, deriblant tre friske infanteridivisjoner og en omrustet pansret divisjon. Det skyldtes hovedsakelig måten de kjempet på. Selv om det tyskerne hadde av kampstyrke svarte til 20 infanteribataljoner som hver for seg hadde blitt satt inn i forskjellige motangrep mot 30. infanteridivisjon, hadde hvert angrep i gjennomsnitt kun involvert to infanteriregimenter.[141] Under kampene utviklet tyskerne også respekt for de amerikanske styrkenes kampevne, og la merke til deres evne til å skyte uhemmet med overveldende mengder av artilleristøtte og pansrede styrker.[142] Både 30. infanteridivisjon og 1. infanteridivisjon fikk hedrende omtale fra presidenten for sin innsats ved Aachen.[143]

Den tyske motstanden i Aachen grep imidlertid inn i de alliertes plan om å fortsette fremrykningen østover.[144] Etter at kampene i Aachen hadde opphørt ble amerikanernes 1. armé satt inn for å erobre en rekke demninger bak Hürtgenskogen, som kunne brukes av tyskerne til å oversvømme dalene som åpnet veien til Berlin.[145] Dette førte til slaget om Hürtgenskogen, som skulle vise seg å være vanskeligere enn slaget om Aachen.[146]

Referanser rediger

  1. ^ Ambrose (1997), s. 117
  2. ^ Ambrose (1997), s. 132
  3. ^ Ambrose (1997), s. 118–119
  4. ^ Ambrose (1997), s. 118
  5. ^ Ambrose (1998), s. 247
  6. ^ Mansoor (1999), s. 178
  7. ^ Mansoor (1999), s. 179
  8. ^ Cooper (1978), s. 513
  9. ^ a b McCarthy & Syron (2002), s. 219–220
  10. ^ a b Yeide (2005), s. 55
  11. ^ Yeide (2005), s. 25
  12. ^ Yeide (2005), s. 25–26
  13. ^ a b Whitlock (2008), s. 34
  14. ^ Ambrose (1998), s. 249
  15. ^ Ambrose (1997), s. 136
  16. ^ Mansoor (1999), s. 181
  17. ^ Whiting (1976), s. 28
  18. ^ Whiting (1976), s. 28–29
  19. ^ Ambrose (1997), s. 144
  20. ^ Ambrose (1997), s. 144–145
  21. ^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 163–164
  22. ^ Yeide (2005), s. 34
  23. ^ Yeide (2005), s. 35
  24. ^ Whiting (1976), s. 33–34
  25. ^ Whiting (1976), s. 35
  26. ^ Whiting (1976), s. 35–37
  27. ^ Whiting (1976), s. 43
  28. ^ Whitlock (2008), s. 37
  29. ^ Hitler's Army, s. 313–314
  30. ^ Hitler's Army, s. 315–318
  31. ^ Hitler's Army, s. 318–319
  32. ^ a b Ambrose (1997), s. 146
  33. ^ Whitlock (2008), s. 36; Hitler anså Karl den stores Det tysk-romerske riket for å være det Første Riket.
  34. ^ Rule (2003), s. 59
  35. ^ Ambrose (1998), s. 146–147
  36. ^ a b Rule (2003), s. 60
  37. ^ Whiting (1976), s. 80
  38. ^ Whiting (1976), s. 81
  39. ^ Ferrell (2000), s. 31–32
  40. ^ Ferrell (2000), s. 32, hevder at det var et panzerkorps; Whiting (1976), s. 114–115, klargjør at det var 1. panzerbataljon i 1. SS panzerdivisjon.
  41. ^ Hitler's Army, s. 320
  42. ^ Hitler's Army, s. 33
  43. ^ Hitler's Army, s. 33–34
  44. ^ Hitler's Army, s. 34
  45. ^ Hitler's Army, s. 34–35
  46. ^ Yeide (2005), s. 59
  47. ^ Yeide (2005), s. 59–60
  48. ^ Yeide (2005), s. 60
  49. ^ Mansoor (1999), s. 182
  50. ^ Hitler's Army s. 321
  51. ^ Whitlock (2008), s. 37–38
  52. ^ Whiting (1976), s. 76–77
  53. ^ Ambrose (1997), s. 145
  54. ^ Ambrose (1998), s. 260
  55. ^ Ambrose (1998), s. 262
  56. ^ Ambrose (1998), s. 262–263
  57. ^ Ambrose (1998), s. 264
  58. ^ Whiting (1976), s. 82
  59. ^ a b Hitler's Army, s. 323
  60. ^ Ambrose (1997), s. 147
  61. ^ Rule (2003), s. 60–61
  62. ^ Ambrose (1997), s. 147–148
  63. ^ Ambrose (1997), s. 148
  64. ^ Ambrose (1997), s. 148–149
  65. ^ Hitler's Army, s. 323–324
  66. ^ Whiting (1976), s. 89
  67. ^ Whiting (1976), s. 89–90
  68. ^ Whitlock (2008), s. 39
  69. ^ Whiting (1976), s. 91
  70. ^ Whitlock (2008), s. 39–40
  71. ^ Whiting (1976), s. 91–92
  72. ^ Rule (2003), s. 61–62
  73. ^ Rule (2003), s. 62
  74. ^ a b Hitler's Army, s. 324
  75. ^ Whiting (1976), s. 93
  76. ^ Whitlock (2008), s. 40
  77. ^ Whiting (1976), s. 96
  78. ^ Hitler's Army, s. 326
  79. ^ Whiting (1976), s. 98
  80. ^ Yeidel (2005), s. 68
  81. ^ Yeide (2005), s. 70
  82. ^ Whiting (1976), s. 190–191
  83. ^ Whiting (1976), s. 102–103
  84. ^ Yeide (2005), s. 71
  85. ^ Hitler's Army, s. 327
  86. ^ Yeide (2005), s. 71–72
  87. ^ Yeide (2005), s. 72
  88. ^ Yeide (2005), s. 73
  89. ^ Rule (2003), s. 63–64
  90. ^ Yeide (2005), s. 77–78
  91. ^ Whiting (1976), s. 106–108
  92. ^ Rule (2003),s. 62–63
  93. ^ Whitlock (2008), s. 40–41
  94. ^ Whitlock (2008), s. 41
  95. ^ Ferrell (2000), s. 33
  96. ^ Yeide (2005), s. 76
  97. ^ Yeide (2005), s. 76–77
  98. ^ Whiting (1976), s. 110
  99. ^ Whiting (1976), s. 111
  100. ^ Whiting (1976), s. 111-112
  101. ^ Whiting (1976), s. 113–114
  102. ^ Hitler's Army, s. 329
  103. ^ Yeide (2005), s. 80
  104. ^ Yeide (2005), s. 80–81
  105. ^ Whiting (1976), s. 115
  106. ^ Whiting (1976), s. 115–116
  107. ^ Whiting (1976), s. 117–118
  108. ^ Yeide (2005), s. 81
  109. ^ Yeide (2005), s. 81–82
  110. ^ Yeide (2005), s. 82
  111. ^ Hitler's Army, s. 331
  112. ^ Hitler's Army, s. 331–332
  113. ^ Hitler's Army, s. 330
  114. ^ Yeide (2005), s. 83
  115. ^ Whiting (1976), s. 122–123
  116. ^ Yeide (2005), s. 87
  117. ^ a b Yeide (2005), s. 88
  118. ^ Yeide (2005), s. 84
  119. ^ Yeide (2005), s. 87–88
  120. ^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 164
  121. ^ Whitlock (2008), s. 42
  122. ^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 164–166
  123. ^ Rule (2003), s. 66
  124. ^ Whiting (1976), s. 137–139
  125. ^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 167
  126. ^ Rule (2003), s. 66–67
  127. ^ Whitlock (2008), s. 42–43
  128. ^ Whitlock (2008), s. 43
  129. ^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 167–168
  130. ^ Yeide (2005), s. 93
  131. ^ Yeide (2005), s. 92
  132. '^ Combined Arms in Battle Since 1939, s. 168
  133. ^ a b Whitlock (2008), s. 45
  134. ^ Whiting (1976), s. 148
  135. ^ Whiting (197), s. 149–150
  136. ^ Whiting (1976), s. 151–154
  137. ^ Whiting (1976), s. 176
  138. ^ Combed Arms in Battle Since 1939, s. 169
  139. ^ Ambrose (1997), s. 151
  140. ^ Hitler's Army, s. 333–334
  141. ^ Hitler's Army, s. 334–335
  142. ^ Monsoor (1999), s. 184–185
  143. ^ Monsoor (1999), s. 184
  144. ^ Hitler's Army s. 335
  145. ^ Ambrose (1997), s. 167
  146. ^ Ambrose (1997), s. 167–168

Litteratur rediger

  • Spiller, Roger J., red. (1991). Combined Arms in Battle Since 1939. U.S. Army Command and General Staff College Press. OCLC 25629732. Arkivert fra originalen 15. mai 2007.  Arkivert 15. mai 2007 hos Wayback Machine.
  • the ed. of Command magazine (1995). Hitler's Army: The Evolution and Structure of German Forces, 1933–1945. Conshohocken, PA: Combined Books Inc. ISBN 0-938289-55-1. 
  • Ambrose, Stephen E. (1997). Citizen Soldiers: The U.S. Army From the Normandy Beaches to the Bulge to the Surrender of Germany. New York City, New York: Simon & Schuster. ISBN 0684815257. 
  • Ambrose, Stephen E. (1998). Victors. New York City, New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-85628-X. 
  • Cooper, Matthew (1978). The German Army 1933-1945. Lanham, Maryland: Scarborough House. ISBN 0-8128-8519-8. 
  • Ferrell, Bruce K. (1. november 2000). «The Battle of Aachen» (PDF). ARMOR Magazine. Fort Knox, Kentucky: US Army Armor Center. ISSN 0004-2420. [død lenke]
  • Mansoor, Peter R. (1999). The GI Offensive in Europe: The Triumph of American Infantry Divisions, 1941–1945. Lawrence, Kansas: Kansas University Press. ISBN 0-7006-0958-X. 
  • McCarthy, Peter (2002). Panzerkieg: The Rise and Fall of Hitler's Tank Divisions. New York City, New York: Carroll & Graf. ISBN 0-7867-1009-8. 
  • Rule, Richard (april 2003). «Bloody Aachen». Military Heritage. Herndon, Virginia: Sovereign Media. 4 (5). ISSN 1524-8666. 
  • Whiting, Charles (1976). Bloody Aachen. Briarcliff Manor, New York: Stein and Day. ISBN 0-8128-2090-3 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  • Whitlock, Flint (desember 2008). «Breaking Down the Door». WWII History. Herndon, Virginia: Sovereign Media. 7 (7). ISSN 1539-5456. 
  • Yeide, Harry (2005). The Longest Battle: September 1944 to February 1945. St. Paul, MN: Zenith Press. ISBN 0-7603-2155-8. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_om_Aachen&oldid=24337849»