Wikipedia

Den skandinaviske myntunion

(Omdirigert fra «Skandinaviske myntunion»)

Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. Både mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.

Norsk gullmynt fra 1874, med verdi oppgitt i både speciedaler og kroner, henholdsvis 5 speciedaler og 20 kroner. Preget med den norske riksløven.
Norsk gullmynt fra 1874, med verdi oppgitt i både speciedaler og kroner.

Overblikk rediger

Konvensjonen om den skandinaviske myntunion ble uten særlig motstand vedtatt av den svenske og av den danske nasjonalforsamlingen, og trådte i kraft den 27. mai 1873.[1]

Den norske regjeringen ønsket at også Norge skulle tiltre unionen, men et knapt flertall i Stortinget avviste konvensjonen den 8. mai 1873. Norge var på den tiden i personalunion med Sverige, men hadde utstrakt indre selvstyre og derunder fulgte kontroll over egen valuta.[2] Derfor kunne Stortinget avgjøre norsk medlemskap i myntunionen, til forskjell fra andre utenrikspolitiske anliggende. Først to år senere, den 16. oktober 1875, vedtok Stortinget at Norge skulle tiltre konvensjonen ved en tilleggskonvensjon. 

Konvensjonen innebar en overgang fra sølvstandard og til gullstandard, og for Norges del et skifte i regnesystem: fra tolvtallsystemet til titallsystemet.

Før myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og øre. Danske kroner og øre erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og øre allerede innført, men var kombinert i noen få år med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. pålydende 10 kr / 2½ SP, eller 1 kr / 30 Sk.

I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst, men dette hadde ingen innvirkning på samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innføringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok fremstilt med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere økonomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen først opphevet i 1972.

Islandske kroner er en avledning av danske kroner, og ble innført etter at landet fikk suverenitet i 1918.

Den internasjonale bakgrunnen for unionen rediger

På midten av 1800-tallet var europeiske nasjonaløkonomer og politikere opptatt å fremme frihandel, og derfor lette de etter virkemidler innenfor pengepolitikken som kunne bidra til å lette verdenshandelen. Tre viktige eksempler på slike virkemidler var å opprette myntunioner og endre grunnlaget for regnesystem og metallstandard.

Regnesystem: fra tolvtall- til titallsystem rediger

Utover 1800-tallet valgte stadig flere land å innføre titallsystemet som regnesystem, slik Frankrike hadde gjort allerede i 1799, i revolusjonsperioden. Dette skjedde parallelt med en økende standardisering av måleenheter for vekt og lengde.[3]

De europeiske valutaene brukte på dette tidspunktet en rekke forskjellige regnesystem. For eksempel var den norske spesiedaleren delt i fem ort, som igjen var delt i 24 skilling, mens den danske rigsdaleren var delt på følgende måte: 1 rigsdaler = 6 mark, 1 mark = 16 skilling, 1 skilling = 12 penning.

Titallssystem ble av dets tilhengere ansett for å være enklere å håndtere enn f.eks. tolvtallssystemet. Og ved en standardisering av regnesystem ønsket man å gjøre omregninger mellom ulike lands valutaer enklere.[4]

Metallstandard: overgang til gull rediger

Utover 1800-tallet endret stadig flere lands valutaer sin metallstandard fra sølv til gull.

Metallstandard innebar at man knyttet verdien av en valuta direkte til markedsverdien av ett eller flere typer metall, ved å la mynter inneholde en viss mengde metall som de seddelutgivende bankene forpliktet seg til å veksle sedler inn i. Dette ble vurdert som fordelaktig da prisene på edelmetall ble ansett for å være mer stabile enn prisene på andre typer varer. Denne antatte stabiliteten skulle bidra til å styrke folks tillit til penger.

Fram til starten av 1870-tallet var bare Storbritannia knyttet til gullstandarden, mens andre lands valutaer lå enten på sølvstandard eller bimetallisme (her: både gull og sølv).[5] Utover på 1860-tallet ble det økende enighet blant nasjonaløkonomer om at en ren gullstandard hadde fordeler framfor alternativene. De mente at gullprisen holdt seg mer stabil enn sølvprisen, og at gullets høye verdi per mengde vekt bidro til lavere omkostninger ved pengeoverføringer.[6]

Da den tyske regjeringen etter samlingen i 1871 bestemte seg for å gå fra sølv- og over til gullstandard, opplevde myndighetene i de skandinaviske landene et press for å gjøre det samme. Økonomer i Skandinavia fryktet at sølvprisen ville synke idet tyskerne gikk over til gull, og de var redde for at man kunne tape store penger dersom de skandinaviske landene ikke gjennomførte overgangen så raskt som mulig.[7][8]

Myntunioner rediger

Et tredje virkemiddel for å bedre verdenshandelen var opprettelsen av myntunioner. På 1800-tallet kunne myntunioner etableres ved at deltakerlandene knyttet sine valutaer til samme regne- og metallsystem. Det var ikke nødvendig med et felles bank- og pengevesen.

Myntunioner ble ansett av økonomer for å være av stor nytte for internasjonal handel, da de i likhet med innføringen av gullstandard kunne redusere transaksjonskostnader.[4] Tanker om myntunioner hadde vært luftet helt siden 1500-tallet, men fikk aktualitet først etter at Frankrike, sammen med Belgia, Italia og Sveits, dannet Den latinske myntunion (LMU) basert på francen i 1865.[9]

I forlengelse av LMU drøftet økonomer i flere land mulighetene for å opprette en universell myntunion.[10] Mange mente at francen var et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid. Den norske økonomen og politikeren Ole Jacob Broch var en av disse. Men drømmen om en verdensmynt fikk en alvorlig knekk med Frankrikes nederlag mot Preussen i 1871. Med fransk gull finansierte det nyopprettede tyske rike en overgang til gullstandard og samlet sine åtte ulike valutaer, men uten å sette forholdet mellom marken og gull slik at en lett kunne regne det om til franc.[5] Dermed stod man i en situasjon hvor ingen av de store verdensvalutaene (dollaren, francen, marken og pundet) stod i et gunstig omregningsforhold til hverandre.

Den skandinaviske bakgrunnen for unionen rediger

 
Svensk gullmynt fra 1876. Preget med et bilde av kong Oscar II, hans valgspråk og det svenske riksvåpenet.

Stortingets nei til unionen i 1873 rediger

Skandinavismens betydning for opprettelsen av den skandinaviske myntunion rediger

Den skandinaviske myntunionen blir ofte trukket fram som et eksempel på et av få konkrete resultater av det politiske samarbeidet i Skandinavia på 1800-tallet. Den svenske historikeren Krim Talia hevder skandinavismens betydning for opprettelsen av SMU er blitt overvurdert i litteraturen, og mener at opprettelsen av unionen først og fremst var knyttet til økonomiske argumenter.[11] Talia skriver at selv om SMU ikke sprang ut fra skandinavismen som sådan, ble skandinavismen likevel brukt som et retorisk virkemiddel for opprettelsen av unionen av nasjonaløkonomer, som først og fremst anså unionen som et økonomisk gode.[11]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Reis, J. (1995). «Introduction». International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 17. 
  2. ^ Talia, Krim (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924 Studies in Monetary Integration and Disintegration. Stockholm: Stockholm School of Economics. s. 82. 
  3. ^ Nielsen, O. M. (2011). Norvegr: Norges Historie, Bind III 1840-1914. Oslo: Aschehoug. s. 151. 
  4. ^ a b Reis, J. (1995). International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 5. 
  5. ^ a b M. Flandreau (Desember 1996). «The French Crime of 1873: An Essay on the Emergence of the International Gold Standard, 1870-1800». The Journal of Economic History (4): 862-864. 
  6. ^ Nielsen (2011). Norvegr: Norges Historie, Bind III 1840-1914. Oslo: Aschehoug. s. 72–74. 
  7. ^ Benum, E. (1979). Sentraladministrasjonens historie. Bind 2: 1845-1884. Oslo: Universitetsforlaget. s. 173. 
  8. ^ Talia, Krim (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924: Studies in Monetary Integration and Disintegration. Stockholm: Stockholm School of Economics. s. 87. 
  9. ^ Stråth, Bo (2005). Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg-Sverige 1814-1905. Oslo: Pax Forlag. s. 155. 
  10. ^ Flandreau, M (1995). Reis, red. Was the Latin Monetary Union a Franc Zone. International Monetary Systems in a Historical Perspective. London: Macmillan Press. s. 72. 
  11. ^ a b Talia (2004). The Scandinavian Currency Union 1873-1924 Studies in Monetary Integration and Disintegration. s. 39. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_skandinaviske_myntunion&oldid=23611141»